NÆRING: DESEMBER

Desember er her, med alt hva det innebærer av julestress, hverdagsmagi, drømmer for fremtiden og avrunding av året som gikk.

Her kommer en liste med det som nærer meg mest i årets mørkeste måned.

Kanskje finner du noe her som kan inspirere deg?

Eller kanskje får du lyst til å sette deg ned og skrive din helt egen liste?

〰️

Stearinlys i alle vinduskarmer.

Buketter med duftende gran og røde tulipaner

Pakke inn julegaver i vakkert stoff eller papir

Reflektere over året som gikk

Legge planer for året som kommer

Drikke eplegløgg

Sortere papirer og notater fra året som snart er forbi, kaste det jeg ikke trenger lenger og samle det resterende i mapper

Tørke appelsinskiver og pynte med dem i huset

Kjøpe én vakker ting å pynte med i huset til jul hvert år

Pynte på trappa med de siste av årets røde epler fra hagen i en stor skål

Rød amaryllis i vinduskarmen

Tenne lykter utenfor når det blir mørkt

Skrive julehilsener til menneskene som har hatt størst betydning i livet mitt i år

Bruke kveldene på å ferdiggjøre de siste julegavene

Lage vakre fat med pepperkaker, ost, vindruer, klementiner og pæreskiver

Pynte med juleroser og gran og kongler utenfor

Tenne kongerøkelse

Gå i badstu og ta årets julebad

Danse til julemusikk i kjøkkenet

Lage enkle sammenkomster for venner og familie, og takke hverandre for det vi har delt i løpet av året

Sitte ved bålet og stirre inn i flammene og gi meg lov til å være helt, helt stille

〰️

(Alle bildene i oppslaget er fra dette albummet på Pinterest)

➰

HVA DRØMMER DU OM?

Vinteren er drømmetid.

Og i dag vil jeg dele en liten skriveøvelse med deg, som jeg ofte vender tilbake til i min egen praksis, når jeg merker at det er tid for å forbinde meg med drømmene mine.

Det er en enkel øvelse, som ikke tar særlig lang tid. Men den gir meg alltid både klarhet og næring, og jeg håper at den kan inspirere deg også.

Begynn med å skrive ned tre ting du drømmer om akkurat nå.

Bruk litt tid på å finne inn til drømmer som virkelig føles levende i deg. Det kan være små ting og store ting. Det viktige er at det føles som noe du ekte og oppriktig og inderlig drømmer om og ønsker skal skje, der hvor du er i livet.

Deretter vil jeg, for hver av de tre tingene du har skrevet ned, invitere deg til å undersøke dem dypere.

Begynn med den første drømmen, og utforsk de følgende spørsmålene i notatboka di:

Hvilken følelse vil det gi deg å oppnå denne drømmen?

Hva kan du gjøre for å gi deg selv denne følelsen allerede i dag?

Når du har besvart begge spørsmålene, går du videre til den neste drømmen, og undersøker også den i dybden. Og slik fortsetter du til du har undersøke alle drømmene du har skrevet ned.

Her er et eksempel fra min egen skrivepraksis på hvordan øvelsen kan se ut:

Hva drømmer du om?

Å ha økonomisk trygghet.

Hvilken følelse vil det gi deg å oppnå denne drømmen?

Følelsen av å kunne gi slipp. Lene meg tilbake. Hvile. Ta i mot. Føle at jeg er støttet og holdt.

Hva kan du gjøre for å gi deg selv denne følelsen allerede i dag?

Skape en myk oase i hjemmet vårt hvor jeg kan hvile, lese, skrive, høre musikk, meditere, trekke meg tilbake og spenne fullstendig av i kropp og sinn.

Massere kroppen med olje, og støtte meg selv i å gi slipp på spenninger.

Tillate meg selv å puste dypt, åpne hjertet i tillit og frigjøre stagnert energi.

〰️

Når du har utforsket de tre drømmene dine på denne måten, har du forhåpentligvis en liste med helt konkrete ting du kan gjøre for å komme tettere på det du ønsker deg mer av i livet.

Jeg håper at øvelsen vil støtte deg i å skape forbindelse til de dypereliggende lagene som drømmene dine springer ut av, og at du også vil vende tilbake til den, igjen og igjen.

Lykke til!

〰️

(Maleri av Artus Scheiner, The Little Stars of Gold, 1921)

VINTEREN ER PÅ VEI

Kjære du.

Det er tidlig morgen, og fortsatt mørkt ute, mens jeg skriver disse ordene til deg.

Jeg har tent stearinlys i den lille stua hvor jeg har skrivebordet mitt, og brygget meg en kopp te med frisk ingefær, som jeg så ofte gjør på disse mørke morgenene. Det er helt stille i huset. Og det er helt stille utenfor. Den første snøen falt i natt, og gjennom vindusrutene skimter jeg en hvit verden, som langsomt kommer til syne i takt med at lyset begynner å vokse.

En del av meg har nesten ikke lyst til at det skal bli lyst.

Har bare lyst til å sitte her i mørket, i stillheten, med et ullteppe over skuldrene og en salig ro i hjertet. Ta innover meg dette skiftet som foregår akkurat nå, både inne i meg og omkring meg. Merke det helt inn i knoklene. At vinteren er på vei.

I går da jeg gikk tur i skogen, vasset jeg i brunt løv helt opp til anklene. I dag er verden myk og perlemorsfarget, sånn ser det i hvertfall ut, når jeg betrakter den skinnende snøen der ute, fra det varme mørket her inne.

Det er noe så magisk over denne tida.

Fredfullheten som kommer med snøen.

Og kroppen som vet hva det betyr: at det snart er tid for å hvile.

At det snart er tid for å avslutte årets arbeidsoppgaver, trekke seg dypt inn i vinterhulen, og la allting gå i dvale.

Å holde vinter.

Det er noe av det vakreste jeg har lært i livet mitt gjennom de siste årene. Å tillate meg selv å gå ned i tempo, lytte dypt og ta i mot næring. La kroppen samle krefter og inspirasjon, som vil danne grunnlaget for en ny vekstsesong når våren kommer.

Jeg har allerede vært i gang med vinterforberedelsene en stund.

For dette er den sjette vinteren i det gamle landhuset her hvor vi bor, og jeg vet etterhvert hva som skal til for å gi meg selv en nærende vintertid. Og hvor viktig det er for meg gjøre hjemmet mitt til et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake, og skape ro og fordypelse i vintermørket.

Jeg har samlet en liste med noe av det som styrker og støtter meg igjennom den tiden av året vi er på vei inn i. Og det føles meningsfullt å dele den med deg nå, på årets første ordentlige vinterdag.

Håper du vil finne noe her som kan gi deg næring!

〰️

MITT VINTERHI

Myk innredning

Når vinteren er på vei, finner jeg frem alt jeg eier og har av ulltepper og myke saueskinn og behagelige puter. Og skaper små hjørner og kroker i hjemmet mitt, som innbyr til avslapning og hvile. Ullyogamatta mi blir flittig brukt på denne tiden av året, jeg bruker den mest til å bare ligge på gulvet med et varmt teppe over meg når jeg trenger en rolig stund. Pinnestolene ved spisebordet får sauskinn i ryggen. Og jeg legger gjerne et saueskinn i senga på ekstra kalde dager også. Det får meg til å føle meg så varm og så trygg!

Lag på lag med ull

Det er ikke bare hjemmet mitt som trenger ekstra varme og mykhet i vintermånedene, det samme gjelder kroppen. Og jeg kler meg gjerne i lag på lag med ull, fra innerst til ytterst, på denne tiden av året. Det gir ro i nervesystemet når jeg holder meg varm, og jeg nyter den gode følelsen av selvomsorg det gir når jeg har på meg ulne sokker, strikkede gensere og myke halstørkleder.

Beroligende musikk

Vinteren er tiden for langsomhet og fordypelse. For drømmer og dyp lytning. Og for meg styrkes denne drømmende og innadvendte kvaliteten når jeg lytter til rolig og stemningsfull musikk. Jeg liker å sitte i stillhet som det første om morgenen, og som det siste før jeg skal i seng om kvelden. Men resten av dagen strømmer det ofte myk musikk ut av høyttaleren når jeg er hjemme i vintermånedene. Jeg har lagd flere spillelister spesielt til denne tida, og når jeg lytter til dem føles det som å motta næring og inspirasjon direkte inn i kroppen.

Stearinlys i mørket

Mørketida er stearinlystid. Og selv om det ikke er det beste for inneklimaet, så er levende lys det eneste alternativet for meg. Jeg tenner lys som det første hver morgen. Og som det siste hver kveld. Jeg tenner lys ved hvert måltid. Når vi kommer hjem fra skole og jobb. Når vi får gjester, og når det bare er helt alminnelig hverdag. Og så sørger jeg for å lufte godt ut flere ganger om dagen, for ilden fra stearinlysene kan jeg ikke unnvære. Den gir varme og sjelfullhet, og minner meg om den brennende ilden i mitt indre, som det føles så viktig å være i forbindelse nå hvor lyset svinner i det ytre.

Et fyldig matlager

Å ha nok mat i huset gir meg også trygghet om vinteren. Det handler ikke om å hamstre, men om å ha et fornuftig lager, slik forfedrene våre alltid har hatt her på de nordlige breddegrader. For dem handlet det om overlevelse. For meg handler det om å følge årets rytme. Å fylle skuffer og skap og fryser med så mye jeg kan i løpet av høsten, mens energien er høy og lyset fortsatt regjerer, så jeg kan hvile og gå mest mulig i dvale om vinteren, vel vitende om at jeg har det jeg trenger i huset.

Lys & mørke

Jeg leste en gang at menneskets viktigste oppgave om vinteren er å få nok lys og nok mørke. Det synes jeg var både meningsfullt og vakkert. Jeg øver meg på å la morgenene og kveldene være mørke, uten for mye kunstig lys, og på å gå utenfor i de mørke vinterkveldene, som kun er opplyst av stjerner. Og samtidig sørger jeg for å komme ut i løpet av dagen, så kroppen får påfyll av alt det gode som det sparsommelige dagslyset gir.

Varme innenifra

Varmende næring er alfa og omega i de kalde vintermånedene. Og få ting bringer meg mer glede og trygghet enn å ha en duftende gryterett eller en stor gryte med chai boblende på komfyren. Varmende krydder som kanel, nellik, ingefær, kardemomme, spidskommen og stjerneanis hører vintertiden til, og holder liv i den indre ilden. Jeg gjennomgår alltid krydderskuffen min på starten av vintersesongen, og sørger for at jeg har nok på lager av de krydderne jeg liker å bruke.

Vinterbibliotek

Små lesestunder i stearinlysets skjær er noe av det beste jeg vet i de mørke månedene. Jeg liker å låne store bunker med bøker på biblioteket, og ha dem liggende fremme, så jeg kan velge og vrake alt etter hvilket humør jeg er i. Jeg har en særlig forkjærlighet for vakre kokebøker og inspirerende interiørmagasiner, og bruker gjerne mørketiden på å bla i dem, og drømme om alt det jeg har lyst til å lage i året som kommer.

Kreativ utfoldelse

De lange, mørke kveldene er også perfekte for kreative sysler. Jeg liker å rydde opp i skuffer og skap i løpet av høsten, og danne meg et overblikk over hva jeg har liggende av prosjekter og materialer. Deretter sørger jeg for å få kjøpt inn nytt av det jeg trenger, som for eksempel lim, tape, papir, tråd osv. Og jeg holder utkikk etter vakkert stoff, broderigarn og lignende i de lokale bruktbutikkene her hvor jeg bor. Det føles så godt å ha et lite lager av ting som inspirerer meg og gir meg lyst til å skape, så det er lett å gå i gang når mørket kommer.

Nærende olje

Å smøre kroppen med nærende olje er et av mine kjæreste vinterritualer. Det støtter meg i å holde blodsirkulasjonen i gang, og gir samtidig en følelse av varme og selvomsorg. Jeg sørger alltid for å fylle lageret mitt med både mandelolje, som er den basen jeg foretrekker, og duftende essensielle oljer som jeg bruker til å blande i, før vinteren kommer. På denne tiden av året trekkes jeg gjerne mot dufter som gran, peppermynte, eukalyptus, appelsin, bergamot, sandeltre og patchouli. Og jeg har oljene stående fremme på et lite bord i soveværelset mitt, så det er lett å ta dem i bruk før jeg kler på meg om morgenen.

〰️

Det var en liten liste med vinterritualer fra meg.

Håper den kan inspirere deg til å skape en nærende vintertid for deg selv og dem omkring deg.

Og del endelig i kommentarfeltet hvis du har andre gode mørketidstips som du har lyst til å dele!

Hjertevarm hilsen herfra.

➰

EN DRØM OM Å GI SLIPP

For noen dager siden hadde jeg en forunderlig drøm.

Jeg drømte at jeg var i ferd med å klatre opp av en stupbratt fjellvegg.

Veggen var nærmest loddrett, og jeg klatret oppover den med bare hender. Grep ut etter uthengende steinpartier, og kjempet meg oppover, meter for meter.

Veggen var høy, det føltes som om jeg var flere hundre meter over bakken, og under meg var det bare stein. Det svimlet for øynene når jeg så nedover, og jeg visste at jeg ville dø hvis jeg mistet taket.

Jeg prøvde å bevare roen, men jeg var så sliten, og var i tvil om jeg hadde krefter til å nå toppen. Plutselig så jeg at jeg nærmet meg slutten på veggen, og at mamma og pappa stod der oppe.

Jeg ble så lettet at gledestårene rant. Så kunne de hjelpe meg ved å trekke meg opp det siste stykket!

Jeg kjempet meg opp mot dem, og så at pappa rakte hendene ut etter meg. Han fikk tak i håndleddet mitt, og prøvde alt han kunne å dra meg opp over kanten av fjellveggen. Men han hadde ikke sjangs. I drømmen var jeg uendelig tung, og han klarte nærmest ikke å rykke meg en millimeter.

Så var det mammas tur, men heller ikke hun hadde kreftene. Hun prøvde alt hva hun kunne, men jeg var for tung, og hun måtte gi opp.

Javel, tenkte jeg. Så er det bare én mulighet igjen. Og det er at jeg selv trekker meg opp. Jeg samlet de siste kreftene mine, fokuserte dypt, og gjorde meg klar til en siste, voldsom kraftanstrengelse.

Jeg ga alt hva jeg hadde, presset den siste dråpen ut av musklene mine.

Men måtte sanne at jeg ikke hadde det som skulle til. Jeg var for utmattet, hendene mine var krampeaktige etter den lange klatreturen, og jeg kjente at jeg ikke klarte å holde meg fast.

Jeg kikket bakover mens jeg merket at fingrene mine begynte å glippe taket, og jeg kjente at hvis jeg slapp nå, så ville det være slutten. Jeg fikk panikk, og prøvde febrilsk å gripe ut etter et sted hvor jeg kunne holde fast.

Men det gikk ikke. Og jeg falt.

Og det var da det skjedde, det forunderlige.

Istedenfor å falle den lange veien ned mot jorda, og bli knust i møte med bakken, så var det som om lufta grep meg. Og jeg ble liggende å vugge i lufta, som en liten baby i en mors favn, rett nedenfor bergkanten. Og da var det som om jeg husket noe jeg hadde glemt i uendelig lang tid, og jeg begynte å klukk-le, helt nede fra magen.

Hvordan kunne jeg glemme det?

Hvordan kunne jeg glemme at det ikke er mulig å falle. At livet ikke fungerer sånn. At jeg for evig er støttet og holdt!

I drømmen var det så inderlig gledesfylt å ligge der, som om jeg svevde på en myk og kjærlig sky, mens jeg husket alt dette.

Jeg husket at det finnes et nett som alltid holder meg. En favn som alltid tar i mot meg. En kjærlighet som er så tettvevd og så finmasket, at jeg aldri kan falle igjennom.

Og det var som om hver eneste lille spenning i kroppen min ga slipp, i møte med dette faktumet. Jeg ble fullstendig avspent. Og jeg lo og jeg lo, mens bølger av nytelse og velvære skyllet igjennom meg.

Og så våknet jeg.

〰️

Drømmen sitter i meg fortsatt, mange dager senere.

Og det er som om den viser meg alle de stedene hvor jeg er anspent, alle de stedene hvor jeg er styrt av frykt og bekymring, alle de stedene hvor jeg tviholder på noe, og har vanskelig for å gi slipp.

Og når jeg får øye på disse stedene, alle de måtene jeg vanemessig holder sammen på meg selv på, blir det plutselig mulig å gjøre noe med dem. Å skape små øyeblikk av hvile. Å skape større frihet gjennom bevegelse. Å puste litt dypere ned i kroppen, så spenninger i muskler og vev kan gå i oppløsning.

Jeg har fortsatt masse stress i meg, som ofte hindrer meg i å være helt tilstede. Og går på ingen måte rundt og føler at jeg svever på en sky hele dagen. Men det er som om denne drømmen ga meg et lite glimt av hvordan det også kan føles å være menneske. Av hvor nytelsesfullt det kan være å være til, hvis jeg gir slipp på litt av den anspentheten som jeg alltid har båret rundt på.

Hvem er jeg hvis jeg hengir meg til livet?

Hvis jeg lar meg falle, og overgir meg til øyeblikket, i tillit til at jeg blir grepet.

Hvordan beveger jeg meg igjennom dagene mine, hvis jeg slipper kontrollen litt, spenner så dypt av som jeg kan, og stoler på at jeg, på det dypeste planet som finnes, er støttet, elsket og holdt?

Disse spørsmålene vil jeg bruke høsten på å undersøke.

Og hva kunne vært et bedre tidspunkt for denne utforskningen enn akkurat nå, hvor bladene faller til jorda?

Jeg vil gå i lære hos dem. Se hvordan de slipper taket, når det er tid for å gi slipp. Hvordan de virvler igjennom lufta, tilsynelatende uten motstand, og lander mykt og fredelig, akkurat der de skal lande.

〰️

“Softness is the manifestation of inner safety. It’s our natural state when our nervous system is calm. The direct opposite of softness is stress, which is the manifestation of inner unsafety”

Jessaica Fawn

“The body can only feel safe when it surrenders to the moment without wanting something else”

Richard Rudd

➰

MIN MÅNEDSSYKLUS

Menstruasjonssyklusen min er et av de viktigste navigasjonsredskapene jeg har her i livet, og jeg ser hver syklus som en kreativ prosess, som støtter meg i å skape det livet jeg lengter etter å skape.

Jeg har laget en liten oversikt over hva jeg fokuserer på i de forskjellige fasene av syklusen min, og deler den her, i håp om at den også kan gi næring til andre.

Kanskje finner du noe her som kan inspirere deg til å gå på oppdagelse i din egen syklus?

〰️

UKE 1 - INDRE VINTER (Blødningsfasen)

Jeg lytter.

Jeg leser.

Jeg skriver.

Jeg beveger meg langsomt.

Jeg puster.

Jeg masserer kroppen med olje.

Jeg hviler.

Jeg samler næring og krefter.

Jeg tar imot inspirasjon.

Jeg planlegger.

Jeg får visjoner for måneden som kommer.

Jeg gjør meg myk og mottagelig.

Jeg forbinder meg med mine dypeste lengsler.

Jeg synger og lager lyd.

Jeg spiser nærende mat.

Jeg er stille og vender meg innover.

Jeg tar meg av hjemmet mitt og mine nærmeste omgivelser.

Jeg gir meg selv kjærlighet og omsorg.

〰️

UKE 2 - INDRE VÅR (Follikelfasen)

Jeg merker energien vokse.

Jeg kjenner handlekraften vende tilbake.

Jeg samler trådene fra den indre vinteren.

Jeg igangsætter og setter ting i bevegelse.

Jeg handler på impulsene som er levende i meg.

Jeg innreder, ommøblerer, maler, fotograferer, formulerer, vever, skriver, ordner i hagen og lager vakre måltider.

Jeg vender meg ut mot verden.

Jeg gir av meg selv til menneskene omkring meg, og viser hvem jeg er.

Jeg beveger kroppen og rister løs stagnert energi.

Jeg bruker kraften min til å skape forandring.

Jeg uttrykker meg og nyter å gi ting farge og form.

Jeg tar små, men konkrete skritt i retning av drømmene mine hver dag.

Jeg gir meg selv lov til å leke og skape.

〰️

UKE 3 - INDRE SOMMER (Eggløsningsfasen)

Jeg puster ut.

Jeg lener meg inn i væren.

Jeg stopper litt opp og ser meg omkring.

Jeg er tilstede i verden og lar den berøre meg.

Jeg gir meg lov til å sanse og nyte.

Jeg trekkes mot andre mennesker, mot å utveksle og dele.

Jeg lander dypt i kroppen min og lytter til hva den har å si.

Jeg drar på eventyr og lar meg inspirere av nye impulser og steder og landskaper.

Jeg forfølger det som gjør meg begeistret og tenner gnisten i meg.

Jeg lar naturen holde og nære meg.

Jeg gir meg selv en pause.

Jeg lader opp og suger til meg næring.

〰️

UKE 4 - INDRE HØST (Lutealfasen)

Jeg rydder opp i hjemmet mitt.

Jeg ferdiggjøre arbeidsoppgaver, tar meg av hengepartier og krysser av så mye jeg kan på to-do lista.

Jeg handler inn og fyller kjøleskapet med nærende mat.

Jeg verner om tiden og energien min, og sier kun ja til det som virkelig føles meningsfullt for meg.

Jeg skaper plass til å hvile.

Jeg reflekterer over måneden som gikk.

Jeg gjør yoga og styrketrener.

Jeg betaler regninger og sender fakturaer.

Jeg binder løse tråder.

Jeg bruker kraften min til å fullføre ting.

Jeg vender meg langsomt innover igjen.

Jeg senker tempoet og forbereder meg på å gi slipp når en ny indre vinter kommer.

➰

---

EN INVITASJON

Jeg kan på det varmeste anbefale alle som har en menstruasjonssyklus å skape en personlig syklusoversikt.

Og vil gjerne invitere deg til å skape et dokument (i en notatbok, i notat-appen på telefonen, whatever suiys you) hvor du noterer deg alt det du legger merke til omkring syklusen din.

Del dokumentet opp i fire - vinter, vår, sommer og høst.

Og bruk en måned - eller flere - på å ta notater til de forskjellige fasene, inntil du føler at du har fått et godt overblikk over hva de ulike ukene vekker i deg.

Forhåpentligvis vil det gi deg en følelse av å kjenne både deg selv og syklusen din bedre!

Og kanskje oppdager du noe som vil få betydning for hvordan du fremover strukturerer og organiserer livet ditt?

Hvis du har lyst til å lese mer om mitt arbeid med månedssyklusen, som inspirasjon, finner du e-boka Min Syklus her i medlemsportalen.

Lykke til!

Å MØTE SEG SELV - om å lytte innover i en utadvendt verden

En av de viktigste grunnsteinene i livet mitt er lyttepraksisen min.  

De daglige stundene med ro og tilstedeværelse, hvor jeg trekker meg litt vekk fra verden der ute, og skaper forbindelse til mitt eget indre. Hvor jeg lander i kroppen, og gir meg tid til å merke alt det som er levende der.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten disse øyeblikkene.

De små møtene med meg selv, som åpner meg opp for et større nærvær. Som viser meg veien hjem til kjernen. Og minner meg om både stillheten og skaperkraften som bor i meg, uansett hvor mye verden stormer og støyer.

Jeg skulle ønske at jeg alltid klarte å være nærværende.

At jeg alltid klarte å føle meg forbundet til meg selv, til andre mennesker, til den store helheten som vi alle er en del av.

Men virkeligheten er ikke sånn.

Jeg glemmer. Jeg mister kontakten med de dypere lagene mine. Jeg stresser. Og forsvinner opp i hodet.

Og det er her praksisen min kommer inn.

De små ritualene som henter meg hjem.

Den dype pusten.

De langsomme bevegelsene.

Dedikasjonen til å vende meg innover, når livet føles kaotisk. Viljen til å møte meg selv, uansett hvordan jeg har det, puste inn i det stagnerte og skape mer plass i mitt indre. Lande i mitt eget sentrum, og gjøre mitt beste for å leve livet derfra.

Kroppen min er så klok.

Igjen og igjen forteller den meg hva den trenger. Hva jeg trenger. Og jeg forundres daglig over hvor tydelig og spesifikk den kan være, når bare jeg tar meg tid til å lytte.

Noen ganger forteller kroppen meg at den har bruk for dyp hvile.

Andre ganger at jeg har bruk for å handle.

Det er dager hvor hjertet hvisker om tårer som trengs å gråtes, omsorg jeg har bruk for å motta, smerte som vil forløses.

Og dager hvor alt jeg ønsker er å danse, synge, leke og le.

Hver dag lytter jeg innover, og gjør mitt beste for å handle på det jeg hører.

Det er dette som er praksis for meg.

All de små tingene jeg gjør, som bringer meg tettere på meg selv.

Alt det som setter meg i kontakt med mitt eget indre, med følelsene og fornemmelsene som bor der, med visdommen som kroppen bærer, og med den dype roen som alltid hviler i mitt innerste, selv når jeg glemmer at den finnes.

Lyttepraksisen min handler ikke om å gjøre yoga hver morgen klokka seks eller om å meditere hver eneste kveld før jeg går i seng - selv om det å ha faste rammer og en formell praksis også kan være fantastisk, og har gavnet meg i perioder av livet.

Der hvor jeg er nå handler praksisen min om å finne små stunder, midt i hverdagens intensitet, hvor jeg kan merke forbindelse.

Hvor jeg tar meg tid til å stoppe opp og komme tilstede, istedenfor å hele tiden skynde meg videre.

Noen ganger er praksisen min å legge meg rett ned på bakken og hvile mot jorda.

Noen ganger er praksisen min å gå en tur i skogen, og la tankene falle til ro.

Noen ganger er praksisen min å skrive dagbok i ti minutter og skape forbindelse til det indre igjennom ordene.

Noen ganger er praksisen min å danse til musikk i stua, strekke ut på kjøkkengulvet eller høre en guidet meditasjon.

Det spiller ikke så stor rolle hva jeg gjør.

Det viktige er at jeg lytter. Og at jeg gjør det ofte.

At jeg tør å være tilstede med det som er levende i meg, uten å flykte.

At jeg vender meg innover mot meg selv, og finner tilbake til nærværet, sanseligheten og livskraften, når jeg har mistet forbindelsen til dem.

Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten lyttepraksisen min.

Den sikrer at jeg ikke kommer for langt bort fra meg selv.

Og når jeg er tett på meg selv, er jeg også i stand til å være tett på andre, og i dyp og inderlig forbindelse med livet.

〰️

EN INVITASJON TIL DEG

I tiden som kommer vil jeg gjerne invitere deg til å ha fokus på din egen praksis.

Hvor kan du finne små huller i hverdagen hvor du kan vende deg innover?

Og kan du dedikere deg til å gjøre noe hver eneste dag, som kan bringe deg tettere på deg selv?

Bruk gjerne dette spørsmålet til hjelp, så ofte du kan komme i tanke om det:

Hva har kroppen min bruk for akkurat nå?

Prøv å legg merke til øyeblikkene hvor du føler deg stresset, utilfreds eller frakoblet - og se om du har mulighet for å legge inn en pause, og skape et lite rom hvor du kan forbinde deg med ditt eget indre.

Kanskje ved å puste?

Kanskje ved å bevege deg?

Eller ved å gjøre noe helt annet som kroppen din trenger og har lyst til?

Vær nysgjerrig.

Utforsk.

Gi deg selv lov til å se hva som skjer når du øver deg i å lytte innover.

Og hva som åpner seg i livet ditt, når du handler på det du hører.

➰

«What I wish that someone had told me was that my first step, the first step we must all take in our life, needed to be inward. That the most important thing I could learn to do was to sit still and open - to open to what was inside of me - and that the rest would come more easily from there.

When I was lost and desperate for direction and support, I wish someone had told me that what I was really longing for was to meet myself. That nothing else would soothe me until I first came to touch my own divinity.»

Sarah Blondin

SPØRSMÅL SOM SKAPER FORBINDELSE MELLOM BARN OG VOKSNE

Jeg tror på at vi alle har bruk for å bli lyttet til.

Og på at vi lettere kan høre den indre stemmen vår, og forbinde oss med de dypereliggende lagene våre, når vi er omgitt av mennesker som er oppriktig interessert i det vi har på hjertet.

For meg føles det kjærlig og omsorgsfullt når andre spør inn til det som er levende i meg. Og denne formen for omsorg og tilstedeværelse forsøker jeg også å gi videre til datteren min.

Små, nærværende stunder hvor jeg stiller spørsmål og lytter til hennes svar, har blitt et fast ritual for oss, og hun nyter å få tid og plass til fortelle om livet, slik hun opplever det.

Ofte ber hun selv om å bli stilt spørsmål, gjerne når hun ligger i senga om kvelden, rett før hun skal sove. Og samtalene som oppstår her er så nærværsskapende og dyrebare. Hun bestemmer selvfølgelig selv om hun vil besvare spørsmålene eller ikke, og hvis det er noe hun ikke har lyst til eller interesse av å snakke om, går jeg bare videre til et nytt spørsmål.

Jeg har skrevet ned noen av spørsmålene som det har vært meningsfullt for meg å stille datteren min her.

Til inspirasjon for andre som har barn tett på seg i livet, og som har lyst til å skape nærende stunder sammen med dem.

Kanskje kan du finne noe her som kan gi deg lyst til å lytte dypere til barna omkring deg?

〰️

SPØRSMÅL TIL BARN

(Datteren min er 11, men mange av spørsmålene kan brukes til både yngre og eldre barn, eller tilpasses så de passer bedre til den aldersgruppen som barna i livet ditt er i)

〰️

Er det noe du gleder deg til i øyeblikket?

Er det noe du bekymrer deg for?

Hva liker du aller best ved deg selv?

Hva føler du at du er god til?

Når føler du deg aller mest elsket?

Hva er ditt beste minne?

Hva er tre ting du gjerne vil bli bedre til?

Hvem ser du opp til - og hvorfor?

Hva er du aller mest stolt av?

Hva ville du gjerne forandre hvis du kunne?

Hvordan ser din drømmedag ut?

Hva er din største utfordring for tiden?

Hva har du blitt bedre til det siste året?

Hvis du kunne fått én superkraft, hva ville du velge?

Hvor ville du reise hvis du kunne reise hvor som helst i verden?

Hvordan ville du beskrive deg selv med tre ord?

Når har du sist fått til noe som du synes var vanskelig?

Hva gjør deg lei deg?

Hva gjør deg sint?

Hva gjør deg glad?

Er det noe i livet ditt du skulle ønske var annerledes?

Hva er du mest redd for?

Hva er ditt høyeste ønske?

Når føler du deg som en god venn?

Hvordan lader du best opp når du er sliten?

Hva gir deg følelsen av at livet er magisk og eventyrlig?

Hva ønsker du at andre skal vite om deg?

Er det noe du gjerne vil gjøre oftere?

〰️

Har du andre gode spørsmål som du har hatt glede av å stille barna i livet ditt?

Del gjerne i kommentarfeltet, så vi kan inspirere hverandre!

➰

KRITIKK OG SÅRBARHET - Om å tørre å vise hvem man er

En innsikt som har forandret livet mitt:

Forståelsen av at kritikk er et uttrykk for uoppfylte behov.

Når jeg blir overdrevent kritisk mot partneren min, eller andre i min nærhet, handler det dypest sett om at det finnes lengsler i meg som ikke blir møtt av den andre.

Og det å være kritisk mot det mennesket jeg ikke føler meg møtt, sett, forstått, anerkjent, respektert, holdt eller elsket av, kan føles lettere enn å være ærlig og sårbar omkring de dypereliggende behovene mine.

For det første krever det et stort indre arbeid å bli oppmerksom på og anerkjenne de behovene og lengslene jeg har. Det er noe jeg må bruke tid på å finne ut av, og jeg må være i dyp kontakt med min egen kropp og følelsene som bor der, for å rent faktisk merke hva jeg trenger.

Og selv om jeg har funnet frem til behovene mine, kan det være enormt sårbart å be om å få dem oppfylt!

For hva hvis jeg blir avvist eller misforstått? Hva hvis menneskene omkring meg synes at jeg ber om for mye? Hva hvis de ikke kan romme meg, hvis de får meg til å føle skam eller ser ned på meg for at jeg har de behovene jeg har? Hva hvis de ikke kan eller ønsker eller har kapasitet til å møte meg - hva gjør jeg da?

Og hva hvis jeg innerst inne ikke føler meg verdig til å motta det jeg trenger?

Det kan føles tryggere å å si:

Du rydder aldri opp etter deg!

Enn å si:

Jeg føler meg så lite respektert og elsket når du ikke rydder opp. Det føles som om du tar meg for gitt, og ikke bryr deg om mine behov.

Og det kan føles lettere å si:

Du er så egoistisk og selvopptatt!

Enn å si:

I det siste har jeg ikke følt meg sett og prioritert av deg. Jeg føler at du ikke har tid til å lytte til meg, og det får meg til å føle meg alene. Jeg savner et dypere nærvær.

Å være fullkomment ærlige overfor oss selv og andre kan føles som det mest skremmende og risikofylte i verden. Det er så sårbart å stå der, med hjertet åpent, og fortelle om hva vi dypest sett trenger og hvem vi innerst inne er.

Og det kan føles som om vi har mer å miste ved å være ærlige, enn ved å ikke være det.

Men min opplevelse er at kritikk skaper smerte og avstand.

At det er en måte å gjemme seg på.

Og at vi har uendelig mye å vinne på å lytte til behovene som ligger under kritikken, og tørre å sette ord på dem. For sårbarheten inviterer den andre til å forstå oss bedre, og til å komme oss i møte.

Jeg øver meg på å være nysgjerrig, når jeg oppdager at jeg er kritisk innstilt til menneskene omkring meg. Hva er det egentlig som er på spill her, på et dypere plan? Hvilke behov er det jeg undertrykker? Hva er det jeg har overhørt i meg selv, som jeg trenger å lytte til, og deretter dele med den andre?

Og jeg øver meg i å være modig.

Og i å la andre se hvem jeg er.

For ingen kan vite hva jeg trenger hvis jeg ikke selv vet det, og hvis jeg ikke våger å si det høyt.

Og ingen kan møte meg der jeg lengter aller mest etter å bli møtt, hvis jeg ikke tør vise dem veien.

〰️

TI TING JEG GJØR NÅR JEG MANGLER KLARHET, INSPIRASJON & RETNING

Innimellom føler jeg meg, som de fleste andre mennesker, stuck.

Her er ti ting jeg gjør for å komme ut av denne følelsen, og tilbake til en tilstand hvor inspirasjonen flyter, hjertet føles åpent og skaperkraften bobler:

1.

Jeg går igjennom ting jeg har lagret på Instagram, Pinterest, tatt screenshot av på telefonen osv ~ og lar meg nære av det som på et tidspunkt har inspirert meg nok til at jeg har tatt vare på det. Ofte skal det ikke mer enn et par minutter til med dette, før jeg igjen føler meg inspirert til å skape.

2.

Jeg setter på musikk som føles nærende i øyeblikket (noen ganger er det helt rolig meditasjonsmusikk som skal til, andre ganger noe med høyt tempo og heftige rytmer) og beveger meg intuitivt til musikken. Lar kroppen bevege seg fritt og uhemmet, akkurat som den har lyst til, uansett hvordan det ser ut. Og merker hvordan den fysiske bevegelsen setter mitt indre i bevegelse, og støtter meg i å slippe det som føles stagnert og tungt.

3.

Jeg setter meg ned med dagboka mi, og forsøker å besvare et av disse spørsmålene: «Hva lengter hjertet mitt etter», «Hva nærer meg aller mest for tiden» eller «Hva er levende i meg akkurat nå». Det skaper alltid litt mer klarhet inne i når jeg lytter dypt til meg selv på denne måten.

4.

Jeg legger meg ned med et mykt teppe over meg, og gir meg lov til å hvile lenge nok til at det oppstår en naturlig impuls til å reise meg opp og handle. Noen ganger setter jeg på en guidet meditasjon. Andre ganger ligger jeg bare i ro og mak, gir kroppen tid og plass til å spenne av, og lytter til de forskjellige fornemmelsene og sansningene jeg møter i kroppen.

5.

Jeg leser litt i en bok som inspirerer meg. Lar intuisjonen styre hvilken bok det skal være - noen ganger får jeg lyst til å bla i koke- eller interiørbøker, andre ganger er det faglitteratur eller en roman som kaller. Jeg finner alltid gull når jeg går med magefølelsen, og finner ofte dyp inspirasjon når jeg vender tilbake til noe jeg har lest før og gjenleser passasjene jeg selv har understreket.

6.

Jeg går en tur i naturen, uten annen agenda enn å åpne sansene mine for det jeg møter på min vei. Lar landskapet, trærne og plantene nære meg, og opplever alltid at både idéer og livslyst pipler frem mens jeg går.

7.

Jeg blar i de gamle notatbøkene mine, og finner tilbake til ting jeg allerede har skrevet. Ofte hjelper det meg med å huske hva som er viktig for meg og hva jeg brenner for, og støtter meg i å se hvilke små skritt jeg kan ta for å komme videre med det livet jeg ønsker å leve.

8.

Jeg legger meg på bakken eller på gulvet med magen ned mot jorda, og forsøker så godt jeg kan å spenne helt av og puste dypt. Gir slipp på alle forventninger til meg selv, og lar meg holde av jorda. Da kommer de forløsende tårene ofte, og følelsen av å være stuck går gjerne litt i oppløsning sammen med dem, og erstattes av en følelse av ro og forbindelse.

9.

Jeg rydder opp, gjør rent, ommøblerer og gjør det fint i hjemmet mitt. Lufter ut, skifter sengetøy, kvitter meg med ting jeg ikke trenger lenger - og setter blomster i vaser. Og nyter å merke hvordan den indre klarheten ofte innfinner seg i takt med den ytre.

10.

Jeg tilgir meg selv for å ikke alltid føle meg næret og inspirert, og lener meg inn i tilliten til at stillstand og stagnasjon er en naturlig del av livets syklus. Noen ganger er det nettopp stillheten som skal til før en ny vekstfase kan finne sted. Og når jeg aksepterer tilstanden jeg er i, og møter meg selv som jeg er og har det, er det ofte noe som mykner og åpner seg i meg. Og når jeg mykner og åpner meg kommer klarheten og retningen og inspirasjonen gjerne snikende, helt av seg selv.

💗

NÆRING: JULI

Sommeren er her, med sitt bugnende liv, sine åpne, mulighetsfylte dager og sine lange, lyse netter.

Det er nå det er her, alt det jeg har lengtet etter i de mørke vintermånedene ~ lyset, blomstene, skaperkraften! Og jeg øver meg i å gripe det, og suge til meg hver dråpe av den livgivende nektaren som livet byr på i øyeblikket.

Her kommer en liste med det som nærer meg mest akkurat nå.

Kanskje finner du noe her som også kan nære deg? Eller kanskje får du lyst til å sette deg ned og skrive din helt egen liste?

〰️

Å rense kropp og sinn med daglige bad i hav, bekk eller sjø

Daglig dybdemassasje av ansiktet med roseolje, for å gi slipp på spenninger

Å gå barbeint i gresset

Å dekke langbord utenfor med fin duk og vakkert service, og nyte enkle, nærende måltider med mennesker jeg er glad i

Kombinasjonen av ostebord og vafler

Å besøke venner i vakre hus, og la meg inspirere av måten andre lever og innretter seg på

Å besøke bokhandlere og bla i spennende bøker, og finne én som kan bli årets sommerbok for meg

Å reise med bil igjennom nye landskaper

Å strikke kjøkkenkluter i lysende farger

Tid til å lese og skrive, og til å merke hvordan det åpner rom opp i mitt indre

Å gå igjennom det jeg har skrevet i notatboka mi så langt i år, og reflektere over hva året har gjort med meg, og hva jeg lengter etter i tiden som kommer

Jordbær med fløte

Å lese høyt for datteren min mens vi ligger helt tett

Å kikke i butikker i fremmede byer, og finne små skatter som jeg kan ta med meg hjem når sommeren er over

Å hvile på et teppe på gresset

Å fotografere naturen og blomstene, særlig sent på kvelden eller tidlig om morgenen

Solmodne nektariner

Å feriere med venner og familie, merke fellesskapets gleder, komme tett på hverandre, øve oss i å bare være dem vi er og bli enda bedre kjent

Dyp pust

Lette klær i lyse farger

Hvitvin med hylleblomstsaft

Siesta midt på dagen med 20 minutters energiarbeid eller meditasjon

Salat med agurk, fetaost og dill, pyntet med geitramsblomster

Ligge i hengekøye

Plukke ville buketter med sommerblomster

Følelsen av et annet menneskes varme, nakne hud mot min

Skattejakt på loppemarked og i bruktbutikker

En kopp kamille-te om kvelden for å falle til ro etter dagen

〰️

〰️

Ønsker deg vakre, ekspanderende sommerdager der ute, med masser av plass til å bare være!

Måtte solen varme oss alle helt inn til benet, og få enhver spenning og bekymring til å smelte.

➰

Alle bilder er fra dette Pinterest-albumet:

Å SKRIVE SEG DYPERE

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg skrevet dagbok. Og en av måtene jeg liker å bruke dagboka på, er ved å stille meg selv spørsmål, og besvare dem så godt jeg kan.

Det hjelper meg med å lytte til de dypere lagene mine, og bli oppmerksom på stemningene, behovene, følelsene, drømmene og innsiktene som bor i dypet av mitt indre.

Lytningen starter allerede når jeg skal finne et spørsmål, for jeg må lytte for å finne det riktige. Og jeg vet at jeg har funnet det når jeg merker en oppriktig lyst til å besvare det. Når det vekker begeistring og nysgjerrighet i meg, og gir meg lyst til å gå i gang med utforskningen med det samme.

Jeg vil gjerne dele en liste med spørsmål jeg bruker i skrivepraksisen min med deg.

Noen av dem vender jeg tilbake til igjen og igjen når jeg vil skape forbindelse til mitt eget indre. Andre er årstidsrelaterte eller situasjonsspesifikke. Felles for dem alle er at de hjelper meg med å få kontakt med de dypereliggende strømningene og lengslene som bor i meg. Og gjør det lettere for meg å se hvilken retning jeg ønsker å bevege meg i, og hvilke valg jeg ønsker å ta i livet.

Jeg vil invitere deg til å lese igjennom lista, og se om det er noen av spærsmålene som resonnerer med deg akkurat nå.

Kanskje er det et par stykker du får lyst til å besvare?

〰️

SPØRSMÅL TIL INDRE UTFORSKNING

Hva er levende i deg akkurat nå?

Hva føler du at du har å gi til verden?

Hva lengter du etter å motta?

Hva er du takknemlig for?

Hva er du oppriktig inspirert til å skape?

Hva er din største utfordring for tiden?

Hvem inspirerer deg aller mest i øyeblikket?

Hva nærer deg mest i disse dagene?

Hva ville du bruke det neste dagen/den neste måneden/ det neste året på, hvis tid og penger ikke var en hindring?

Hva kan du merke at det er tid for å gi slipp på?

Hva er du dypt og inderlig stolt av?

Hvilke sider ved deg selv vil du gjerne gi verden lov til å se mer av?

Hva vil du gjerne lære mer om/bli bedre til?

Hva føles lett og nytelsesfullt i øyeblikket?

Hva tapper deg for energi?

På hvilke måter er du en annen nå enn for et år siden?

Hvordan drømmer du om at livet ditt skal være om fem år?

Hvilke idéer romsterer i deg i øyeblikket?

Hva trenger du å ta et større ansvar for?

Hva gjør deg aller mest glad for tiden?

Hva vil du gjerne ha mer av i livet ditt?

Hva vil du gjerne ha mindre av i livet ditt?

Hvem ser du opp til?

Hva elsker du aller mest ved deg selv?

Hva er det mest livgivende du har gjort for deg selv den siste tiden?

Hva i livet ditt er det verdt å kjempe for?

Hva vil du gjerne bli husket for?

Hva er du akkurat nå i gang med å samskabe med universet?

Hva har du ekte og oppriktig lyst til å oppleve i måneden som kommer?

Hvilke tre ting trenger du aller mest akkurat nå?

Hvor ville du reise hvis du fikk muligheten til å reise hvor som helst - og hvorfor?

Hva vil du aller helst ha styr på før året er omme?

Hva er din sterkeste side?

Hva er din svakeste side?

Hvilke deler av deg skjuler du for deg selv/verden?

Hva er du aller mest redd for?

Hvordan drømmer du om at det neste kapittelet i livet ditt skal bli?

Når føler du deg aller mest kraftfull og fri?

Hvilke relasjoner ønsker du å nære i tiden som kommer?

Når føler du deg aller mest elsket?

Hva har rørt hjertet ditt i det siste?

Hva har rørt hjertet ditt i dag?

〰️

Du er velkommen til å vende tilbake til denne lista når som helst, og bruke den som inspirasjon til å skrive deg dypere.

Kanskje får du også lyst til å formulere dine helt egne spørsmål?

Eller til å dele noen av spørsmålene med et menneske du er glad i, så dere kan utforske dem sammen?

Det er i hvertfall mitt håp at lista vil inspirere deg til å skape øyeblikk av forbindelse, hvor du kommer tettere på både deg selv og andre.

Lykke til!

➰

OM Å LYTTE DYPT OG HANDLE MODIG

For mange år siden gikk jeg til en coach, som blant annet stilte meg dette spørsmålet:

Hva i livet ditt er du oppriktig stolt av at du har skapt?

Og da jeg prøvde å svare, oppdaget jeg at jeg ikke følte at jeg hadde noe å være stolt av. Og grunnen var at jeg på det tidspunktet hadde enormt vanskelig for å ferdiggjøre ting. Jeg følte at jeg arbeidet og var i gang konstant, med tekster, med prosjekter, med drømmer. Men jeg forlot det meste av det jeg var i gang med før jeg var kommet i mål, og derfor hadde jeg lite å vise til i den fysiske verden, som jeg var oppriktig stolt av.

Denne opplevelsen ble en øyenåpner for meg. Jeg merket hvor vondt det gjorde å ikke følge idéene mine til dørs. Og jeg forstod hvor viktig det var for meg å finne fokus, og et større mot til å handle og gjennomføre.

Og siden har jeg øvd meg.

På å sette konkrete mål, og ta små men stødige skritt som gjør at jeg kan nå dem. På å skape struktur og systemer som støtter meg i å få til det jeg gjerne vil. På å feire meg selv når jeg ferdiggjør noe! På å berolige den indre kritikeren når den dukker opp. Og på å ha gode mennesker rundt meg, som tror på meg, heier på det jeg gjør og hjelper meg med å finne styrken til å fortsette når jeg tviler eller går i stå.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at mye har forandret seg siden jeg fikk det skjellsettende spørsmålet fra coachen den gangen.

For selv om jeg fortsatt har mye å lære, og mange drømmer å gi liv til, så opplever jeg at jeg i dag har mye å være stolt av. Og at jeg jevnlig når i mål med ting som betyr noe for meg, fordi jeg har funnet en bedre balanse mellom å handle og å lytte.

En av dem som har hjulpet meg på veien, og som har gitt meg en dypere forståelse av utfordringene mine, er forfatter og vølve Tanja Eskesen. Jeg deltok blant annet på en foredragskveld med henne en gang, hvor hun delte noe som gjorde et stort inntrykk på meg:

Hun tegnet et evighetstegn, et liggende åttetall, på undervisningstavla. Og forklarte at den ene delen av åttetallet representerte det handlende i oss mennesker. Det som er i stand til å få ting til å skje og skape bevegelse og forandring i den ytre verden. Mens den andre delen representerte det lyttende i oss. Det som merker dyp forbindelse innover, og er i stand til åpne seg for drømmer, visjoner, visdom og inspirasjon.

Og hun beskrev hvordan mange av oss er sterkere i den ene delen enn i den andre. Noen er handlere, og har lett for å få ting gjort i den fysiske virkeligheten, men vanskeligere for å lytte og få kontakt innover. Og ender ofte med å skape ting som ikke oppriktig nærer dem eller fyller livene deres med mening. Mens andre, som meg, er drømmere, og har åpen tilgang til inspirasjonens og idéenes sfære, men vanskeligere for å føre ting ut i konkret handling, hvilket kan medføre en masse utilfredshet og frustrasjon.

Magien oppstår, forklarte Tanja, når vi mestrer begge dele. Når vi øver oss i å bevege oss frem og tilbake mellom de to feltene, det aktivt handlende og det inderlig lyttende, og dermed aktiverer hele oss selv.

Og når vi gjør det, fortsatte hun, og pekte på det lille punktet i midten av evighetstegnet, hvor de to delene møtes: da blir vi synlige!

Jeg husker hvordan jeg fikk gåsehud over hele kroppen da hun sa det.

Det føltes så enkelt og så riktig.

At vi blir tydelige som mennesker når vi evner å både lytte innover og handle utover.

At en enorm skaperkraft blir tilgjengelig for oss når vi mestrer begge disse livsområdene, og når vi tør bevege oss ut av komfortsonen vår og styrke de delene av oss som er svake.

At vi får innflytelse på livet vårt og omgivelsene våre når vi forbinder oss med det innerste i oss, og bringer det ut i verden.

I møte med Tanjas ord, og den lille tegningen av evighetstegnet, ble det så tydelig for meg hvor utfordringene mine lå. Og det var som om jeg ble vist et kart jeg kunne følge, som ville føre meg tettere på drømmene mine.

Jeg har brukt disse tankene som et kompass i mitt eget liv, og jeg har delt dem med andre og sett dem få den samme aha-opplevelsen som meg, og en følelse av å bli vist en retning og en vei.

Kanskje kan de støtte deg på din reise også?

Og gi deg et klarere bilde av hva som skal til for at du kan lykkes enda mer med det som er viktig for deg?

Jeg tror i hvertfall at det er naturlig for oss mennesker å ha et ønske om å synliggjøre det som bor i oss.

At vi er her for å gi av oss selv til verden, og føre visjonene våre ut i livet.

Og at vi alle lengter etter å skape noe som vi er oppriktig stolte av, til glede for både oss selv og andre.

〰️

SPØRSMÅL TIL ETTERTANKE

Hva er du stolt av at du har skapt?

Og hva lengter du etter å skape?

Hvor ligger din største styrke ~ i den indre lytningen eller i det utadvendt skapende?

Og hva kan du gjøre i den kommende tiden for å styrke den delen av deg som er svakest?

➰

NOTATER OM TYRENS SESONG

Så ble det vår.

Og vi har beveget oss inn i tyrens sanselige sesong, hvor trær og blomster for alvor våkner til live, verden blir grønn igjen og nytt liv springer ut.

Tyren er dyrekretsens første jordtegn, og er forbundet med den fysiske delen av virkeligheten. Tegnet inviterer oss til langsomhet, stødighet, kroppslighet, praktisk arbeid og dyp jordforbindelse.

Vi inviteres til å forbinde oss med de dypeste verdiene våre, beslutte hva som betyr aller mest for oss, og arbeide målrettet og fokusert på å bringe det inn i livet. Det er tiden for å merke hva vi er lidenskapelig opptatte av, og dedikere oss til det!

Å finne fokus er et stort tema på denne tiden av året. Hvor vil vi investere tiden og kreftene våre? Hva ønsker vi å så og dyrke frem i livene våre? Distraksjoner og støy må fjernes, så vi får plass til det vi ønsker å se vokse.

Tyren er hardtarbeidende, sterk og tålmodig. Den arbeider jevnt og trutt, og inviterer oss til å hele tiden ta stødige skritt i retning av det vi ønsker å skape.

Men det er også et nytelsesfyllt og sensuelt tegn, som inviterer oss til å være dypt tilstede i kroppen og i verden, med alle sanser åpne. Det er tid for å bevege oss så langsomt at vi kan nyte skaperverket i fulle drag: snuse inn blomsterduften, glede oss over fuglenes sang og ta inn over oss alt det vidunderlige som akkurat nå springer ut i verden.

Tyren styres av Venus, planeten for skjønnhet, romantikk og rikdom, og bader seg gjerne i både luksus og velvære. Hva vi legger i disse begrepene, og hva som gir oss en dyp følelse av å leve et rikt liv, er det selvfølgelig opp til oss hver og en å definere.

Her kommer en liste med ting jeg liker å gjøre i tyrens sesong. Kanskje finner du noe her som kan nære deg også?

〰️

Å være i naturen så mye jeg kan, og gi meg tid til å nyte og bevitne alt det spirende livet som folder seg ut på denne tiden av året. Dufte til hver en blomst jeg passerer på min vei, og legge merke til alle de små forandringene som skjer i naturen fra dag til dag.

Ta meg av praktiske ting som skal gjøres, reparere ting som har gått i stykker i huset, ta meg av hengepartier som jeg har utsatt, fjerne ugress, klargjøre bed og så frø i hagen, rydde opp der hvor det trengs.

Forsyne meg av naturens gavmilde spiskammers, som akkurat nå bugner over av næringsrike gaver. Plukke brennesle, ramsløk, skvalderkål, løvetann, manna, granskudd og bøkeblader, og bruke dem i maten. Pynte så mange måltider som mulig med lyserøde epleblomstblader!

Å ære kroppen min ved å gi den det den trenger. Bevegelse, hvile, sunn og næringsrik mat og daglig massasje med en god krem eller olje.

Å dekke fine bord og invitere venner på rabarbrakake og rabarbrasaft. Spise utenfor på dager hvor det er varmt nok i lufta.

Fylle husets vaser og vinduskarmer med små og store buketter med vildtvoksende blomster.

Gi næring til de fysiske eiendelene mine. Pusse sko og smøre dem med fett. Olje skjærebrettene jeg bruker i kjøkkenet. Potte om husplantene mine, så de får mer næringsrik jord å vokse i.

Få sol på kroppen så ofte jeg kan.

Få overblikk over ressursene mine, hva har jeg, hva mangler jeg, og hvordan kan jeg best forvalte det jeg har til rådighet, på en måte som gavner både meg selv og andre?

〰️

NOTE:

Jeg er ikke astrolog, og er på ingen måte ekspert på feltet. Men jeg elsker å fordype meg i det astrologiske, og ser det som enda en måte å leve syklisk på.

Det jeg har skrevet her er mine egne notater, basert på mine private studier. Jeg har en mappe hvor jeg skriver ned det jeg lærer og observerer fra sesong til sesong, og deler noe av det her, i håp om at det også kan gi deg næring, og en lyst til å utforske hva de astrologiske skiftene gjør med deg, og hva de forskjellige sesongene inviterer deg til, der hvor du står i livet.

Mine viktigste inspirasjonskilder:

Det Kosmiske Selskab, Astropod, Caritas Astrologi, Amanda Schou og Astrologisk Akademi.

➰

KUNSTEN Å STYRKE HANDLEKRAFTEN

Våren er tiden for handlekraft.

Det er tiden for å ta drømmene våre på alvor, for å så frø og nære dem, så det vi lengter etter kan vokse frem og bli til virkelighet.

For meg har det alltid vært lettere å drømme enn å handle. Og det har til tider skapt stor frustrasjon i livet mitt, fordi det har gjort det vanskelig for meg å skape det jeg har lengtet etter i den fysiske verden.

Men jeg har brukt mange år på å styrke handlekraften min, og har etterhvert funnet mange gode redskaper og praksiser som støtter meg i å få gjort det jeg gjerne vil gjøre.

Her kommer en oversikt over det som hjelper meg mest i hverdagen.

Kanskje finner du noe her som kan styrke din handlekraft også?

〰️

Ukentlig struktur

Jeg har faste dager hvor jeg gjør faste ting (for eksempel klesvask, innkjøp, rydde opp i innboksen osv.) så jeg ikke behøver å tenke over hva jeg skal gjøre hver dag. Det er en kjempe støtte for meg, som gir meg ro i hodet, hindrer meg i å bli overveldet, og gjør det lettere for meg å fokusere på én ting av gangen. Jeg har brukt en del tid på å utvikle denne ukesstrukturen og opdaterer den jevnlig, så den passer inn i hverdagen min. Hvis du trenger inspirasjon til å skape din egen ukesstruktur, kan lese mer om min uke her.

Tidtagning

Jeg stiller ofte klokka når jeg skal gjøre noe som krever fokus, og særlig hvis det er noe som føles umotiverende eller vanskelig. Jeg bruker ofte 20 minutters intervaller til å få gjort regnskap, rydde opp i et rom, skrive på en tekst osv. Det hjelper meg med komme i gang, men uten at jeg blir overveldet over å skulle løse hele opgaven på en gang. Når de 20 minuttene har gått gir jeg meg selv en pause hvor jeg belønner meg selv med noe nærende (et stykke sjokolade, en kopp te, litt frisk luft, fem minutter på Pinterest eller Instagram), før jeg enten fortsetter med opgaven eller går videre til en ny.

Kickstarte dagen

På hverdager bruker jeg alltid 10 minutter på å rydde opp i huset, etter at jeg har sendt datteren min avgårde i skole. Det fungerer godt for meg å starte dagen med å gjøre noe praktisk og fysisk, det kickstarter handlekraften min, får meg ned i kroppen og gir meg en følelse av styrke og klarhet som jeg tar med meg inn i de neste arbeidsopgavene. Så er ermene brettet opp og dagen i gang!

Daglig målsetning

Jeg har en fane i notat-appen på telefonen som jeg kaller “I dag”. Her skriver jeg de fleste dager en liste med det jeg har mest lyst til å få utrettet i løpet av dagen, og så krysser jeg av når jeg har gjort det. Det fungerer utrolig godt for meg å se målene mine visuelt, og ikke minst å kunne hake av når jeg er ferdig (den funksjonen i appen er helt uvurderlig!). Jeg passer på å ikke skrive for mange mål, bare de 4-5 viktigste tingene, og kun ting som jeg vet at det faktisk er realistisk å få gjort. På den måten gjør jeg det lettere for meg selv å få en følelse av mestring og suksess.

Kveldsrituale

Jeg bruker litt tid på å rydde opp hver kveld. Det gir meg en god følelse å avslutte dagen med noe lavpraktisk, og å nulstille både meg selv og huset før jeg skal i seng. Og jeg finner glede og motivasjon i å vite at jeg våkner opp til et nogenlunde ryddig hjem. Jeg bruker også litt tid om kvelden til å puste, strekke kroppen, skrive dagbok osv. Det hjelper meg med å kvitte meg med overflødig energi, så kroppen kan falle til ro og bli klar for søvnen. Og den gode søvnen er jo en forutsetning for at jeg har overskudd og lyst til å handle på drømmene mine neste dag.

Jevnlig check-in

Jeg bruker jevnlig tid på å skape dyp kontakt til mitt eget indre, blant annet gjennom dagboksskrivning og meditasjon, for å skape forbindelse til de innerste verdiene, drømmene og ønskene mine. På den måten blir det lettere for meg å vite hva jeg skal handle på, fordi jeg faktisk er i kontakt med det jeg lengter etter. Og det gir motivasjon og lyst til å handle, når jeg vet at handlingene mine rent faktisk støtter opp om det livet jeg ønsker å skape.

Spørsmål som støtter meg i den indre lytteprosessen:

Hva er mine viktigste prioriteter i øyeblikket?

Hva merker jeg en ekte og oppriktig lyst til å skape?

Hva lengter jeg aller mest etter?

Hva vil jeg gjerne bli husket for når jeg dør?

〰️

Det var hva jeg hadde å dele for denne gang. Håper du finner noe her som kan støtte deg i å nære drømmene dine, og få dem til å vokse.

Og hvis du har egne ritualer og praksiser som styrker deg i å handle på det som er viktig for deg, ville jeg elske å høre om dem.

Del gjerne i kommentarfeltet så vi kan inspirere hverandre!

➰

Å VÆRE I KONTAKT MED LIVET

Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter når jeg ser de avblomstrede kronbladene fra liljen i vinduskarmen.

Det er noe med skjønnheten, forfallet, og måten lyset gjennomstrømmer det hele på, som rører meg helt inn i sjelen. Og gir meg en følelse av å være i dyp kontakt med livet.

Det er som om det plutselig ikke er noen avstand mellom meg og restene av den vakre blomsten, synet går rett inn denne morgenen, og treffer meg uten filter.

Og tårene triller.

Det er denne direktheten som rører meg. En følelse av ren og uhindret kontakt med øyeblikket. Som om all beskyttelse er vekk, og jeg røres i mitt innerste, og smelter sammen med det som er.

“Make me feel real, make me feel real, make me feel real.»

Det skrev jeg i en dagbok en gang, for mange år siden. Igjen og igjen skrev jeg denne setningen, som et mantra, side opp og side ned. For jeg følte ikke at jeg var ekte tilstede i livet. Jeg følte ikke at jeg var i stand til å merke dybden av det jeg var en del av, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne meg opp for det jeg lengtet etter.

Jeg visste bare at det måtte finnes noe mer. At en dypere opplevelse av livet måtte være mulig, og at hjertet mitt hungret så inderlig etter det at det gjorde fysisk vondt.

Dette var før jeg lærte å forbinde meg med kroppen, mens livet mitt fortsatt fant sted oppe i hodet. Det mentale planet var min hjemmebane, og her foregikk det meste, gjennom tanker, forestillinger og ord.

Det var før jeg begynte å danse, og oppdaget at man kan åpne seg igjennom bevegelse. Før jeg begynte å synge, og oppdaget at sangen kan frigjøre eldgamle spenninger i det indre. Og før jeg fant motet til å møte den smerten som var lagret i kroppen min, og begynte å gjøre arbeidet med å forløse den.

Det var før jeg åpnet meg for dypere lag av sanseligheten og langsomheten, skjønnheten og stillheten, og oppdaget hvor dyrebare gaver livet kommer med, når jeg er i stand til å ta i mot.

Så mye har forandret seg i meg.

Og mens jeg står her i morgenlyset og tar liljebladenes skjønnhet helt inn, kjenner jeg på en dyp takknemlighet. Jeg lukker øynene og legger en hånd på hjertet. Og merker gleden ved dette enkle, uhøytidelige øyeblikket.

Merker det hellige i det helt alminnelige.

At alt jeg trenger er her.

I den nærende kontakten med livet som oppstår når jeg er fullt tilstede.

«Grace is ever present. All that is necessary is that you surrender to it» har den indiske filosofen Ramana Maharsi sagt. Og ordene hans får det alltid til å lyse i meg. Fordi de tar meg direkte inn i den dype tilstanden av nærvær som alltid er tilgjengelig, uansett hvor jeg er, og uansett hvor langt vekk fra nærværet jeg føler at jeg er kommet.

John O’Donohue peker på noe av det samme når han sier: “Take time to see the quiet miracles that seek no attention”. Han minner meg om at skaperverkets storhet bor i selv det aller minste. I det som er så smått at jeg kan komme til å overse det og haste forbi, i min higen etter noe større og bedre.

Men mirakelet finnes alle steder.

Også her i kjøkkenet mitt, på en helt vanlig dag.

Det bor i en stripe av sol som treffer meg i ansiktet mens jeg vasker opp bakebollen fra i går.

Det finnes i det kalde vannet som renner over fingrene mine, og i måten det får deigrestene i skåla til å gå i oppløsning på.

Det bor i min datters myke fottrinn i trappa og i duften av kaffe som brer seg i rommet.

Og nå ligger det altså rett foran meg og lyser, i et par halvvisne blomsterblader i en støvete vinduskarm.

«Bare når jeg er er livet virkelig» sier Audun Myskja i boka «Finn din indre kraft». Og i samme kapittel:

«Helbredelse finnes i hvert øyeblikk, forløsning finnes i hvert øyeblikk, virkelighet finnes i hvert øyeblikk. Vi trenger ikke skape det, søke det, lengte etter det, kjempe for det. Vi trenger bare å bli oppmerksomme på hva som hindrer oss.»

Livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.

Når jeg gir slipp på spenninger i kropp og sinn, og blir stå stille at hjertets dører glir opp, så lyset kan strømme helt inn i det innerste.

Da merker jeg kontakt.

Ekte berøring.

Og en dyp og inderlig følelse av å høre til.

Alt jeg ønsker meg er denne intimiteten. Kontakten med meg selv og det jeg omgir meg med. Alt jeg vil er å være tilstede. Merke nærværet strømme igjennom kroppen. Være våken nok til å ta i mot det.

➰

Å BESVARE LIVETS KALL

Vi befinner oss midt i en overgangstid.

En tid hvor mye gammelt dør og nytt liv oppstår.

I overganger som denne gir det mening å lytte dypt. Å rekalibrere. Å gjøre oss klar over hva som oppriktig kaller på oss, fra det stedet hvor vi står nå, og hva vi ønsker å handle på i tiden som kommer.

Her kommer en liste over det jeg opplever at våren kaller på i meg. Kanskje finner du noe her som kan nære deg også?

Og kanskje får du lyst til å skrive din egen liste over hva som våkner til live i deg i øyeblikket, og kaller på deg fra ditt innerste?

〰️

DET LIVET KALLER PÅ I MEG

At jeg er ekte tro mot det hjertet mitt lengter etter. At jeg vedkjenner meg mine dypeste behov, og våger å skape et liv for meg selv hvor de kan bli oppfylt, vel vitende om at det er mitt ansvar å få det til å skje.

At jeg skaper jordforbindelse daglig, og igjen og igjen forbinder meg med kroppens visdom. Og med den dype stillheten som finnes i hjertets innerste rom, så jeg kan leve og skape derfra.

At jeg møter opp i relasjonene mine uten en maske på. At jeg tør å dele fra det som er aller mest levende i meg, og lar andre se meg der, selv om det kan føles risikofylt og sårbart.

At jeg finner balanse mellom det maskuline og det feminine i meg. At jeg styrker både den siden av meg som er i stand til å handle, skape struktur og være disiplinert, og den siden av meg som er i stand til å lytte dypt, ta i mot næring, hvile i væren og la seg inspirere.

At jeg gir slipp på utdaterte historier om hvem jeg er, og hvorfor jeg ikke er god nok, og forbinder meg med det strålende lyset som bor i meg, og i alle mennesker, og lar det stråle ut i verden.

At jeg lytter til de innerste drømmene mine, så jeg kan høre hva de hvisker om, og tar små skritt i retning av dem hver dag.

At jeg gir slipp på frykten for hva andre tenker, og tør gi fra det dypeste og sanneste stedet i meg.

➰

LANGSOMHETENS MEDISIN

Jeg liker å gå så langsomt at jeg kan merke alle ting.

Føttene mine mot tregulvet.

Hjertet som banker i brystet.

Lyset som strømmer inn igjennom vinduene og treffer meg i ansiktet.

Jeg liker å ta meg tid.

Rydde opp i et langsomt tempo. Sette alle ting på plass der de hører hjemme. Tørke av kjøkkenbordet med en våt klut, og kjenne gleden ved å gjøre det fint omkring meg. Røre ved det jeg eier, gi det næring, og takke for alt det gjør for meg. Vanne plantene mine, og knipe av tørre blader. Sette blomster i vaser i vinduskarmene, mens jeg fryder meg over skjønnheten de gir.

Og jeg liker å lage mat i langsomhet. Finne frem alle råvarene og legge dem på benken. Kutte og skjære, frese og koke og steke. Dufte og røre og smake. Dandere og servere på fine fat, og nyte det jeg har skapt, langsomt, alene eller sammen med andre. Og etterpå liker jeg å vaske opp for hånd. Merke det varme vannet mot hendende mine, røre ved glassene, koppene, keramikktallerknene. Som om jeg hilser på allting, og merker livet helt tett på, mens jeg vasker.

Jeg liker å være tilstede.

Og langsomheten hjelper meg med det. Den hjelper sjelen min med å lande i kroppen, lar meg ankomme fullt og helt i øyeblikket. Gjør det lettere å huske at det ikke er noe jeg skal rekke, at livet ikke finnes et annet sted, at alt det jeg trenger er tilstede, akkurat her og nå.

En natt drømte jeg at jeg ble vekket av en av mine nærmeste venninner. Hun satte seg på sengekanten min og sa: «Hanne, jeg har funnet ut av en ting. Du er her for å observere. For å se og lytte dypt. Og for å formidle det du observerer til andre. Det er bare det du skal, så enkelt er det». I drømmen rant tårene mine, og jeg følte en ufattelig lettelse i hele kroppen. Da jeg våknet neste morgen, følte jeg meg mer uthvilt enn på lenge.

Og ordene fra drømmen har fulgt meg siden. Som om de ga meg en form for tillatelse. En følelse av at jeg gjerne må være som jeg er. At det er ok at jeg har bruk for langsomheten, at jeg har bruk for tid og ro til å merke, føle og sanse. For ut av dette nærværet springer ord og bilder og skaperkraft og innsikter og forståelse som jeg kan dele med andre.

Når jeg beveger meg langsomt, får jeg alltid lyst til å fotografere. For da legger jeg merke til så mye. Da ser jeg lyset som speiler seg i koppene jeg har vasket opp, fargene i et vakkert teppe, knoppen som er i ferd med å springe ut på et tre når jeg går igjennom skogen. Jeg har alltid følt at det å fotografere var en hyllest til livet. En måte å komme tettere på allting på.

“Å elske er å se”, leste jeg en gang et sted. Og det var som om det gikk et lyn igjennom meg. I årevis hadde jeg forsøkt å forstå hva kjærlighet var, og i denne lille setningen fant jeg noe som føltes sant. Å elske noe eller noen er ikke en komplisert og uforklarlig kjemisk prosess. Det er det enkleste i hele verden, men kanskje også det vanskeligste. Når vi ser noe dypt nok, direkte og rett på, helt uten filter, er det vanskelig å ikke å elske det. Og sånn henger kjærligheten og langsomheten sammen: når jeg beveger meg langsomt ser jeg mer, og da er det lettere for meg å elske livet.

«Lykken er å elske det du allerede har» sier en av hovedpersonene i filmen «The taste of things». Det tenker jeg på mens jeg skjenker te i en tekopp jeg har hatt i mange år, og merker hvordan den fortsatt bringer meg glede. Mens jeg lar blikket hvile mykt på den burgenderrøde planten i den lyserøde potta på kommoden. Mens jeg stryker datteren min over håret, og holder min elskedes hånd i min.

Det langsomme nærværet med det som er skaper bølger av takknemlighet og ydmykhet i meg. Allting føles så nært når jeg lar det komme tett på. Når jeg ser det som er rett foran meg, og lar meg bli berørt av det.

“When you touch one thing with deep awareness, you touch everything” har Thich Nath Hanh sagt. Jeg vender tilbake til denne setningen igjen og igjen, for den fyller meg med mening. Det er dette som er min lengsel. Å røre så dypt ved det jeg rører ved, at jeg rører ved selve livet. Å gå så langsomt og være så nærværende, at jeg merker livet strømme i mitt indre, og fylles av en dyp og forunderlig glede over å være til.

➰

DET SOM HAR OVERLEVD VINTEREN

I disse dagene er jeg opptatt av det essensielle.

Vinteren er snart forbi, og vi står i den mest rå og nakne tida på året. Kanskje også den mest sårbare.

Vinteren har gjort arbeidet sitt i flere måneder nå, både i det ytre og i det indre. Kulda og mørket og vinden og snøen har fått alt det i oss som var stagnert og livsforlatt til å falle til jorda. Alt det som ikke lenger var levedyktig har måttet slippe taket, og tilbake står kun det mest levende i oss. Det innerste og mest vesentlige, som ingen vinter kan knekke.

Jeg føler meg ubeskyttet i øyeblikket.

Jeg føler at jeg ikke har noe å gjemme meg bak.

Som om alle mine beskyttende lag er slipt vekk av vinteren. Og nå står jeg her, naken og åpen, som et bladløst tre, og må øve meg i å være i livet derfra.

Det føles umulig å late som.

Det føles umulig å ta en maske på, for masken er revet vekk.

Alt jeg kan gjøre er å stå i verden som jeg er. Hvile i min essens, oppreist og blottlagt. Villig til å bli sett, liketil og rett på, uten å gjøre meg større eller mindre enn jeg er.

Jeg føler meg forsvarsløs. Men også herdet. Som om det i meg som har overlevd vinteren, står sterkere enn noensinne.

Og med denne styrken kommer en dypere tillit. En tro på at dette innerste i meg, det enkle og det essensielle i mitt vesen, er nok.

Setningen “back to basics” er levende i meg i øyeblikket. Jeg har ikke energi til det overflødige, trekkes kun mot det som føles aller mest nærende og levende.

Sier nei til det jeg ikke har overskudd til.

Rydder opp i hjemmet mitt, og fjerner alt som føles tungt og energiforlatt.

Gjør status i arbeidslivet mitt, og er så ærlig med meg selv som jeg kan: hva har overlevd vinteren og står enda tydeligere frem enn før, og hva har vist seg for svakt, og har måttet bøte med livet?

Jeg øver meg i å lytte dypt.

Skjære inn til beinet.

Snakke og handle fra et sted som føles virkelig og sant.

Her om dagen så jeg en video med mystikeren og Sufi-læreren Llewellyn Vaughan-Lee.

Han fortalte blant annet om aboriginerfolket i Australia, og deres måte å betrakte livet på. Hvordan de ser hvert øyeblikk som en mulighet for å vende tilbake til det opprinnelige øyeblikket, the primordial moment.

Jeg ble så rørt av dette.

Kjente hvordan det sa noe om den tilstanden jeg befinner meg i etter vinteren.

Som om jeg er tettere på noe opprinnelig nå. Tilbake ved et slags utgangspunkt, en urtilstand, og har mulighet for å springe ut i livet derfra. Som om vintermånedene har slitt bort noe av det som jeg i løpet av livet har lagt utenpå den jeg egentlig er.

Er det det som er vinterens gave til oss mennesker? En tilbakeføring til det primære, det originale, det aller mest fundamentale i oss?

Jeg leste en gang om en danselærer som lærte elevene sine viktigheten av det som i yoga kalles for Tadasana - fjellets stilling. Det er en stilling hvor man bare står rett opp og ned, og forsøker å la kroppens deler komme på linje med hverandre.

En utgangsposisjon.

Et hvilested.

Jeg husker hvordan hun beskrev at elevene hennes ofte syntes at denne enkle stillingen var nærmest konfronterende. At det føltes sårbart for mange å stå sånn, eksponert på en måte. At det krevde mot for dem å stå helt stille, som seg selv, uten noe å gjemme seg bak.

Og jeg tenker at det er litt sånn det er å være menneske på slutten av vinteren. At det er dette som kreves av oss her: et mot til å bli stående. En villighet til å la oss bli sett i vår aller mest blottlagte tilstand. En tillitt til at vi er gode nok som vi er, og at verden vil ta i mot oss.

Det er sårbart å stå her, ingen tvil om det.

Men gevinsten er stor når vi tør.

For jo mer ubeskyttet vi står, jo dypere kan livet berøre oss, og jo mer ufiltrert kan det innerste lyset vårt strømme ut i verden.

〰️

SPØRSMÅL SOM GUIDER MEG TETTERE PÅ MIN ESSENS I ØYEBLIKKET

Jeg har lyst til å dele noen skriveøvelser med deg som jeg har hatt glede av å utforske i det siste.

Kanskje kan de også inspirere deg her i overgangen mellom vinter og vår?

〰️

Hva føles aller mest livgivende for deg i øyeblikket?

Hva føles tungt og energiforlatt?

Hva merker du en oppriktig og gledesfylt impuls til å skape?

➰

HVOR DYPT KAN JEG TA I MOT DENNE DAGEN?

I dag tidlig, da jeg våknet, og som vanlig kjente impulsen til å rekke ut etter telefonen for å se om verden ville meg noe, valgte jeg å la være.

Jeg valgte å bli liggende helt stille under dyna. Merke tyngden av den mot kroppen og hodet mitt mot den myke puta. Jeg ga meg tid til å puste og våkne. Og mens jeg lå der og kjente blodet strømme i årene mine og hørte fuglene synge utenfor vinduet, var det at dette spørsmålet oppstod i meg:

Hvor dypt kan jeg ta i mot denne dagen?

Og jeg merket hvordan spørsmålet åpnet en mulighet i meg. En invitasjon til å lytte. Og en følelse av plass i mitt indre, som utvidet seg jo mer jeg tok spørsmålet inn.

Jeg tenker ofte på hvordan jeg kan skape dagen. Hva jeg kan gjøre og tilføre for å forme den i den retningen jeg ønsker. Men med dette spørsmålet i mitt indre, føltes det annerledes. Som om dagen ikke var noe jeg skulle forme, men noe jeg skulle åpne meg for. Ved å legge merke til det som allerede var tilstede, og ta det dypere inn.

Og jeg kjente at livet inviterte meg til å gi slipp på kontroll. Slippe tankene om alt jeg burde rekke og følelsen av å ha det travelt. Og løsne de vanemessige spenningene i kropp og sinn, som gir meg følelsen av å ha styr på livet, men som gjør det vanskelig å være åpen.

Hvis jeg skal ta i mot dagen må jeg gjøre meg myk. Og myk er det samme som sårbar. Å være myk er å være ubeskyttet, uten en brynje å gjemme seg bak. Men det er også kun her, blottlagt og utilslørt, at jeg virkelig kan ta i mot.

”When you are able to just be, you are showered with gifts” hørte jeg en gang den tyske biologen og skribenten Andreas Weber si. Og jeg skrev ordene ned med det samme, for de pekte på noe som føltes vesentlig og sant, og som jeg gjerne ville huske. At verden åpner seg for meg når jeg åpner meg for den. At livet overøser meg med skjønnhet og næring og nærvær, når jeg blir så stille inne i at jeg er i stand til å ta i mot.

For når jeg lytter dypt nok er det som om en demning brister, og avstanden mellom livet og meg går i oppløsning.

Og da merker jeg plutselig den dype gleden ved å trekke pusten helt ned i lungene.

Og da hører jeg fuglene synge gjennom det åpne vinduet mitt, og merker hvordan det vekker livslysten i mitt indre.

Og da ser jeg de hvite snøklokkene som har våget å stikke de små hodene sine opp av den kalde jorda, og fryder meg over at de finnes.

Og alt dette nærer og rører og beriker meg. Det inspirerer meg og fyller livet mitt med mening. Og gir meg en følelse av å være dypt forbundet med verden.

“The gift of deep silence is that it allows us to let go of what we want so we can receive what we have”, skriver Mark Nepo.

Og jeg merker sannheten i disse ordene.

At det skal stillhet til for å ta i mot dagen, med alle dens gaver.

At jeg må skape lommer av langsomhet og ro, for å merke kjærligheten og forbindelsen som er tilstede, her og nå, hvis bare jeg lytter.

〰️

ORD OM DEN INDRE KRITIKEREN - og dens umodne forsøk på å tilbakeholde skaperkraften vår

Et emne som kommer opp ofte for tiden, både i mitt arbeid med klienter og i mitt personlige liv, er den indre kritikeren.

De fleste av oss kjenner den. Den strenge, negative stemmen inne i oss, som har det med å dukke opp når vi følger drømmene våre. Som elsker å fortelle oss om hvor uperfekte vi er, hvor mange utilgivelige feil vi gjør, og hvor lite verdige vi er til å bli elsket og anerkjent av andre.

Selv om jeg i mange år har arbeidet med å identifisere min egen indre kritiker, bli oppmerksom på den når den begynner å jamre, og huske at den ikke bærer på sannheten om hvem jeg er, så dukker den stadig opp - med sine sterke meninger om det jeg holder på med.

Den har som regel tusen gode grunner til at jeg burde skamme meg over min måte å være i verden på. Og tanker om hvorfor jeg burde gi opp drømmene mine, fordi de allikevel aldri kommer til å lykkes. Og hvis jeg ikke er oppmerksom, er det lett å komme til å tro på denne negative stemmen, fordi den kan være så ufattelig insisterende.

En ting som har hjulpet meg i møtet med denne særdeles uvennlige delen av meg, er å forstå at den, til tross for sine giftige ord og ukjærlige metoder, faktisk har gode intensjoner. For selv om man ikke alltid skulle tro det, så er den indre kritikerens mål faktisk å passe på meg. Og det gjør den ved å prøve å hindre meg i å havne i situasjoner som den mener potensielt kan bli smertefulle.

Den indre kritikeren er en forsvarsmekanisme, og har som regel oppstått i en situasjon hvor vi har opplevd at noe har gjort vondt. Og den har påtatt seg rollen som vår beskytter, og vil nærmest gjøre hva som helst for at dette vonde aldri skal skje igjen.

Hvis vi for eksempel har følt oss lite møtt i følelsene våre som barn, og har blitt avvist eller misforstått når vi har forsøkt å dele fra vårt indre, kan den indre kritikeren være enormt redd for at vi skal vise sårbarhet og følelser igjen. For hva hvis det enda en gang vil frembringe den vonde følelsen av å ikke bli tatt i mot?

Og hvis vi tidlig i livet har følt at vi var for mye for andre når vi var oss selv, eller at vi tiltrakk negativ oppmerksomhet når vi fulgte de naturlige impulsene våre, så kan den indre kritikeren be oss om å dempe oss i voksenlivet. Fordi den er redd for at vi skal bli avvist eller få grensene våre overskredet igjen hvis vi tar for mye plass og står i vår fulle kraft.

Dette er bare et par eksempler. Den indre kritikeren kan se forskjellig ut og ha ulike stemmer i hver og en av oss, for det finnes utallige grunner til at disse kritikerne har oppstått, og like mange måter de prøver å beskytte oss på.

Noen kritikere forteller oss at vi er for mye, andre at vi er for lite. Noen mener at vi er for dovne, for egoistiske, for kjedelige eller for stille. Andre mener at vi er for høylytte, for fargerike, for synlige eller for oppmerksomhetssøkende.

De indre kritikerne kan ha meninger om hvordan vi ser ut, hvordan vi uttrykker oss og hvilke behov vi burde ha - eller ikke ha. Men felles for dem alle, er at de ofte er umodne. Fordi de har oppstått tidlig i livene våre, på et tidspunkt hvor vi ikke hadde mulighet for å forstå oss selv og andre til bunns, og hvor vi var fullstendig avhengig av menneskene rundt oss for å overleve. Og de har sjelden forståelse for at det som føltes livstruende for oss da vi var barn, ikke nødvendigvis er like farlig for oss som voksne.

Når jeg ser den indre kritikeren på denne måten, som det engstelige barnet den faktisk er, blir det lettere å møte den med omsorg. Klappe den på kinnet eller stryke den over håret og si: jeg hører deg, og jeg ser at du er bekymret, men jeg har styr på dette. Og skulle det gå galt, så har jeg redskapene og kapasiteten til å takle det også.

Jeg vet ikke om jeg noen sinne blir kvitt den indre kritikeren helt, men jeg merker at den roer seg når den oppdager at det er en del av meg som er voksen og trygg og har styr på situasjonen. Og at den tør å trå litt i bakgrunnen, når den ser at det finnes en eldre og mer erfaren del av meg, som bevarer selvkjærligheten og den indre kontakten, også hvis jeg mislykkes med noe, eller hvis andre er uenige i det jeg sier og gjør.

Og jeg merker at skaperkraften og selvverdet vokser hver gang jeg omsorgsfullt overhører den indre kritikerens skarpe stemme, lytter til en mykere og modigere del av meg, og tillater meg å gjøre det som jeg innerst inne har lyst til.

〰️

Refleksjoner som støtter meg i møte med den indre kritikeren:

Hva er det den bekymrede stemmen prøver å beskytte meg mot?

Hva er der verste som kan skje hvis jeg gjør det jeg innerst inne føler meg inspirert til å gjøre?

Hva er det beste som kan skje hvis jeg gjør det?

➰