LANGSOMHETENS MEDISIN

Jeg liker å gå så langsomt at jeg kan merke alle ting.

Føttene mine mot tregulvet.

Hjertet som banker i brystet.

Lyset som strømmer inn igjennom vinduene og treffer meg i ansiktet.

Jeg liker å ta meg tid.

Rydde opp i et langsomt tempo. Sette alle ting på plass der de hører hjemme. Tørke av kjøkkenbordet med en våt klut, og kjenne gleden ved å gjøre det fint omkring meg. Røre ved det jeg eier, gi det næring, og takke for alt det gjør for meg. Vanne plantene mine, og knipe av tørre blader. Sette blomster i vaser i vinduskarmene, mens jeg fryder meg over skjønnheten de gir.

Og jeg liker å lage mat i langsomhet. Finne frem alle råvarene og legge dem på benken. Kutte og skjære, frese og koke og steke. Dufte og røre og smake. Dandere og servere på fine fat, og nyte det jeg har skapt, langsomt, alene eller sammen med andre. Og etterpå liker jeg å vaske opp for hånd. Merke det varme vannet mot hendende mine, røre ved glassene, koppene, keramikktallerknene. Som om jeg hilser på allting, og merker livet helt tett på, mens jeg vasker.

Jeg liker å være tilstede.

Og langsomheten hjelper meg med det. Den hjelper sjelen min med å lande i kroppen, lar meg ankomme fullt og helt i øyeblikket. Gjør det lettere å huske at det ikke er noe jeg skal rekke, at livet ikke finnes et annet sted, at alt det jeg trenger er tilstede, akkurat her og nå.

En natt drømte jeg at jeg ble vekket av en av mine nærmeste venninner. Hun satte seg på sengekanten min og sa: «Hanne, jeg har funnet ut av en ting. Du er her for å observere. For å se og lytte dypt. Og for å formidle det du observerer til andre. Det er bare det du skal, så enkelt er det». I drømmen rant tårene mine, og jeg følte en ufattelig lettelse i hele kroppen. Da jeg våknet neste morgen, følte jeg meg mer uthvilt enn på lenge.

Og ordene fra drømmen har fulgt meg siden. Som om de ga meg en form for tillatelse. En følelse av at jeg gjerne må være som jeg er. At det er ok at jeg har bruk for langsomheten, at jeg har bruk for tid og ro til å merke, føle og sanse. For ut av dette nærværet springer ord og bilder og skaperkraft og innsikter og forståelse som jeg kan dele med andre.

Når jeg beveger meg langsomt, får jeg alltid lyst til å fotografere. For da legger jeg merke til så mye. Da ser jeg lyset som speiler seg i koppene jeg har vasket opp, fargene i et vakkert teppe, knoppen som er i ferd med å springe ut på et tre når jeg går igjennom skogen. Jeg har alltid følt at det å fotografere var en hyllest til livet. En måte å komme tettere på allting på.

“Å elske er å se”, leste jeg en gang et sted. Og det var som om det gikk et lyn igjennom meg. I årevis hadde jeg forsøkt å forstå hva kjærlighet var, og i denne lille setningen fant jeg noe som føltes sant. Å elske noe eller noen er ikke en komplisert og uforklarlig kjemisk prosess. Det er det enkleste i hele verden, men kanskje også det vanskeligste. Når vi ser noe dypt nok, direkte og rett på, helt uten filter, er det vanskelig å ikke å elske det. Og sånn henger kjærligheten og langsomheten sammen: når jeg beveger meg langsomt ser jeg mer, og da er det lettere for meg å elske livet.

«Lykken er å elske det du allerede har» sier en av hovedpersonene i filmen «The taste of things». Det tenker jeg på mens jeg skjenker te i en tekopp jeg har hatt i mange år, og merker hvordan den fortsatt bringer meg glede. Mens jeg lar blikket hvile mykt på den burgenderrøde planten i den lyserøde potta på kommoden. Mens jeg stryker datteren min over håret, og holder min elskedes hånd i min.

Det langsomme nærværet med det som er skaper bølger av takknemlighet og ydmykhet i meg. Allting føles så nært når jeg lar det komme tett på. Når jeg ser det som er rett foran meg, og lar meg bli berørt av det.

“When you touch one thing with deep awareness, you touch everything” har Thich Nath Hanh sagt. Jeg vender tilbake til denne setningen igjen og igjen, for den fyller meg med mening. Det er dette som er min lengsel. Å røre så dypt ved det jeg rører ved, at jeg rører ved selve livet. Å gå så langsomt og være så nærværende, at jeg merker livet strømme i mitt indre, og fylles av en dyp og forunderlig glede over å være til.

➰