KRITIKK OG SÅRBARHET - Om å tørre å vise hvem man er

En innsikt som har forandret livet mitt:

Forståelsen av at kritikk er et uttrykk for uoppfylte behov.

Når jeg blir overdrevent kritisk mot partneren min, eller andre i min nærhet, handler det dypest sett om at det finnes lengsler i meg som ikke blir møtt av den andre.

Og det å være kritisk mot det mennesket jeg ikke føler meg møtt, sett, forstått, anerkjent, respektert, holdt eller elsket av, kan føles lettere enn å være ærlig og sårbar omkring de dypereliggende behovene mine.

For det første krever det et stort indre arbeid å bli oppmerksom på og anerkjenne de behovene og lengslene jeg har. Det er noe jeg må bruke tid på å finne ut av, og jeg må være i dyp kontakt med min egen kropp og følelsene som bor der, for å rent faktisk merke hva jeg trenger.

Og selv om jeg har funnet frem til behovene mine, kan det være enormt sårbart å be om å få dem oppfylt!

For hva hvis jeg blir avvist eller misforstått? Hva hvis menneskene omkring meg synes at jeg ber om for mye? Hva hvis de ikke kan romme meg, hvis de får meg til å føle skam eller ser ned på meg for at jeg har de behovene jeg har? Hva hvis de ikke kan eller ønsker eller har kapasitet til å møte meg - hva gjør jeg da?

Og hva hvis jeg innerst inne ikke føler meg verdig til å motta det jeg trenger?

Det kan føles tryggere å å si:

Du rydder aldri opp etter deg!

Enn å si:

Jeg føler meg så lite respektert og elsket når du ikke rydder opp. Det føles som om du tar meg for gitt, og ikke bryr deg om mine behov.

Og det kan føles lettere å si:

Du er så egoistisk og selvopptatt!

Enn å si:

I det siste har jeg ikke følt meg sett og prioritert av deg. Jeg føler at du ikke har tid til å lytte til meg, og det får meg til å føle meg alene. Jeg savner et dypere nærvær.

Å være fullkomment ærlige overfor oss selv og andre kan føles som det mest skremmende og risikofylte i verden. Det er så sårbart å stå der, med hjertet åpent, og fortelle om hva vi dypest sett trenger og hvem vi innerst inne er.

Og det kan føles som om vi har mer å miste ved å være ærlige, enn ved å ikke være det.

Men min opplevelse er at kritikk skaper smerte og avstand.

At det er en måte å gjemme seg på.

Og at vi har uendelig mye å vinne på å lytte til behovene som ligger under kritikken, og tørre å sette ord på dem. For sårbarheten inviterer den andre til å forstå oss bedre, og til å komme oss i møte.

Jeg øver meg på å være nysgjerrig, når jeg oppdager at jeg er kritisk innstilt til menneskene omkring meg. Hva er det egentlig som er på spill her, på et dypere plan? Hvilke behov er det jeg undertrykker? Hva er det jeg har overhørt i meg selv, som jeg trenger å lytte til, og deretter dele med den andre?

Og jeg øver meg i å være modig.

Og i å la andre se hvem jeg er.

For ingen kan vite hva jeg trenger hvis jeg ikke selv vet det, og hvis jeg ikke våger å si det høyt.

Og ingen kan møte meg der jeg lengter aller mest etter å bli møtt, hvis jeg ikke tør vise dem veien.

〰️