Å VÆRE I KONTAKT MED LIVET

Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter når jeg ser de avblomstrede kronbladene fra liljen i vinduskarmen.

Det er noe med skjønnheten, forfallet, og måten lyset gjennomstrømmer det hele på, som rører meg helt inn i sjelen. Og gir meg en følelse av å være i dyp kontakt med livet.

Det er som om det plutselig ikke er noen avstand mellom meg og restene av den vakre blomsten, synet går rett inn denne morgenen, og treffer meg uten filter.

Og tårene triller.

Det er denne direktheten som rører meg. En følelse av ren og uhindret kontakt med øyeblikket. Som om all beskyttelse er vekk, og jeg røres i mitt innerste, og smelter sammen med det som er.

“Make me feel real, make me feel real, make me feel real.»

Det skrev jeg i en dagbok en gang, for mange år siden. Igjen og igjen skrev jeg denne setningen, som et mantra, side opp og side ned. For jeg følte ikke at jeg var ekte tilstede i livet. Jeg følte ikke at jeg var i stand til å merke dybden av det jeg var en del av, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne meg opp for det jeg lengtet etter.

Jeg visste bare at det måtte finnes noe mer. At en dypere opplevelse av livet måtte være mulig, og at hjertet mitt hungret så inderlig etter det at det gjorde fysisk vondt.

Dette var før jeg lærte å forbinde meg med kroppen, mens livet mitt fortsatt fant sted oppe i hodet. Det mentale planet var min hjemmebane, og her foregikk det meste, gjennom tanker, forestillinger og ord.

Det var før jeg begynte å danse, og oppdaget at man kan åpne seg igjennom bevegelse. Før jeg begynte å synge, og oppdaget at sangen kan frigjøre eldgamle spenninger i det indre. Og før jeg fant motet til å møte den smerten som var lagret i kroppen min, og begynte å gjøre arbeidet med å forløse den.

Det var før jeg åpnet meg for dypere lag av sanseligheten og langsomheten, skjønnheten og stillheten, og oppdaget hvor dyrebare gaver livet kommer med, når jeg er i stand til å ta i mot.

Så mye har forandret seg i meg.

Og mens jeg står her i morgenlyset og tar liljebladenes skjønnhet helt inn, kjenner jeg på en dyp takknemlighet. Jeg lukker øynene og legger en hånd på hjertet. Og merker gleden ved dette enkle, uhøytidelige øyeblikket.

Merker det hellige i det helt alminnelige.

At alt jeg trenger er her.

I den nærende kontakten med livet som oppstår når jeg er fullt tilstede.

«Grace is ever present. All that is necessary is that you surrender to it» har den indiske filosofen Ramana Maharsi sagt. Og ordene hans får det alltid til å lyse i meg. Fordi de tar meg direkte inn i den dype tilstanden av nærvær som alltid er tilgjengelig, uansett hvor jeg er, og uansett hvor langt vekk fra nærværet jeg føler at jeg er kommet.

John O’Donohue peker på noe av det samme når han sier: “Take time to see the quiet miracles that seek no attention”. Han minner meg om at skaperverkets storhet bor i selv det aller minste. I det som er så smått at jeg kan komme til å overse det og haste forbi, i min higen etter noe større og bedre.

Men mirakelet finnes alle steder.

Også her i kjøkkenet mitt, på en helt vanlig dag.

Det bor i en stripe av sol som treffer meg i ansiktet mens jeg vasker opp bakebollen fra i går.

Det finnes i det kalde vannet som renner over fingrene mine, og i måten det får deigrestene i skåla til å gå i oppløsning på.

Det bor i min datters myke fottrinn i trappa og i duften av kaffe som brer seg i rommet.

Og nå ligger det altså rett foran meg og lyser, i et par halvvisne blomsterblader i en støvete vinduskarm.

«Bare når jeg er er livet virkelig» sier Audun Myskja i boka «Finn din indre kraft». Og i samme kapittel:

«Helbredelse finnes i hvert øyeblikk, forløsning finnes i hvert øyeblikk, virkelighet finnes i hvert øyeblikk. Vi trenger ikke skape det, søke det, lengte etter det, kjempe for det. Vi trenger bare å bli oppmerksomme på hva som hindrer oss.»

Livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.

Når jeg gir slipp på spenninger i kropp og sinn, og blir stå stille at hjertets dører glir opp, så lyset kan strømme helt inn i det innerste.

Da merker jeg kontakt.

Ekte berøring.

Og en dyp og inderlig følelse av å høre til.

Alt jeg ønsker meg er denne intimiteten. Kontakten med meg selv og det jeg omgir meg med. Alt jeg vil er å være tilstede. Merke nærværet strømme igjennom kroppen. Være våken nok til å ta i mot det.

➰