ORD OM DEN INDRE KRITIKEREN - og dens umodne forsøk på å tilbakeholde skaperkraften vår

Et emne som kommer opp ofte for tiden, både i mitt arbeid med klienter og i mitt personlige liv, er den indre kritikeren.

De fleste av oss kjenner den. Den strenge, negative stemmen inne i oss, som har det med å dukke opp når vi følger drømmene våre. Som elsker å fortelle oss om hvor uperfekte vi er, hvor mange utilgivelige feil vi gjør, og hvor lite verdige vi er til å bli elsket og anerkjent av andre.

Selv om jeg i mange år har arbeidet med å identifisere min egen indre kritiker, bli oppmerksom på den når den begynner å jamre, og huske at den ikke bærer på sannheten om hvem jeg er, så dukker den stadig opp - med sine sterke meninger om det jeg holder på med.

Den har som regel tusen gode grunner til at jeg burde skamme meg over min måte å være i verden på. Og tanker om hvorfor jeg burde gi opp drømmene mine, fordi de allikevel aldri kommer til å lykkes. Og hvis jeg ikke er oppmerksom, er det lett å komme til å tro på denne negative stemmen, fordi den kan være så ufattelig insisterende.

En ting som har hjulpet meg i møtet med denne særdeles uvennlige delen av meg, er å forstå at den, til tross for sine giftige ord og ukjærlige metoder, faktisk har gode intensjoner. For selv om man ikke alltid skulle tro det, så er den indre kritikerens mål faktisk å passe på meg. Og det gjør den ved å prøve å hindre meg i å havne i situasjoner som den mener potensielt kan bli smertefulle.

Den indre kritikeren er en forsvarsmekanisme, og har som regel oppstått i en situasjon hvor vi har opplevd at noe har gjort vondt. Og den har påtatt seg rollen som vår beskytter, og vil nærmest gjøre hva som helst for at dette vonde aldri skal skje igjen.

Hvis vi for eksempel har følt oss lite møtt i følelsene våre som barn, og har blitt avvist eller misforstått når vi har forsøkt å dele fra vårt indre, kan den indre kritikeren være enormt redd for at vi skal vise sårbarhet og følelser igjen. For hva hvis det enda en gang vil frembringe den vonde følelsen av å ikke bli tatt i mot?

Og hvis vi tidlig i livet har følt at vi var for mye for andre når vi var oss selv, eller at vi tiltrakk negativ oppmerksomhet når vi fulgte de naturlige impulsene våre, så kan den indre kritikeren be oss om å dempe oss i voksenlivet. Fordi den er redd for at vi skal bli avvist eller få grensene våre overskredet igjen hvis vi tar for mye plass og står i vår fulle kraft.

Dette er bare et par eksempler. Den indre kritikeren kan se forskjellig ut og ha ulike stemmer i hver og en av oss, for det finnes utallige grunner til at disse kritikerne har oppstått, og like mange måter de prøver å beskytte oss på.

Noen kritikere forteller oss at vi er for mye, andre at vi er for lite. Noen mener at vi er for dovne, for egoistiske, for kjedelige eller for stille. Andre mener at vi er for høylytte, for fargerike, for synlige eller for oppmerksomhetssøkende.

De indre kritikerne kan ha meninger om hvordan vi ser ut, hvordan vi uttrykker oss og hvilke behov vi burde ha - eller ikke ha. Men felles for dem alle, er at de ofte er umodne. Fordi de har oppstått tidlig i livene våre, på et tidspunkt hvor vi ikke hadde mulighet for å forstå oss selv og andre til bunns, og hvor vi var fullstendig avhengig av menneskene rundt oss for å overleve. Og de har sjelden forståelse for at det som føltes livstruende for oss da vi var barn, ikke nødvendigvis er like farlig for oss som voksne.

Når jeg ser den indre kritikeren på denne måten, som det engstelige barnet den faktisk er, blir det lettere å møte den med omsorg. Klappe den på kinnet eller stryke den over håret og si: jeg hører deg, og jeg ser at du er bekymret, men jeg har styr på dette. Og skulle det gå galt, så har jeg redskapene og kapasiteten til å takle det også.

Jeg vet ikke om jeg noen sinne blir kvitt den indre kritikeren helt, men jeg merker at den roer seg når den oppdager at det er en del av meg som er voksen og trygg og har styr på situasjonen. Og at den tør å trå litt i bakgrunnen, når den ser at det finnes en eldre og mer erfaren del av meg, som bevarer selvkjærligheten og den indre kontakten, også hvis jeg mislykkes med noe, eller hvis andre er uenige i det jeg sier og gjør.

Og jeg merker at skaperkraften og selvverdet vokser hver gang jeg omsorgsfullt overhører den indre kritikerens skarpe stemme, lytter til en mykere og modigere del av meg, og tillater meg å gjøre det som jeg innerst inne har lyst til.

〰️

Refleksjoner som støtter meg i møte med den indre kritikeren:

Hva er det den bekymrede stemmen prøver å beskytte meg mot?

Hva er der verste som kan skje hvis jeg gjør det jeg innerst inne føler meg inspirert til å gjøre?

Hva er det beste som kan skje hvis jeg gjør det?

➰