TI TING JEG GJØR NÅR JEG MANGLER KLARHET, INSPIRASJON & RETNING

Innimellom føler jeg meg, som de fleste andre mennesker, stuck.

Her er ti ting jeg gjør for å komme ut av denne følelsen, og tilbake til en tilstand hvor inspirasjonen flyter, hjertet føles åpent og skaperkraften bobler:

1.

Jeg går igjennom ting jeg har lagret på Instagram, Pinterest, tatt screenshot av på telefonen osv ~ og lar meg nære av det som på et tidspunkt har inspirert meg nok til at jeg har tatt vare på det. Ofte skal det ikke mer enn et par minutter til med dette, før jeg igjen føler meg inspirert til å skape.

2.

Jeg setter på musikk som føles nærende i øyeblikket (noen ganger er det helt rolig meditasjonsmusikk som skal til, andre ganger noe med høyt tempo og heftige rytmer) og beveger meg intuitivt til musikken. Lar kroppen bevege seg fritt og uhemmet, akkurat som den har lyst til, uansett hvordan det ser ut. Og merker hvordan den fysiske bevegelsen setter mitt indre i bevegelse, og støtter meg i å slippe det som føles stagnert og tungt.

3.

Jeg setter meg ned med dagboka mi, og forsøker å besvare et av disse spørsmålene: «Hva lengter hjertet mitt etter», «Hva nærer meg aller mest for tiden» eller «Hva er levende i meg akkurat nå». Det skaper alltid litt mer klarhet inne i når jeg lytter dypt til meg selv på denne måten.

4.

Jeg legger meg ned med et mykt teppe over meg, og gir meg lov til å hvile lenge nok til at det oppstår en naturlig impuls til å reise meg opp og handle. Noen ganger setter jeg på en guidet meditasjon. Andre ganger ligger jeg bare i ro og mak, gir kroppen tid og plass til å spenne av, og lytter til de forskjellige fornemmelsene og sansningene jeg møter i kroppen.

5.

Jeg leser litt i en bok som inspirerer meg. Lar intuisjonen styre hvilken bok det skal være - noen ganger får jeg lyst til å bla i koke- eller interiørbøker, andre ganger er det faglitteratur eller en roman som kaller. Jeg finner alltid gull når jeg går med magefølelsen, og finner ofte dyp inspirasjon når jeg vender tilbake til noe jeg har lest før og gjenleser passasjene jeg selv har understreket.

6.

Jeg går en tur i naturen, uten annen agenda enn å åpne sansene mine for det jeg møter på min vei. Lar landskapet, trærne og plantene nære meg, og opplever alltid at både idéer og livslyst pipler frem mens jeg går.

7.

Jeg blar i de gamle notatbøkene mine, og finner tilbake til ting jeg allerede har skrevet. Ofte hjelper det meg med å huske hva som er viktig for meg og hva jeg brenner for, og støtter meg i å se hvilke små skritt jeg kan ta for å komme videre med det livet jeg ønsker å leve.

8.

Jeg legger meg på bakken eller på gulvet med magen ned mot jorda, og forsøker så godt jeg kan å spenne helt av og puste dypt. Gir slipp på alle forventninger til meg selv, og lar meg holde av jorda. Da kommer de forløsende tårene ofte, og følelsen av å være stuck går gjerne litt i oppløsning sammen med dem, og erstattes av en følelse av ro og forbindelse.

9.

Jeg rydder opp, gjør rent, ommøblerer og gjør det fint i hjemmet mitt. Lufter ut, skifter sengetøy, kvitter meg med ting jeg ikke trenger lenger - og setter blomster i vaser. Og nyter å merke hvordan den indre klarheten ofte innfinner seg i takt med den ytre.

10.

Jeg tilgir meg selv for å ikke alltid føle meg næret og inspirert, og lener meg inn i tilliten til at stillstand og stagnasjon er en naturlig del av livets syklus. Noen ganger er det nettopp stillheten som skal til før en ny vekstfase kan finne sted. Og når jeg aksepterer tilstanden jeg er i, og møter meg selv som jeg er og har det, er det ofte noe som mykner og åpner seg i meg. Og når jeg mykner og åpner meg kommer klarheten og retningen og inspirasjonen gjerne snikende, helt av seg selv.

💗

Å SKRIVE SEG DYPERE

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg skrevet dagbok. Og en av måtene jeg liker å bruke dagboka på, er ved å stille meg selv spørsmål, og besvare dem så godt jeg kan.

Det hjelper meg med å lytte til de dypere lagene mine, og bli oppmerksom på stemningene, behovene, følelsene, drømmene og innsiktene som bor i dypet av mitt indre.

Lytningen starter allerede når jeg skal finne et spørsmål, for jeg må lytte for å finne det riktige. Og jeg vet at jeg har funnet det når jeg merker en oppriktig lyst til å besvare det. Når det vekker begeistring og nysgjerrighet i meg, og gir meg lyst til å gå i gang med utforskningen med det samme.

Jeg vil gjerne dele en liste med spørsmål jeg bruker i skrivepraksisen min med deg.

Noen av dem vender jeg tilbake til igjen og igjen når jeg vil skape forbindelse til mitt eget indre. Andre er årstidsrelaterte eller situasjonsspesifikke. Felles for dem alle er at de hjelper meg med å få kontakt med de dypereliggende strømningene og lengslene som bor i meg. Og gjør det lettere for meg å se hvilken retning jeg ønsker å bevege meg i, og hvilke valg jeg ønsker å ta i livet.

Jeg vil invitere deg til å lese igjennom lista, og se om det er noen av spærsmålene som resonnerer med deg akkurat nå.

Kanskje er det et par stykker du får lyst til å besvare?

〰️

SPØRSMÅL TIL INDRE UTFORSKNING

Hva er levende i deg akkurat nå?

Hva føler du at du har å gi til verden?

Hva lengter du etter å motta?

Hva er du takknemlig for?

Hva er du oppriktig inspirert til å skape?

Hva er din største utfordring for tiden?

Hvem inspirerer deg aller mest i øyeblikket?

Hva nærer deg mest i disse dagene?

Hva ville du bruke det neste dagen/den neste måneden/ det neste året på, hvis tid og penger ikke var en hindring?

Hva kan du merke at det er tid for å gi slipp på?

Hva er du dypt og inderlig stolt av?

Hvilke sider ved deg selv vil du gjerne gi verden lov til å se mer av?

Hva vil du gjerne lære mer om/bli bedre til?

Hva føles lett og nytelsesfullt i øyeblikket?

Hva tapper deg for energi?

På hvilke måter er du en annen nå enn for et år siden?

Hvordan drømmer du om at livet ditt skal være om fem år?

Hvilke idéer romsterer i deg i øyeblikket?

Hva trenger du å ta et større ansvar for?

Hva gjør deg aller mest glad for tiden?

Hva vil du gjerne ha mer av i livet ditt?

Hva vil du gjerne ha mindre av i livet ditt?

Hvem ser du opp til?

Hva elsker du aller mest ved deg selv?

Hva er det mest livgivende du har gjort for deg selv den siste tiden?

Hva i livet ditt er det verdt å kjempe for?

Hva vil du gjerne bli husket for?

Hva er du akkurat nå i gang med å samskabe med universet?

Hva har du ekte og oppriktig lyst til å oppleve i måneden som kommer?

Hvilke tre ting trenger du aller mest akkurat nå?

Hvor ville du reise hvis du fikk muligheten til å reise hvor som helst - og hvorfor?

Hva vil du aller helst ha styr på før året er omme?

Hva er din sterkeste side?

Hva er din svakeste side?

Hvilke deler av deg skjuler du for deg selv/verden?

Hva er du aller mest redd for?

Hvordan drømmer du om at det neste kapittelet i livet ditt skal bli?

Når føler du deg aller mest kraftfull og fri?

Hvilke relasjoner ønsker du å nære i tiden som kommer?

Når føler du deg aller mest elsket?

Hva har rørt hjertet ditt i det siste?

Hva har rørt hjertet ditt i dag?

〰️

Du er velkommen til å vende tilbake til denne lista når som helst, og bruke den som inspirasjon til å skrive deg dypere.

Kanskje får du også lyst til å formulere dine helt egne spørsmål?

Eller til å dele noen av spørsmålene med et menneske du er glad i, så dere kan utforske dem sammen?

Det er i hvertfall mitt håp at lista vil inspirere deg til å skape øyeblikk av forbindelse, hvor du kommer tettere på både deg selv og andre.

Lykke til!

➰

OM Å LYTTE DYPT OG HANDLE MODIG

For mange år siden gikk jeg til en coach, som blant annet stilte meg dette spørsmålet:

Hva i livet ditt er du oppriktig stolt av at du har skapt?

Og da jeg prøvde å svare, oppdaget jeg at jeg ikke følte at jeg hadde noe å være stolt av. Og grunnen var at jeg på det tidspunktet hadde enormt vanskelig for å ferdiggjøre ting. Jeg følte at jeg arbeidet og var i gang konstant, med tekster, med prosjekter, med drømmer. Men jeg forlot det meste av det jeg var i gang med før jeg var kommet i mål, og derfor hadde jeg lite å vise til i den fysiske verden, som jeg var oppriktig stolt av.

Denne opplevelsen ble en øyenåpner for meg. Jeg merket hvor vondt det gjorde å ikke følge idéene mine til dørs. Og jeg forstod hvor viktig det var for meg å finne fokus, og et større mot til å handle og gjennomføre.

Og siden har jeg øvd meg.

På å sette konkrete mål, og ta små men stødige skritt som gjør at jeg kan nå dem. På å skape struktur og systemer som støtter meg i å få til det jeg gjerne vil. På å feire meg selv når jeg ferdiggjør noe! På å berolige den indre kritikeren når den dukker opp. Og på å ha gode mennesker rundt meg, som tror på meg, heier på det jeg gjør og hjelper meg med å finne styrken til å fortsette når jeg tviler eller går i stå.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at mye har forandret seg siden jeg fikk det skjellsettende spørsmålet fra coachen den gangen.

For selv om jeg fortsatt har mye å lære, og mange drømmer å gi liv til, så opplever jeg at jeg i dag har mye å være stolt av. Og at jeg jevnlig når i mål med ting som betyr noe for meg, fordi jeg har funnet en bedre balanse mellom å handle og å lytte.

En av dem som har hjulpet meg på veien, og som har gitt meg en dypere forståelse av utfordringene mine, er forfatter og vølve Tanja Eskesen. Jeg deltok blant annet på en foredragskveld med henne en gang, hvor hun delte noe som gjorde et stort inntrykk på meg:

Hun tegnet et evighetstegn, et liggende åttetall, på undervisningstavla. Og forklarte at den ene delen av åttetallet representerte det handlende i oss mennesker. Det som er i stand til å få ting til å skje og skape bevegelse og forandring i den ytre verden. Mens den andre delen representerte det lyttende i oss. Det som merker dyp forbindelse innover, og er i stand til åpne seg for drømmer, visjoner, visdom og inspirasjon.

Og hun beskrev hvordan mange av oss er sterkere i den ene delen enn i den andre. Noen er handlere, og har lett for å få ting gjort i den fysiske virkeligheten, men vanskeligere for å lytte og få kontakt innover. Og ender ofte med å skape ting som ikke oppriktig nærer dem eller fyller livene deres med mening. Mens andre, som meg, er drømmere, og har åpen tilgang til inspirasjonens og idéenes sfære, men vanskeligere for å føre ting ut i konkret handling, hvilket kan medføre en masse utilfredshet og frustrasjon.

Magien oppstår, forklarte Tanja, når vi mestrer begge dele. Når vi øver oss i å bevege oss frem og tilbake mellom de to feltene, det aktivt handlende og det inderlig lyttende, og dermed aktiverer hele oss selv.

Og når vi gjør det, fortsatte hun, og pekte på det lille punktet i midten av evighetstegnet, hvor de to delene møtes: da blir vi synlige!

Jeg husker hvordan jeg fikk gåsehud over hele kroppen da hun sa det.

Det føltes så enkelt og så riktig.

At vi blir tydelige som mennesker når vi evner å både lytte innover og handle utover.

At en enorm skaperkraft blir tilgjengelig for oss når vi mestrer begge disse livsområdene, og når vi tør bevege oss ut av komfortsonen vår og styrke de delene av oss som er svake.

At vi får innflytelse på livet vårt og omgivelsene våre når vi forbinder oss med det innerste i oss, og bringer det ut i verden.

I møte med Tanjas ord, og den lille tegningen av evighetstegnet, ble det så tydelig for meg hvor utfordringene mine lå. Og det var som om jeg ble vist et kart jeg kunne følge, som ville føre meg tettere på drømmene mine.

Jeg har brukt disse tankene som et kompass i mitt eget liv, og jeg har delt dem med andre og sett dem få den samme aha-opplevelsen som meg, og en følelse av å bli vist en retning og en vei.

Kanskje kan de støtte deg på din reise også?

Og gi deg et klarere bilde av hva som skal til for at du kan lykkes enda mer med det som er viktig for deg?

Jeg tror i hvertfall at det er naturlig for oss mennesker å ha et ønske om å synliggjøre det som bor i oss.

At vi er her for å gi av oss selv til verden, og føre visjonene våre ut i livet.

Og at vi alle lengter etter å skape noe som vi er oppriktig stolte av, til glede for både oss selv og andre.

〰️

SPØRSMÅL TIL ETTERTANKE

Hva er du stolt av at du har skapt?

Og hva lengter du etter å skape?

Hvor ligger din største styrke ~ i den indre lytningen eller i det utadvendt skapende?

Og hva kan du gjøre i den kommende tiden for å styrke den delen av deg som er svakest?

➰

KUNSTEN Å STYRKE HANDLEKRAFTEN

Våren er tiden for handlekraft.

Det er tiden for å ta drømmene våre på alvor, for å så frø og nære dem, så det vi lengter etter kan vokse frem og bli til virkelighet.

For meg har det alltid vært lettere å drømme enn å handle. Og det har til tider skapt stor frustrasjon i livet mitt, fordi det har gjort det vanskelig for meg å skape det jeg har lengtet etter i den fysiske verden.

Men jeg har brukt mange år på å styrke handlekraften min, og har etterhvert funnet mange gode redskaper og praksiser som støtter meg i å få gjort det jeg gjerne vil gjøre.

Her kommer en oversikt over det som hjelper meg mest i hverdagen.

Kanskje finner du noe her som kan styrke din handlekraft også?

〰️

Ukentlig struktur

Jeg har faste dager hvor jeg gjør faste ting (for eksempel klesvask, innkjøp, rydde opp i innboksen osv.) så jeg ikke behøver å tenke over hva jeg skal gjøre hver dag. Det er en kjempe støtte for meg, som gir meg ro i hodet, hindrer meg i å bli overveldet, og gjør det lettere for meg å fokusere på én ting av gangen. Jeg har brukt en del tid på å utvikle denne ukesstrukturen og opdaterer den jevnlig, så den passer inn i hverdagen min. Hvis du trenger inspirasjon til å skape din egen ukesstruktur, kan lese mer om min uke her.

Tidtagning

Jeg stiller ofte klokka når jeg skal gjøre noe som krever fokus, og særlig hvis det er noe som føles umotiverende eller vanskelig. Jeg bruker ofte 20 minutters intervaller til å få gjort regnskap, rydde opp i et rom, skrive på en tekst osv. Det hjelper meg med komme i gang, men uten at jeg blir overveldet over å skulle løse hele opgaven på en gang. Når de 20 minuttene har gått gir jeg meg selv en pause hvor jeg belønner meg selv med noe nærende (et stykke sjokolade, en kopp te, litt frisk luft, fem minutter på Pinterest eller Instagram), før jeg enten fortsetter med opgaven eller går videre til en ny.

Kickstarte dagen

På hverdager bruker jeg alltid 10 minutter på å rydde opp i huset, etter at jeg har sendt datteren min avgårde i skole. Det fungerer godt for meg å starte dagen med å gjøre noe praktisk og fysisk, det kickstarter handlekraften min, får meg ned i kroppen og gir meg en følelse av styrke og klarhet som jeg tar med meg inn i de neste arbeidsopgavene. Så er ermene brettet opp og dagen i gang!

Daglig målsetning

Jeg har en fane i notat-appen på telefonen som jeg kaller “I dag”. Her skriver jeg de fleste dager en liste med det jeg har mest lyst til å få utrettet i løpet av dagen, og så krysser jeg av når jeg har gjort det. Det fungerer utrolig godt for meg å se målene mine visuelt, og ikke minst å kunne hake av når jeg er ferdig (den funksjonen i appen er helt uvurderlig!). Jeg passer på å ikke skrive for mange mål, bare de 4-5 viktigste tingene, og kun ting som jeg vet at det faktisk er realistisk å få gjort. På den måten gjør jeg det lettere for meg selv å få en følelse av mestring og suksess.

Kveldsrituale

Jeg bruker litt tid på å rydde opp hver kveld. Det gir meg en god følelse å avslutte dagen med noe lavpraktisk, og å nulstille både meg selv og huset før jeg skal i seng. Og jeg finner glede og motivasjon i å vite at jeg våkner opp til et nogenlunde ryddig hjem. Jeg bruker også litt tid om kvelden til å puste, strekke kroppen, skrive dagbok osv. Det hjelper meg med å kvitte meg med overflødig energi, så kroppen kan falle til ro og bli klar for søvnen. Og den gode søvnen er jo en forutsetning for at jeg har overskudd og lyst til å handle på drømmene mine neste dag.

Jevnlig check-in

Jeg bruker jevnlig tid på å skape dyp kontakt til mitt eget indre, blant annet gjennom dagboksskrivning og meditasjon, for å skape forbindelse til de innerste verdiene, drømmene og ønskene mine. På den måten blir det lettere for meg å vite hva jeg skal handle på, fordi jeg faktisk er i kontakt med det jeg lengter etter. Og det gir motivasjon og lyst til å handle, når jeg vet at handlingene mine rent faktisk støtter opp om det livet jeg ønsker å skape.

Spørsmål som støtter meg i den indre lytteprosessen:

Hva er mine viktigste prioriteter i øyeblikket?

Hva merker jeg en ekte og oppriktig lyst til å skape?

Hva lengter jeg aller mest etter?

Hva vil jeg gjerne bli husket for når jeg dør?

〰️

Det var hva jeg hadde å dele for denne gang. Håper du finner noe her som kan støtte deg i å nære drømmene dine, og få dem til å vokse.

Og hvis du har egne ritualer og praksiser som styrker deg i å handle på det som er viktig for deg, ville jeg elske å høre om dem.

Del gjerne i kommentarfeltet så vi kan inspirere hverandre!

➰

ORD OM DEN INDRE KRITIKEREN - og dens umodne forsøk på å tilbakeholde skaperkraften vår

Et emne som kommer opp ofte for tiden, både i mitt arbeid med klienter og i mitt personlige liv, er den indre kritikeren.

De fleste av oss kjenner den. Den strenge, negative stemmen inne i oss, som har det med å dukke opp når vi følger drømmene våre. Som elsker å fortelle oss om hvor uperfekte vi er, hvor mange utilgivelige feil vi gjør, og hvor lite verdige vi er til å bli elsket og anerkjent av andre.

Selv om jeg i mange år har arbeidet med å identifisere min egen indre kritiker, bli oppmerksom på den når den begynner å jamre, og huske at den ikke bærer på sannheten om hvem jeg er, så dukker den stadig opp - med sine sterke meninger om det jeg holder på med.

Den har som regel tusen gode grunner til at jeg burde skamme meg over min måte å være i verden på. Og tanker om hvorfor jeg burde gi opp drømmene mine, fordi de allikevel aldri kommer til å lykkes. Og hvis jeg ikke er oppmerksom, er det lett å komme til å tro på denne negative stemmen, fordi den kan være så ufattelig insisterende.

En ting som har hjulpet meg i møtet med denne særdeles uvennlige delen av meg, er å forstå at den, til tross for sine giftige ord og ukjærlige metoder, faktisk har gode intensjoner. For selv om man ikke alltid skulle tro det, så er den indre kritikerens mål faktisk å passe på meg. Og det gjør den ved å prøve å hindre meg i å havne i situasjoner som den mener potensielt kan bli smertefulle.

Den indre kritikeren er en forsvarsmekanisme, og har som regel oppstått i en situasjon hvor vi har opplevd at noe har gjort vondt. Og den har påtatt seg rollen som vår beskytter, og vil nærmest gjøre hva som helst for at dette vonde aldri skal skje igjen.

Hvis vi for eksempel har følt oss lite møtt i følelsene våre som barn, og har blitt avvist eller misforstått når vi har forsøkt å dele fra vårt indre, kan den indre kritikeren være enormt redd for at vi skal vise sårbarhet og følelser igjen. For hva hvis det enda en gang vil frembringe den vonde følelsen av å ikke bli tatt i mot?

Og hvis vi tidlig i livet har følt at vi var for mye for andre når vi var oss selv, eller at vi tiltrakk negativ oppmerksomhet når vi fulgte de naturlige impulsene våre, så kan den indre kritikeren be oss om å dempe oss i voksenlivet. Fordi den er redd for at vi skal bli avvist eller få grensene våre overskredet igjen hvis vi tar for mye plass og står i vår fulle kraft.

Dette er bare et par eksempler. Den indre kritikeren kan se forskjellig ut og ha ulike stemmer i hver og en av oss, for det finnes utallige grunner til at disse kritikerne har oppstått, og like mange måter de prøver å beskytte oss på.

Noen kritikere forteller oss at vi er for mye, andre at vi er for lite. Noen mener at vi er for dovne, for egoistiske, for kjedelige eller for stille. Andre mener at vi er for høylytte, for fargerike, for synlige eller for oppmerksomhetssøkende.

De indre kritikerne kan ha meninger om hvordan vi ser ut, hvordan vi uttrykker oss og hvilke behov vi burde ha - eller ikke ha. Men felles for dem alle, er at de ofte er umodne. Fordi de har oppstått tidlig i livene våre, på et tidspunkt hvor vi ikke hadde mulighet for å forstå oss selv og andre til bunns, og hvor vi var fullstendig avhengig av menneskene rundt oss for å overleve. Og de har sjelden forståelse for at det som føltes livstruende for oss da vi var barn, ikke nødvendigvis er like farlig for oss som voksne.

Når jeg ser den indre kritikeren på denne måten, som det engstelige barnet den faktisk er, blir det lettere å møte den med omsorg. Klappe den på kinnet eller stryke den over håret og si: jeg hører deg, og jeg ser at du er bekymret, men jeg har styr på dette. Og skulle det gå galt, så har jeg redskapene og kapasiteten til å takle det også.

Jeg vet ikke om jeg noen sinne blir kvitt den indre kritikeren helt, men jeg merker at den roer seg når den oppdager at det er en del av meg som er voksen og trygg og har styr på situasjonen. Og at den tør å trå litt i bakgrunnen, når den ser at det finnes en eldre og mer erfaren del av meg, som bevarer selvkjærligheten og den indre kontakten, også hvis jeg mislykkes med noe, eller hvis andre er uenige i det jeg sier og gjør.

Og jeg merker at skaperkraften og selvverdet vokser hver gang jeg omsorgsfullt overhører den indre kritikerens skarpe stemme, lytter til en mykere og modigere del av meg, og tillater meg å gjøre det som jeg innerst inne har lyst til.

〰️

Refleksjoner som støtter meg i møte med den indre kritikeren:

Hva er det den bekymrede stemmen prøver å beskytte meg mot?

Hva er der verste som kan skje hvis jeg gjør det jeg innerst inne føler meg inspirert til å gjøre?

Hva er det beste som kan skje hvis jeg gjør det?

➰

OM Å STOLE PÅ VERDIEN AV DET VI ER OG GJØR

En gang for mange år siden møtte jeg en kvinne som jeg ikke utvekslet et eneste ord med, men som fikk en stor innflytelse på livet mitt.

Det var på en reise til utlandet, hvor kjæresten min og jeg bodde i nærheten av en vakker strand.

Hver kveld gikk vi tur langs denne stranda, og det samme gjorde en eldre kvinne og mannen hennes.

Vi la merke til dem med det samme, fordi de gikk på en helt særlig måte, med langsomhet og eleganse. De var ranke i ryggen og avspente i kroppen, og beveget seg med en form for letthet og verdighet som gjorde inntrykk. Det var som om de tok sin plass i verden med glede og selvfølgelighet, og som om det strålte et særlig lys fra dem, som rørte ved oss som var omkring.

På et tidspunkt, da vi hadde observert dette paret flere kvelder, begynte vi lattermildt å etterligne dem. Vi gikk side ved side i solnedgangen, rettet opp ryggene våre, senket tempoet, og lot som om vi var disse fremmede menneskene. Først var det bare en morsom lek, men plutselig kjente jeg hvordan kvinnens bevegelser nærmest flyttet inn i mitt indre, og ga meg en helt ny følelse av å være i verden. Det var som om noe endret seg i meg, helt ned på celleplan. Som om jeg for første gang fikk en fysisk erfaring av hvordan det føltes å bære kroppen med stolthet og integritet.

Denne opplevelsen flyttet inn i meg.

Og viste meg at det fantes en mer selvkjærlig måte å bevege seg igjennom livet på, som var tilgjengelig, også for meg. At jeg kunne velge å bære kroppen min på denne måten, med frihet og selvrespekt, ikke bare som en lek på en strand i et fremmed land, men i mitt eget liv og i min egen hverdag.

Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har krummet ryggen siden. Eller at opplevelsen endret meg drastisk fra den ene dagen til den neste. Men møtet med denne kvinnen forandret noe. Hun plantet et frø i meg og viste meg en mulighet. En måte å bebo kroppen på, som skapte en lengsel i mitt indre. Hun ble et forbilde for meg, helt uten å vite det, og hver gang hun dukker opp i tankene mine, kjenner jeg takknemlighet.

Tenk at hun, bare med sin måte å være i verden på, kunne gjøre en forskjell for meg.

At vi mennesker, når vi beveger oss igjennom livet med ekthet og naturlighet, kan gi andre motet til å gjøre det samme.

Det rører meg så dypt.

At vi kan løfte og inspirere og påvirke hverandre, bare ved å være dem vi er.

Det er så lett å tvile på om det vi bidrar med i verden er nok. Om det har verdi for andre. Og særlig hvis vi ikke får tilbakemeldinger på det vi gjør. Det er så lett å tro at ingen ser oss, at ingen berikes av det vi har å gi, at det ikke er noen som tar i mot gavene våre.

Men ofte tenker jeg på at mange av dem som virkelig har inspirert meg ikke aner at jeg eksisterer, at de er komplett uvitende om den betydningen de har hatt i livet mitt. Som kvinnen på stranden for eksempel. Eller forfatterne som har berørt meg med bøkene sine. Filmskaperne som har åpnet nye rom i meg gjennom historier og bilder, og kunstnerne som har slått en ny tone an i sjelen min gjennom farger og stemninger. Jeg tenker på de fremmede menneskene som har endret dagen min ved å smile til meg på gaten, og alle tilfeldige møter hvor jeg har følt meg beriket av andres ord og handlinger, væremåte, mot og stil.

Og når jeg tenker på alle dem som har inspirert meg, husker jeg at det vi er og gjør har betydning. At også min måte å være i verden på kan gjøre en forskjell for andre, også når jeg ikke merker det. At det finnes noen der ute som har blitt berørt av noe jeg har sagt eller gjort, og som har latt seg løfte av min måte å være på, helt uten at jeg vet det.

Og da merker jeg på hvor viktig det er at vi tør være dem vi er. At vi ikke holder oss tilbake. At vi våger å ranke ryggen og dele lyset vårt med verden, i tillit til at det vi har å gi er nok.

〰️

SPØRSMÅL TIL ETTERTANKE

Hvem har inspirert deg, helt uten å vite det?

Kan du huske episoder hvor noen har fortalt deg at din måte å være på har hatt betydning for dem?

På hvilke områder vil du aller helst være et forbilde for andre?

➰

Om å nære seg selv

”When our well is full, we feel well” 

Dette sitatet av Toko-Pa Turner vender jeg tilbake til igjen og igjen. 

Det er så enkelt. Og allikevel føltes det som en enorm øyenåpner for meg den første gangen jeg leste det. Som om jeg plutselig forstod, på et virkelig dypt plan, at det er så simpelt: Når jeg er fylt opp av næring, har jeg det bra. Og når jeg ikke er fylt opp av næring, føles allting tungt og uoverskuelig, og jeg føler meg som det minst inspirerte mennesket i verden.  

Som barn er det foreldrene våre, eller andre omsorgspersoner, som har ansvar for å nære oss. Det er dem som gir oss mat og drikke, omsorg og kjærlighet. Og det er dem som står for å skape opplevelser i hverdagen som stimulerer oss og får oss til å vokse. Som voksne, er det oss selv som bærer ansvaret for at vi får nok næring. Det er vi som må sørge for mat som er god for kroppen, frisk luft, nok søvn, relasjoner som gir mening og aktiviteter som gir oss overskudd og energi.

Men mange av oss tar ikke fullt ut dette ansvaret. Kanskje venter vi fortsatt på at noen andre skal ta det for oss. At partneren eller vennene eller barna eller foreldrene våre (eller mobiltelefonen!) skal nære oss, og få oss til å føle oss fylt opp. Eller kanskje føler vi rett og slett ikke at vi er verdige til å motta den næringen vi så inderlig trenger? Kanskje har vi i en tidlig alder vent oss til at våre dypeste behov for næring ikke ble møtt, og forventer ikke en gang at det er mulig? Kanskje har vi det så travelt og er så opptatt av å fylle andres behov, at vi ikke aner hva vi selv lengter etter og hva som nærer oss helt inn i sjelen? 

For det tar tid å finne ut av hva vi trenger. Det krever at vi lytter til oss selv, og at vi er oppmerksomme på alle de små signalene som kroppene våre sender ut. For det er ikke sånn at det alltid er det samme som nærer oss, og at vi kan følge en bestemt formel for å føle oss glade og tilfredse. Noen ganger er det dyp hvile og alenetid som vil fylle lagrene våre. Andre ganger er det nærvær og samtale med andre. Det kan være dype yogastrekk som nærer oss aller mest. Eller å lekesloss med noen mens vi brøler og lager grimaser. Næring kan komme i form av en bok eller en film eller en farge, en særlig matrett som vekker sansene våre eller ved å oppsøke et sted som gir oss glede. Eller noe helt annet! Og som den ansvarlige for våre behov, må vi lytte til oss selv med nysgjerrighet og åpenhet. For det som nærer oss mest kan skifte fra dag til dag og fra øyeblikk til øyeblikk.

Og samtidig så er vi også vesener med visse preferanser. Og vi kan hjelpe oss selv på vei gjennom å finne frem til ting som har det med å nære oss igjen og igjen. Kanskje merker vi at det å gå en tur i naturen nesten alltid løfter energien vår, også når det regner? Eller kanskje observerer vi at dans og bevegelse ofte får oss i bedre humør, eller at en bestemt venn er god å ringe til når vi føler oss nede? 

For noen år siden skrev jeg en liste over alt det som ga meg næring, og hang den på oppslagstavla mi. Hver gang jeg følte at jeg var i underskudd, kikket jeg på lista, og kunne nesten alltid finne noe der som vekket begeistring. Det gjorde det lettere å prioritere næring. Og etter hvert fikk jeg øye på et mønster. De dagene som føltes tunge, var først og fremst dager hvor jeg ikke hadde gjort noe som fylte meg opp. Hvor jeg hadde vært oppslukt av arbeid og forpliktelser, uten å ta nærende pauser, eller travelt opptatt med å nære andre og ikke meg selv.

I flere år hang lista på veggen min. Og jeg tilføyde nye punkter i takt med at jeg ble bedre og bedre til å merke hva som ga meg næring. Og det føltes så styrkende å bli kjent med meg selv på denne måten. Og ha et helt arsenal av nærende aktiviteter som jeg kunne gi meg i kast med, når jeg kjente at jeg trengte påfyll.

Det lærte meg at jeg alltid, selv på de tyngste dagene, var i stand til å løfte min egen energi!

Lista henger ikke på oppslagstava mi lenger. Det er fortsatt dager hvor jeg glemmer, eller ikke har mulighet for å gjøre det som nærer meg, og hvor inspirasjonen og livsgleden faller. Men det tar ikke lenger så lang tid før jeg skjønner hva som er på ferde. Det er som om det å nære meg selv har blitt en praksis. En integrert del av livet mitt, som jeg verner om og prioriterer. Og jeg husker at det ikke er noe galt med meg når jeg kjenner meg sliten og energiforlatt. At jeg rett og slett bare trenger påfyll, og at det er mitt ansvar å skape tid og plass til at jeg igjen kan fylles opp av energi.

Jeg leste en gang at amerikanske soldater som skal i krig, blir opplært i en bestemt metode som de skal benytte hvis de blir tatt til fange. Hvis de blir fengslet, og kanskje bundet på hender og føtter, skal de sørge for å gjøre en bitteliten bevegelse med kroppen, noe som kan la seg gjøre selv om de er fratatt bevegelsfriheten. Det kan være å flytte den ene foten en centimeter for eksempel. Eller heve øyenbrynene og knipe munnen litt sammen. På den måten kan de gjenfinne en form for autonomi. Og merke en følelse av styrke og kraft, til tross for at de har mistet kontrollen over sitt eget liv.

Jeg opplever at denne strategien gir mening når det kommer til næring også. Hvem av oss kunne ikke drømme om uante mengder med tid til å nære oss selv,  endeløse dager med mulighet og økonomi til å gjøre det som gir oss aller mest glede. Men hverdagens realitet ser annerledes ut for de fleste. Og ofte er det midt i livets forpliktelser og kaos, og følelsen av ufrihet som det voksne livet innimellom kan medføre, at vi må finne tid til næring. Kanskje ved å finne et stjålent øyeblikk hvor vi kan nyte en kopp te. Kanskje ved å gå med bare føtter ut på gresset og stå der og puste dypt i to minutter. Kanskje ved å legge et mykt teppe og en haug med puter på gulvet der hvor vi leker med ungene våre, så vi kan hvile litt i mellom slagene.

Det er alltid noe vi kan gjøre for å nære oss selv! Også selv om vi ikke har mer enn et par minutter til rådighet. Et par dype pust kan gjøre underverker. Og som voksne mennesker er det vårt ansvar å gripe de næringsmulighetene vi har, og å insistere på at vi jevnlig blir fylt opp. For det kommer ingen til gavn at vi spiller martyrrollen eller trekker offerkortet, og ender med å bli sure, triste, bitre og energiforlatte utgaver av oss selv.

Denne teksten er skrevet en Søndag ettermiddag, mens jeg var hjemme sammen med familien min. Det var meningen at vi skulle kose oss sammen hele dagen, men allerede om formiddagen kjente jeg et murrende behov for alenetid. Og en dyptfølt lengsel etter fordypelse og kreativitet! Så etter at jeg hadde lekt med datteren min en stund, tatt oppvasken og gått tur med hunden, la jeg et skinn foran peisen og ba om ro og plass til å skrive disse ordene. Og til min store overraskelse var det ingen som protesterte! Det var som om hele huset falt litt til ro, når jeg var tydelig omkring mine behov.

Og nå som teksten er ferdig, kjenner jeg at lysten til fellesskapet er tilbake. Så nå vil jeg bruke resten av kvelden på å dele ut av det overskuddet som alenetiden har gitt meg. Jeg skal lage god middag, tror jeg! Og kanskje til og med servere en skål is til dessert, så dem omkring meg også kan merke at det gavner alle, når jeg er inspirert og fylt med næring.

〰️

Skrivereflekjoner: 

Hva nærer deg aller mest i øyeblikket?

Hva lengter du etter å motta?

Hva ville du bruke den neste måneden på, hvis du hadde all tid og alle penger i verden? 

 〰️ 

Om å komme hjem

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg søkt etter noe.

En følelse, dypt i knoklene, av at det måtte være mer. At det måtte finnes en skjult verden inne i den vi lever i, en mer magisk verden, og en dypere måte å være tilstede på.

Jeg gikk rundt med en følelse av å gå glipp av noe. En fornemmelse av å bevege meg på livets overflate, uten å få hull på den. En opplevelse av å være lukket ute. Og en gjennomtrengende lengsel etter å finne den nøkkelen som kunne åpne en mere fargestrålende og mystisk verden for meg, og slippe meg inn.

Min lengsel har ført meg vidt og bredt. Til steder og mennesker og bøker og viten, som alle, på sin måte, har støttet meg på veien.

Men gjennombruddet kom først da jeg lærte å ta bolig i min egen kropp. Da jeg skjønte at nøkkelen til det jeg søkte ikke fantes utenfor meg selv, men i dypet av mitt indre.

I mange år levde jeg primært oppe i hodet. I tankene og idéene mine. I en mental opplevelse av verden. Kroppen føltes mest som noe som var litt i veien. Et klumpete dyr jeg måtte trekke rundt på, som føltes langsomt og tungt, i forhold til tankens hurtighet.

Men da jeg etterhvert fant motet til å komme dypere ned i kroppen, endret min verden seg. I takt med at jeg turte å se den smerten som lå lagret i kroppen i øynene, og forløse den lag for lag, ble det mere plass inne i meg. Og plutselig var kroppen ikke lenger et sted jeg trengte å flykte fra. Men et tempel hvor jeg kunne hvile. Et hjem hvor jeg kunne finne næring. En mulighet for å sanse og nyte og oppleve livet, på en dypere måte enn noensinne før.

Den reisen jeg er på vil vare livet ut.

Det vil alltid være dypere lag å avdekke, nye dører å åpne, mer sannhet å finne.

Men jeg er ikke lenger en som søker.

Jeg opplever å ha kommet hjem. Til det levende livet som vibrerer i hver celle. Og til den helt enkle, og dypt fortryllende gleden ved å være til, som tankene kan lengte etter, men som bare et liv dypt forankret i kroppen, kan gi.

Jeg føler ikke lenger at jeg står utenfor livet og banker på.

Jeg føler at jeg har fått hull igjennom.

Og hver dag gjør jeg mitt beste for å la forsvarsverkene mine falle, så jeg kan stille meg midt i livets strøm, naken og ubeskyttet.

Og merke at jeg lever.

Om å lytte til kroppen

Det aller viktigste jeg har lært på min reise igjennom livet, er å lytte til kroppen min, og gjøre mitt beste for å gi den det den har bruk for.

Igjen og igjen forundres jeg av den visdommen som bor i kroppen. Hvor spesifikk den er i sin kommunikasjon. Og hvor dypt jeg næres når jeg følger dens veiledning.

Noen ganger forteller kroppen meg at den har lyst til å ligge på gulvet og puste dypt. Andre ganger at den har behov for å riste eller strekke eller synge, for å kvitte seg med opphopet energi. Kroppen kan fortelle meg hva den ønsker å spise. Hvordan den helst vil bevege seg. Hva slags berøring den har bruk for. Hvilke lyder den trenger å lage. Hvilke mennesker den næres av. Og hvilke steder den har lyst til å besøke.

Det er ingen grenser for hva kroppen har å fortelle, og hvor mye innsikt og næring den kan gi meg, hvis bare jeg lytter.

For et menneske som meg, som har levd store deler av livet i hodet, har det vært revolusjonerende å oppdage at det er mulig å leve på denne måten.

At jeg ikke trenger å tenke meg frem til det hele. At det er trygt å slippe kontrollen, og la kroppen guide meg fra øyeblikk til øyeblikk. At alt jeg trenger å vite finnes her, i dypet av meg selv.

Min oppgave er å lytte. Og å være tro mot det jeg hører. Å hvile uten skam når kroppen ber meg om å hvile. Å danse uten blygsel når det er dét kroppen forteller meg at den har bruk for - også selv om det er andre mennesker til stede. Å følge kroppens subtile tegn. Og la det som finnes i meg få komme til uttrykk, så usensurert og fritt som mulig.

Kroppen forteller meg alltid sannheten.

Kroppen vil meg alltid det beste.

Kroppen viser meg alltid vei.

Å lære at jeg kan stole på kroppen min.

At den er den villeste kilde til skaperkraft og nytelse.

Og at allting åpner seg i meg når jeg hengir meg til dens visdom.

Det er det viktigste jeg har lært i dette livet.

Et lys som løfter verden

Hver og én er vi her for å skinne, på vår helt særlige måte.

For å lyse opp vår del av verden, med alt hva vi kan og er.

Det finnes ikke noe menneske som er unødvendig, uønsket eller overflødig. Vi er celler i den gigantiske kroppen vi kaller livet, og vi har alle en funksjon som vi er her for å utfylle. Hver og én er vi født med unike gaver og talenter som det er meningen at vi skal gi til verden Det er vår livsoppgave å finne ut av hva disse gavene er - og på hvilke måter vi kan sette dem i spill, til gavn for både oss selv og andre.

Verden har bruk for oss, hver og én!

Og den har bruk for oss i vår opprinnelige og usensurerte form.

Den har bruk for at vi gir slipp på mindreverdet og sammenligningen og alt det som holder oss tilbake. Først når vi slipper kontrollen, tør være tilstede som dem vi rent faktisk er - og gir vår innerste essens lov til å stråle ut i verden, utfyller vi fullt og helt vår rolle.

Elskede menneske.

Spreng dine rammer. Slipp dine masker.

Se!

I deg, et lys så tindrende, så strålende.

Et lys som løfter verden.

Om dansen

jeg danser
og danser
og danser

livet kan utfordre meg
men i dansen
gjenfinner jeg
balansen

i dansen gjenfinner jeg kraften
i dansen møter jeg følelsenes dypere lag

og lar dem komme til uttrykk
i dansen merker jeg grensene mine
i dansen kjenner jeg livskraften strømme
i dansen åpner jeg for sanseligheten og sensualiteten
i dansen husker jeg hvem jeg er og hva jeg vil
i dansen finner jeg den dype forbindelsen til kroppen

og det inderlig intime nærværet

som for meg gjør livet verdt å leve

dansen er min viktigste praksis
mitt helle
min bønn
min inngang
til ekthet
og frihet

Handling & Væren

Jeg elsker å skape.

Å skrive, å fotografere, å male, å strikke, å sy, å bake, å lage mat, å dyrke grønnsaker, å skape sirkler, bøker, bilder, rom. Å flette tråder sammen til noe nytt. Å skape skjønnhet. Å forme min virkelighet.

Jeg elsker å være.

Å gi slipp på all handling, lene meg inn i ingenting og merke at jeg er en del av alt. Å puste. Å hvile. Å lytte. Å svømme i den uendelige stillheten og nådekraften som bor på bunnen av oss alle.

I væren oppstår impulsen til handling.

I handlingen oppstår lengselen etter å bare være.

Begge tilstander er like viktige - de utfyller hverandre, avløser hverandre og veves sammen.

I dansen mellom de to finner jeg det livet jeg ønsker å leve.

Et dypere selv

I hver og én av oss finnes et dypere selv.

Et selv som ligger bortenfor hverdagspersonligheten vår, bak idéene våre om hvem vi er og vår vanemessige måte å være i verden på.

Dette selvet er maskeløst og fritt. Det er livskraftig og kreativt. Og uberørt av rollene vi opp igjennom livet har tatt på oss. Dette er vårt opprinnelige selv. Vårt våkne, åpne, lyttende, spontane, eventyrlystne, kraftfulle, sårbare, ærlige selv. Den dypereliggende sannheten om hvem vi er og hva vi ønsker å oppleve i dette livet.

Det er av aller største betydning at vi hver især gjør det vi kan for å skape forbindelse til dette dypere selvet. For det er fra dette stedet i oss at vi er skapt for å leve. Kun ved å leve herfra, vil vi være i stand til å gi de dypeste gavene våre til verden. Og kun når vi gjør det, fullt og helt, vil vi få oppleve den meningsfullheten og den skaperkraften som vi lengter etter, og innerst inne vet er mulig.

For å kunne leve i tråd med vårt dypeste selv, må vi være villige til å la de mere overfladiske delene av oss få dø. Vi må la forsvarsverkene og maskene falle og vi må la de utdaterte versjonene av oss gå i oppløsning.

Igjen og igjen må vi gi slipp på dem og det vi trodde vi var. La døden avkle oss alt det som ikke lenger er sant. Lene oss inn i det ukjente.

Og langsomt la det dypere selvet komme til syne.

Morgenbønn

~ jeg åpner for mere synlighet

~ jeg åpner for mere kraft

~ jeg åpner for mere sensualitet

~ jeg åpner for mere omsorg

~ jeg åpner for mere dans

~ jeg åpner for mere sang

~ jeg åpner for mere lidenskap

~ jeg åpner for mere latter

~ jeg åpner for flere tårer

~ jeg åpner for større frihet

~ jeg åpner for mere ansvar

~ jeg åpner for mere nytelse

~ jeg åpner for større hengivelse

~ jeg åpner for dypere intimitet

~ jeg åpner for mere støtte

~ jeg åpner for større selvstendighet

~ jeg åpner for mere letthet

~ jeg åpner for mere lek

~ jeg åpner for mere sannhet

~ jeg åpner for mere kjærlighet