EN DRØM OM Å GI SLIPP
For noen dager siden hadde jeg en forunderlig drøm.
Jeg drømte at jeg var i ferd med å klatre opp av en stupbratt fjellvegg.
Veggen var nærmest loddrett, og jeg klatret oppover den med bare hender. Grep ut etter uthengende steinpartier, og kjempet meg oppover, meter for meter.
Veggen var høy, det føltes som om jeg var flere hundre meter over bakken, og under meg var det bare stein. Det svimlet for øynene når jeg så nedover, og jeg visste at jeg ville dø hvis jeg mistet taket.
Jeg prøvde å bevare roen, men jeg var så sliten, og var i tvil om jeg hadde krefter til å nå toppen. Plutselig så jeg at jeg nærmet meg slutten på veggen, og at mamma og pappa stod der oppe.
Jeg ble så lettet at gledestårene rant. Så kunne de hjelpe meg ved å trekke meg opp det siste stykket!
Jeg kjempet meg opp mot dem, og så at pappa rakte hendene ut etter meg. Han fikk tak i håndleddet mitt, og prøvde alt han kunne å dra meg opp over kanten av fjellveggen. Men han hadde ikke sjangs. I drømmen var jeg uendelig tung, og han klarte nærmest ikke å rykke meg en millimeter.
Så var det mammas tur, men heller ikke hun hadde kreftene. Hun prøvde alt hva hun kunne, men jeg var for tung, og hun måtte gi opp.
Javel, tenkte jeg. Så er det bare én mulighet igjen. Og det er at jeg selv trekker meg opp. Jeg samlet de siste kreftene mine, fokuserte dypt, og gjorde meg klar til en siste, voldsom kraftanstrengelse.
Jeg ga alt hva jeg hadde, presset den siste dråpen ut av musklene mine.
Men måtte sanne at jeg ikke hadde det som skulle til. Jeg var for utmattet, hendene mine var krampeaktige etter den lange klatreturen, og jeg kjente at jeg ikke klarte å holde meg fast.
Jeg kikket bakover mens jeg merket at fingrene mine begynte å glippe taket, og jeg kjente at hvis jeg slapp nå, så ville det være slutten. Jeg fikk panikk, og prøvde febrilsk å gripe ut etter et sted hvor jeg kunne holde fast.
Men det gikk ikke. Og jeg falt.
Og det var da det skjedde, det forunderlige.
Istedenfor å falle den lange veien ned mot jorda, og bli knust i møte med bakken, så var det som om lufta grep meg. Og jeg ble liggende å vugge i lufta, som en liten baby i en mors favn, rett nedenfor bergkanten. Og da var det som om jeg husket noe jeg hadde glemt i uendelig lang tid, og jeg begynte å klukk-le, helt nede fra magen.
Hvordan kunne jeg glemme det?
Hvordan kunne jeg glemme at det ikke er mulig å falle. At livet ikke fungerer sånn. At jeg for evig er støttet og holdt!
I drømmen var det så inderlig gledesfylt å ligge der, som om jeg svevde på en myk og kjærlig sky, mens jeg husket alt dette.
Jeg husket at det finnes et nett som alltid holder meg. En favn som alltid tar i mot meg. En kjærlighet som er så tettvevd og så finmasket, at jeg aldri kan falle igjennom.
Og det var som om hver eneste lille spenning i kroppen min ga slipp, i møte med dette faktumet. Jeg ble fullstendig avspent. Og jeg lo og jeg lo, mens bølger av nytelse og velvære skyllet igjennom meg.
Og så våknet jeg.
〰️
Drømmen sitter i meg fortsatt, mange dager senere.
Og det er som om den viser meg alle de stedene hvor jeg er anspent, alle de stedene hvor jeg er styrt av frykt og bekymring, alle de stedene hvor jeg tviholder på noe, og har vanskelig for å gi slipp.
Og når jeg får øye på disse stedene, alle de måtene jeg vanemessig holder sammen på meg selv på, blir det plutselig mulig å gjøre noe med dem. Å skape små øyeblikk av hvile. Å skape større frihet gjennom bevegelse. Å puste litt dypere ned i kroppen, så spenninger i muskler og vev kan gå i oppløsning.
Jeg har fortsatt masse stress i meg, som ofte hindrer meg i å være helt tilstede. Og går på ingen måte rundt og føler at jeg svever på en sky hele dagen. Men det er som om denne drømmen ga meg et lite glimt av hvordan det også kan føles å være menneske. Av hvor nytelsesfullt det kan være å være til, hvis jeg gir slipp på litt av den anspentheten som jeg alltid har båret rundt på.
Hvem er jeg hvis jeg hengir meg til livet?
Hvis jeg lar meg falle, og overgir meg til øyeblikket, i tillit til at jeg blir grepet.
Hvordan beveger jeg meg igjennom dagene mine, hvis jeg slipper kontrollen litt, spenner så dypt av som jeg kan, og stoler på at jeg, på det dypeste planet som finnes, er støttet, elsket og holdt?
Disse spørsmålene vil jeg bruke høsten på å undersøke.
Og hva kunne vært et bedre tidspunkt for denne utforskningen enn akkurat nå, hvor bladene faller til jorda?
Jeg vil gå i lære hos dem. Se hvordan de slipper taket, når det er tid for å gi slipp. Hvordan de virvler igjennom lufta, tilsynelatende uten motstand, og lander mykt og fredelig, akkurat der de skal lande.
〰️
“Softness is the manifestation of inner safety. It’s our natural state when our nervous system is calm. The direct opposite of softness is stress, which is the manifestation of inner unsafety”
Jessaica Fawn
“The body can only feel safe when it surrenders to the moment without wanting something else”
Richard Rudd
➰
Å VÆRE I KONTAKT MED LIVET
Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter når jeg ser de avblomstrede kronbladene fra liljen i vinduskarmen.
Det er noe med skjønnheten, forfallet, og måten lyset gjennomstrømmer det hele på, som rører meg helt inn i sjelen. Og gir meg en følelse av å være i dyp kontakt med livet.
Det er som om det plutselig ikke er noen avstand mellom meg og restene av den vakre blomsten, synet går rett inn denne morgenen, og treffer meg uten filter.
Og tårene triller.
Det er denne direktheten som rører meg. En følelse av ren og uhindret kontakt med øyeblikket. Som om all beskyttelse er vekk, og jeg røres i mitt innerste, og smelter sammen med det som er.
“Make me feel real, make me feel real, make me feel real.»
Det skrev jeg i en dagbok en gang, for mange år siden. Igjen og igjen skrev jeg denne setningen, som et mantra, side opp og side ned. For jeg følte ikke at jeg var ekte tilstede i livet. Jeg følte ikke at jeg var i stand til å merke dybden av det jeg var en del av, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne meg opp for det jeg lengtet etter.
Jeg visste bare at det måtte finnes noe mer. At en dypere opplevelse av livet måtte være mulig, og at hjertet mitt hungret så inderlig etter det at det gjorde fysisk vondt.
Dette var før jeg lærte å forbinde meg med kroppen, mens livet mitt fortsatt fant sted oppe i hodet. Det mentale planet var min hjemmebane, og her foregikk det meste, gjennom tanker, forestillinger og ord.
Det var før jeg begynte å danse, og oppdaget at man kan åpne seg igjennom bevegelse. Før jeg begynte å synge, og oppdaget at sangen kan frigjøre eldgamle spenninger i det indre. Og før jeg fant motet til å møte den smerten som var lagret i kroppen min, og begynte å gjøre arbeidet med å forløse den.
Det var før jeg åpnet meg for dypere lag av sanseligheten og langsomheten, skjønnheten og stillheten, og oppdaget hvor dyrebare gaver livet kommer med, når jeg er i stand til å ta i mot.
Så mye har forandret seg i meg.
Og mens jeg står her i morgenlyset og tar liljebladenes skjønnhet helt inn, kjenner jeg på en dyp takknemlighet. Jeg lukker øynene og legger en hånd på hjertet. Og merker gleden ved dette enkle, uhøytidelige øyeblikket.
Merker det hellige i det helt alminnelige.
At alt jeg trenger er her.
I den nærende kontakten med livet som oppstår når jeg er fullt tilstede.
«Grace is ever present. All that is necessary is that you surrender to it» har den indiske filosofen Ramana Maharsi sagt. Og ordene hans får det alltid til å lyse i meg. Fordi de tar meg direkte inn i den dype tilstanden av nærvær som alltid er tilgjengelig, uansett hvor jeg er, og uansett hvor langt vekk fra nærværet jeg føler at jeg er kommet.
John O’Donohue peker på noe av det samme når han sier: “Take time to see the quiet miracles that seek no attention”. Han minner meg om at skaperverkets storhet bor i selv det aller minste. I det som er så smått at jeg kan komme til å overse det og haste forbi, i min higen etter noe større og bedre.
Men mirakelet finnes alle steder.
Også her i kjøkkenet mitt, på en helt vanlig dag.
Det bor i en stripe av sol som treffer meg i ansiktet mens jeg vasker opp bakebollen fra i går.
Det finnes i det kalde vannet som renner over fingrene mine, og i måten det får deigrestene i skåla til å gå i oppløsning på.
Det bor i min datters myke fottrinn i trappa og i duften av kaffe som brer seg i rommet.
Og nå ligger det altså rett foran meg og lyser, i et par halvvisne blomsterblader i en støvete vinduskarm.
«Bare når jeg er er livet virkelig» sier Audun Myskja i boka «Finn din indre kraft». Og i samme kapittel:
«Helbredelse finnes i hvert øyeblikk, forløsning finnes i hvert øyeblikk, virkelighet finnes i hvert øyeblikk. Vi trenger ikke skape det, søke det, lengte etter det, kjempe for det. Vi trenger bare å bli oppmerksomme på hva som hindrer oss.»
Livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.
Når jeg gir slipp på spenninger i kropp og sinn, og blir stå stille at hjertets dører glir opp, så lyset kan strømme helt inn i det innerste.
Da merker jeg kontakt.
Ekte berøring.
Og en dyp og inderlig følelse av å høre til.
Alt jeg ønsker meg er denne intimiteten. Kontakten med meg selv og det jeg omgir meg med. Alt jeg vil er å være tilstede. Merke nærværet strømme igjennom kroppen. Være våken nok til å ta i mot det.
➰
LANGSOMHETENS MEDISIN
Jeg liker å gå så langsomt at jeg kan merke alle ting.
Føttene mine mot tregulvet.
Hjertet som banker i brystet.
Lyset som strømmer inn igjennom vinduene og treffer meg i ansiktet.
Jeg liker å ta meg tid.
Rydde opp i et langsomt tempo. Sette alle ting på plass der de hører hjemme. Tørke av kjøkkenbordet med en våt klut, og kjenne gleden ved å gjøre det fint omkring meg. Røre ved det jeg eier, gi det næring, og takke for alt det gjør for meg. Vanne plantene mine, og knipe av tørre blader. Sette blomster i vaser i vinduskarmene, mens jeg fryder meg over skjønnheten de gir.
Og jeg liker å lage mat i langsomhet. Finne frem alle råvarene og legge dem på benken. Kutte og skjære, frese og koke og steke. Dufte og røre og smake. Dandere og servere på fine fat, og nyte det jeg har skapt, langsomt, alene eller sammen med andre. Og etterpå liker jeg å vaske opp for hånd. Merke det varme vannet mot hendende mine, røre ved glassene, koppene, keramikktallerknene. Som om jeg hilser på allting, og merker livet helt tett på, mens jeg vasker.
Jeg liker å være tilstede.
Og langsomheten hjelper meg med det. Den hjelper sjelen min med å lande i kroppen, lar meg ankomme fullt og helt i øyeblikket. Gjør det lettere å huske at det ikke er noe jeg skal rekke, at livet ikke finnes et annet sted, at alt det jeg trenger er tilstede, akkurat her og nå.
En natt drømte jeg at jeg ble vekket av en av mine nærmeste venninner. Hun satte seg på sengekanten min og sa: «Hanne, jeg har funnet ut av en ting. Du er her for å observere. For å se og lytte dypt. Og for å formidle det du observerer til andre. Det er bare det du skal, så enkelt er det». I drømmen rant tårene mine, og jeg følte en ufattelig lettelse i hele kroppen. Da jeg våknet neste morgen, følte jeg meg mer uthvilt enn på lenge.
Og ordene fra drømmen har fulgt meg siden. Som om de ga meg en form for tillatelse. En følelse av at jeg gjerne må være som jeg er. At det er ok at jeg har bruk for langsomheten, at jeg har bruk for tid og ro til å merke, føle og sanse. For ut av dette nærværet springer ord og bilder og skaperkraft og innsikter og forståelse som jeg kan dele med andre.
Når jeg beveger meg langsomt, får jeg alltid lyst til å fotografere. For da legger jeg merke til så mye. Da ser jeg lyset som speiler seg i koppene jeg har vasket opp, fargene i et vakkert teppe, knoppen som er i ferd med å springe ut på et tre når jeg går igjennom skogen. Jeg har alltid følt at det å fotografere var en hyllest til livet. En måte å komme tettere på allting på.
“Å elske er å se”, leste jeg en gang et sted. Og det var som om det gikk et lyn igjennom meg. I årevis hadde jeg forsøkt å forstå hva kjærlighet var, og i denne lille setningen fant jeg noe som føltes sant. Å elske noe eller noen er ikke en komplisert og uforklarlig kjemisk prosess. Det er det enkleste i hele verden, men kanskje også det vanskeligste. Når vi ser noe dypt nok, direkte og rett på, helt uten filter, er det vanskelig å ikke å elske det. Og sånn henger kjærligheten og langsomheten sammen: når jeg beveger meg langsomt ser jeg mer, og da er det lettere for meg å elske livet.
«Lykken er å elske det du allerede har» sier en av hovedpersonene i filmen «The taste of things». Det tenker jeg på mens jeg skjenker te i en tekopp jeg har hatt i mange år, og merker hvordan den fortsatt bringer meg glede. Mens jeg lar blikket hvile mykt på den burgenderrøde planten i den lyserøde potta på kommoden. Mens jeg stryker datteren min over håret, og holder min elskedes hånd i min.
Det langsomme nærværet med det som er skaper bølger av takknemlighet og ydmykhet i meg. Allting føles så nært når jeg lar det komme tett på. Når jeg ser det som er rett foran meg, og lar meg bli berørt av det.
“When you touch one thing with deep awareness, you touch everything” har Thich Nath Hanh sagt. Jeg vender tilbake til denne setningen igjen og igjen, for den fyller meg med mening. Det er dette som er min lengsel. Å røre så dypt ved det jeg rører ved, at jeg rører ved selve livet. Å gå så langsomt og være så nærværende, at jeg merker livet strømme i mitt indre, og fylles av en dyp og forunderlig glede over å være til.
➰
HVOR DYPT KAN JEG TA I MOT DENNE DAGEN?
I dag tidlig, da jeg våknet, og som vanlig kjente impulsen til å rekke ut etter telefonen for å se om verden ville meg noe, valgte jeg å la være.
Jeg valgte å bli liggende helt stille under dyna. Merke tyngden av den mot kroppen og hodet mitt mot den myke puta. Jeg ga meg tid til å puste og våkne. Og mens jeg lå der og kjente blodet strømme i årene mine og hørte fuglene synge utenfor vinduet, var det at dette spørsmålet oppstod i meg:
Hvor dypt kan jeg ta i mot denne dagen?
Og jeg merket hvordan spørsmålet åpnet en mulighet i meg. En invitasjon til å lytte. Og en følelse av plass i mitt indre, som utvidet seg jo mer jeg tok spørsmålet inn.
Jeg tenker ofte på hvordan jeg kan skape dagen. Hva jeg kan gjøre og tilføre for å forme den i den retningen jeg ønsker. Men med dette spørsmålet i mitt indre, føltes det annerledes. Som om dagen ikke var noe jeg skulle forme, men noe jeg skulle åpne meg for. Ved å legge merke til det som allerede var tilstede, og ta det dypere inn.
Og jeg kjente at livet inviterte meg til å gi slipp på kontroll. Slippe tankene om alt jeg burde rekke og følelsen av å ha det travelt. Og løsne de vanemessige spenningene i kropp og sinn, som gir meg følelsen av å ha styr på livet, men som gjør det vanskelig å være åpen.
Hvis jeg skal ta i mot dagen må jeg gjøre meg myk. Og myk er det samme som sårbar. Å være myk er å være ubeskyttet, uten en brynje å gjemme seg bak. Men det er også kun her, blottlagt og utilslørt, at jeg virkelig kan ta i mot.
”When you are able to just be, you are showered with gifts” hørte jeg en gang den tyske biologen og skribenten Andreas Weber si. Og jeg skrev ordene ned med det samme, for de pekte på noe som føltes vesentlig og sant, og som jeg gjerne ville huske. At verden åpner seg for meg når jeg åpner meg for den. At livet overøser meg med skjønnhet og næring og nærvær, når jeg blir så stille inne i at jeg er i stand til å ta i mot.
For når jeg lytter dypt nok er det som om en demning brister, og avstanden mellom livet og meg går i oppløsning.
Og da merker jeg plutselig den dype gleden ved å trekke pusten helt ned i lungene.
Og da hører jeg fuglene synge gjennom det åpne vinduet mitt, og merker hvordan det vekker livslysten i mitt indre.
Og da ser jeg de hvite snøklokkene som har våget å stikke de små hodene sine opp av den kalde jorda, og fryder meg over at de finnes.
Og alt dette nærer og rører og beriker meg. Det inspirerer meg og fyller livet mitt med mening. Og gir meg en følelse av å være dypt forbundet med verden.
“The gift of deep silence is that it allows us to let go of what we want so we can receive what we have”, skriver Mark Nepo.
Og jeg merker sannheten i disse ordene.
At det skal stillhet til for å ta i mot dagen, med alle dens gaver.
At jeg må skape lommer av langsomhet og ro, for å merke kjærligheten og forbindelsen som er tilstede, her og nå, hvis bare jeg lytter.
〰️
VERDIEN AV NÆRVÆR
Noe jeg tenker en del på for tiden, er at det engelske ordet for gave - present - har sammenheng med ordet for nærvær - presence. Og det rører meg dypt, fordi det minner meg om at nærværet vårt er den største gaven vi kan gi hverandre. At det å være nærværende og ekte tilstede med et annet menneske - to be present - bokstavelig talt er å være en gave.
Og det synes jeg det er meningsfullt å ha med meg inn i denne juletiden. Erkjennelsen av at nærværet mitt er det viktigste jeg kan gi. Det er verdt å huske på i en kultur som forherliger det materielle og som normaliserer overforbruk og stress i Desember. Som forteller oss at det er en masse vi skal rekke for å skape en perfekt jul, når det i virkeligheten er ganske lite som skal til for å skape magi. Når det å gi hverandre nærværet vårt og være tilstede med åpne hjerter, og med tid til hverandre, er nok.
Jeg har ikke noe i mot materielle gaver. Jeg elsker å kjøpe fine ting til menneskene jeg er glad i. Å bruke tid på å finne noe som jeg synes passer til hver enkelt, noe som det føles gledesfylt å gi bort, og som jeg kan pakke fint inn og glede meg til se den andre pakke opp. Men jeg synes det er synd hvis det materielle blir det eneste vi forærer hverandre. Og hvis vi tror at det å kjøpe ting til hverandre er den mest verdifulle måten å vise hverandre kjærlighet på. Tenk hvis julens ønskelister ikke bare var en oppramsing av de fysiske tingene vi tror vi har bruk for, men en dypere kontemplasjon over det vi har å gi og det vi lengter etter å motta i livet. En oppriktig undersøkelse av de særlige kvalitetene og egenskapene, ressursene og redskapene vi har å bidra med. Og en ærlig utforskning av hva vi trenger å ta i mot fra andre, også på et sjelelig plan, for å kunne trives og vokse.
“The most precious gift we can offer anyone is our attention. When mindfulness embraces those we love, they will bloom like flowers”, har Thich Nhat Hahn sagt. Det er så vakkert synes jeg, og klinger så sant i mitt indre. Allikevel kan det være lett å glemme.
Det var 1. Desember i går, og utover å julehygge og pynte i huset som vi pleier å gjøre denne dagen, hadde jeg en ambisjon om å få med familien min på julemarked i den lille byen vi bor i. Men det hadde datteren min absolutt ikke lyst til. Jeg prøvde å lokke og overbevise, men nei-et hennes var høyt og tydelig. Og til sist sukket hun og sa: “Hvorfor skal vi absolutt kjøpe noe? Kan vi ikke bare være hjemme og være fornøyd med det vi har?”
Det traff meg rett i julehjertet, og var en dyp påminnelse om at det eneste vi egentlig trengte var å være sammen. Så vi endte med å spille juleyatzi - og juleyatzi og juleyatzi igjen, utrolig mange ganger. Og for hver gang vi spilte, henga jeg meg litt dypere til øyeblikket og til nærheten i mellom oss. Og jeg kjente at det var nok. At nærværet gjorde meg godt. At det var denne langsomme tilstedeværelsen jeg hadde bruk for, selv om jeg hadde startet dagen med å tro at jeg trengte noe helt annet.
Denne påminnelsen vil jeg ta med meg inn i Desember. Jeg vil prøve å holde fast i følelsen av at det hele er her. At alt det jeg lengter etter er tilstede i øyeblikket, hvis bare jeg åpner meg for det, og er tilstede nok til å ta det inn.
➰
EN LITEN JULEKALENDER
Til deg som leser med her hos meg.
Jeg har tenkt over hva jeg har å gi denne julen, og jeg har bestemt meg for at jeg vil lage en liten julekalender i år.
Hver dag vil jeg dele et bilde fra året som gikk, sammen med et sitat som har hatt betydning for meg og rørt meg dypt
Julekalenderen er like mye til meg selv som til deg. For jeg trenger også å høre disse ordene, og huske på budskapene de bærer, igjen og igjen og igjen. Og det føles godt å samle dem et sted hvor jeg alltid kan vende tilbake til dem og finne næring.
Kanskje kan de gi noe til deg også?
Her finner du dem i hvertfall!
Jeg deler et bilde og et sitat hver dag, fra den 1. til den 24. Desember.
Kjærlig hilsen,
Hanne
〰️
1.
“The greatest gift you will ever offer someone is far more precious than anything wrapped in ribbon or bought with wealth. It’s the silent permission you give them to feel safe in their own skin, to breathe without fear, and to embrace their true essence without the need to shrink or apologize. It’s the quiet, unspoken acknowledgment that they are worthy, not because of what they do, but because of who they are, in all their imperfect, raw humanity.
To gift someone the feeling of being enough is to hold up a mirror not to what they lack but to the brilliance they already possess. It is to strip away the layers of doubt and insecurity that the world has cast upon them, allowing them to see themselves clearly for the first time, radiant and whole. They no longer need to strive or perform in your presence, for you have created a space where their soul can rest, where they are loved for simply being.
This gift is not loud or grand; it doesn’t announce itself with fanfare. It is a whisper in the quiet moments, a gentle reassurance when their confidence wavers, a steady hand when they feel unsteady. You give them permission to stand tall in their own truth, knowing that they are not too much or too little. They are, and profoundly, enough.
When you offer this gift, you become the light in their darkest corners, the warmth in their coldest doubts. You become the one who sees them, truly sees them, beyond the masks they wear for the world. And in your seeing, they begin to believe in themselves again, trust in their own worthiness, and know that they don’t have to earn love—they already deserve it.
This is the gift that changes everything. It is the gift of belonging, of being seen and held without judgment, of being allowed to take up space in the world as they are. In giving this gift, you are telling them, with every action and word, that they are whole, worthy, and enough. And that is a gift that no one can take away.”
-Katie Kamara
2.
“Abundance is not the money you have in your bank account, the trophies on your shelf, the letters after your name, the list of goals reached, the number of people you know, your perfect body, your adoring fans.
It is your connection to each breathe, how sensitive you are to every flicker of sensation and emotion in the body. It is the delight with which you savour each unique moment, the joy with which you great each new day. It is knowing yourself as presence, the power that moves worlds. It is your open heart, how deeply moved you are by love every day, your willingness to embrace, to hold what needs to be held. It is the freshness of each morning, unencumbered by memory or false hope.
It is the feeling of the afternoon breeze on your cheeks, the sun warming your face. It is meeting others in the field of honesty and vulnerability, connecting beyond the story, sharing what is alive. It is your rootedness in the present moment, knowing that you are always Home, no matter what happens, no matter what is gained or what is lost. It is touching life at the point of creation, never looking back, feeling the belly rise and fall, thanking each breath.
It is falling to your knees in awe, laughing at the stories they tell, sinking more deeply into rest. It is simplicity. It is kindness. It is you, before every sunrise, fresh, open, ready…and awake.
You are rich, friend! You are rich!”
- Jeff Foster
3.
«Listening is awesome.
It’s one of the greatest yin powers in the Universe.
And because it’s so giving, it’s so trusting, it’s so without agenda, listening alone has the power to bring permanent change to our world.
So the deeper you listen, the more optimistic you will become. And the deeper you listen, the higher your spirit can rise. The deeper you listen, you will hear only one thing. You’ll hear love. Everywhere.»
-Richard Rudd
4.
«The more you follow the whisper of your truth, the more you approach your essence, and find out what it means to live from it»
-Jessica Fawn
5.
«Stille, vent med at tale,
sæt ikke noget i gang.
En dråpe stilhed mere -
og luften er fuld af sang»
-Benny Andersen
6.
“Because we live in times of great conflicts and radical uncertainty, we need occasions of gratitude and grace, however small, in order to ease our soul and restore our spirit for life. Gratitude comes from a deep place in the heart where pain can also reside, so that being grateful also acknowledges the suffering in the world.
What people now call “the holidays” used to be known as holy days. Gratitude is an act or practice of making things whole and making life holy. Despite and because of all the current divisions and acts of violence and vengeance, we need to find ways to feel and know that life remains holy and that healing remains possible.
Thankfulness comes from the Latin “gratia", the same root that gives us grace. Gratitude is like a blossoming from within that reconnects us to the underlying wholeness of life. Grace involves a state of mercy and wonder that can fall upon us unexpectedly, regardless of the conditions of the daily world.
Being thankful is the opposite of taking things for granted. Thus, gratitude is not simply thankfulness for things received, it can occur in giving as well as in receiving. What we seek when giving thanks are moments of wholeness that can help us bring a sense of grace back into the world. At such times, the pain of divisions, loss and isolation can be redeemed, even if only for a moment.
The presence of gratitude also serves as an indication of the inner nobility that is natural to each of our souls. In times of worldwide troubles and heart breaking tragedies we need practices of coming together to bring the blessings of gratitude and grace to our own hearts and the world around us.”
– Michael Meade
7.
«The way you alchemize a soulless world into a sacred world is by treating everyone as if they are sacred, until the sacred in them remembers»
-Sarah Durham Wilson
8.
«To affect the quality of the day, that is the highest of the arts»
-Henry David Thoreau
9.
«Love shows itself in very fine, delicate vibrations in the body.
Often we’re busy moving and doing things, we’re not aware of this very subtle layer.
Sit quietly and tune into the fineness of the body and anywhere it feels warm or good. This is love present in your body.
Start to nourish those places, they are like little seeds»
- Diana Richardson
10.
«Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre, uden at han holder noget af dets liv i sin hånd»
- K.E. Løgstrup
11.
«Tell me, my dear
what is calling you?
What is breaking your heart wide open?
What wakes you up at night and
beckons you
out of bed
to stand in moonlight
arms outstretched like a star
in prayer?
Tell me, dear one,
what is it that has been begging you
to begin to sing
the song
you were born to bring our world?»
- Kate Clearlight
12.
“To listen is to lean in, softly, with a willingness to be changed by what we hear”
-Mark Nepo
13.
“Softness is the manifestation of inner safety. It’s our natural state when our nervous system is calm.
The direct opposite of softness is stress, which is the manifestation of inner unsafety”
-Jessica Fawn
14.
“My own time on earth has led me to believe in two powerful instruments that turn experience into love: holding and listening. For every time I have held or been held, every time I have listened or been listened to, experience burn like wood in that eternal fire, and I find myself in the presence of love”
-Mark Nepo
15.
“Maybe the desire to make something beautiful is the piece of God that is inside of each of us”
-Mary Oliver
16.
“This is not the time to do all of the things. This is the time to truly clarify what is yours to do. Rest creates far more clarity than frenzied doing.
Clarity leads to more precision in strategy. Precision in strategy lends to even bolder steps forward. Be still now and your next move will come from a place of inexhaustible power.”
- Octavia Raheem
17.
“The body can only feel safe when it surrenders to the moment without wanting anything else”
-Richard Rudd
18.
“To love means to be interested in the aliveness of the other”
-Eric Fromm
19.
“For me it was important to be alone; solitude was a prerequisite to being openly and joyfully susceptible and responsive to the world of leaves, light, birdsong, flowers and flowing water”
-Mary Oliver
20.
“When you are able to just be, you are showered with gifts”
-Andreas Weber
21.
“Leave a trail of light behind you, everywhere you go. Whose darkness you’ll illuminate, you may never know”
-L R Knost
22.
“I’ve noticed something about people who make a difference in the world: They hold the unshakable conviction that individuals are extremely important, that every life matters.
They get excited over one smile. They are willing to feed one stomach, educate one mind, and treat one wound.
They aren’t determined to revolutionize the world all at once; they’re satisfied with small changes.
Over time though, the small changes add up. Sometimes they even transform cities and nations, and yes, the world."
-Beth Clark
23.
«Do not be afraid to ripple the water. Affect this world»
-Jaiya John
24.
“The most precious gift we can offer anyone is our attention. When mindfulness embraces those we love, they will bloom like flowers”
- Thich Nhat Hahn
I glede over å være til
Et minne fra sen april:
Jeg sykler igjennom en blomstrende verden; en lysegrønn verden; en verden som er i ferd med å springe ut.
Jeg dreier av fra den vanlige veien og følger en smal sti langs en bekk; det er like i nærheten av hvor vi bor, men jeg har aldri syklet her før. Det er grønt her, og stille. jeg plukker en liten bukett med forglemmegei og sykler videre med de blå blomstene i sykkelkurven; hører fuglene synge, merker et sug i magen - lykke?
Jeg sykler igjennom et villakvartal med frodige hager, og kommer ut på en liten sti. Legger merke til et gammelt magnoliatre som står i full blomst, det lener seg ut fra hagen det står i, vokser over hekken og brer greinene sine ut over stien, som et tak. Jeg parkerer sykkelen og setter meg under treet. Bakken er hvit av kronblader, tykke magnoliablomster med lysrosa skjær og tusenvis av duggdråper på. Himmelen er blå.
Jeg drikker te fra termosen. En liten maur kryper opp langs tommelen min og setter seg på koppen. Sola varmer meg i ansiktet - og der er den, denne følelsen som jeg alltid lengter etter: jeg føler meg forbundet.
Jeg synger for magnoliatreet. For gresset jeg sitter på. For alle knoppene som skyter, for himmelen og for fuglene i trærne. Lar tonene strømme fra jorden og opp igjennom kroppen og ut gjennom munnen. Jeg synger uten ord, men vet at alt som vokser og gror kan merke budskapet, det er så enkelt: takk!
Ordet INTIMITET dukker opp i meg. Det er det jeg merker her jeg sitter: en intimitet med dette majestetiske magnoliatreet. det er som om jeg sitter her i selskap med en gammel og vis venn, selv om jeg aldri har vært akkurat her eller møtt akkurat dette treet før. det er som om treet holder hånden over meg og beskytter meg, fyller meg opp, bader meg i blomsterduft, overøser meg med kjærlighet og skjønnhet.
Hva er livet verdt, hvis vi ikke merker det? Hva er dagen verdt, hvis vi stresser igjennom den, travle med å få ting overstått så vi kan nå frem til kvelden? Jeg tror at vår viktigste oppgave - og vår største gave - som mennesker, er å være vitne til livet. Jeg tror at vi bærer et ansvar for å se og sanse skaperverket. La oss berøre av alt som lever.
I dag vil jeg være tilstede i hver bevegelse.
I dag vil jeg gå så langsomt at jeg kan merke jorden bære meg.
I dag vil jeg la vinden blåse tvers igjennom meg.
I dag vil jeg la hjertet vise meg vei.
I dag vil jeg se meg omking.
I dag vil jeg la hendene mine være oppmerksomme og varsomme og undrende.
I dag vil jeg la øynene være myke og mottagelige.
I dag vil jeg la ansiktet være våkent.
I dag vil jeg gå på lette føtter igjennom verden.
I glede over å være til.
Så salig en stillhet
det finnes et sted i meg
hvor alt er stille
helt innerst inne
ligger det
dypt nede
under tanker
og bekymringer
og forventninger
om hvordan verden
og livet
og dagen
burde se ut
jeg glemmer ofte
at det finnes
men hver gang
jeg husker det
vet jeg
at det er her
jeg hører hjemme
så sødmefylt et hav
så salig en stillhet
på bunnen av oss alle
Om pusten
Følelsen av splittelse oppstår fordi vi ikke går dypt nok.
Kun sinnet kan være splittet og fragmentert.
Når vi beveger oss dypere (vekk fra hodet og ned i kroppen) er vi hele. I dypet av dem vi er finnes ingen separasjon og adskillelse, ingen følelse av å bli trukket i mange retninger, ingen opplevelse av å ikke høre til. Der er vi én. Og i dette ene er vi forbundet med alt som er.
Så hvordan går vi dypere?
Vi puster.
Vi lar åndedrettet gli helt ned i bunnen av kroppen, helt ned dit hvor alt henger sammen. Vi lar pusten penetrere hjertet og magen og nå helt ned til vårt sentrum. Vi puster helt inn til kjernen.
Og hvis det er vanskelig å la pusten gå så dypt, fordi det finnes uforløst smerte og gamle spenninger i kroppen som sperrer veien, så puster vi likevel. Vi puster så dypt som vi kan, for pusten har evnen til å åpne.
Og når vi lar pusten møte det som finnes i vårt indre, uansett hva det er, så vil det som blokkerer oss smelte og gå i oppløsning, litt etter litt. Kanskje går det langsomt. Kanskje trenger vi hjelp og støtte mens vi puster oss igjennom alt det som én gang fikk oss til å snøre oss sammen. Kanskje er det bruk for noen som holder oss, ser oss og gjør oss trygge mens vi puster.
Men det finnes en vei igjennom.
Det er mulig å løsne opp i alt det som har stagnert, så vi igjen kan puste fritt, leve i frihet, få kontakt med våre dypere lag - og utleve det vi innerst inne er.
Hvert pust inn, en mulighet for å åpne.
Hvert pust ut, en mulighet for å gi slipp.
Hvert eneste åndedrag, en mulighet for å komme hjem.
En åpning
Det er Søndag.
Jeg kjenner hvordan det ligger en grå hinne over hele mitt vesen. En følelse av kjedsomhet, likegyldighet. Og en lengsel etter noe annet; et annet sted; et annet liv. Eller i virkeligheten kanskje en kjedsomhet over livet selv. Denne strømmen av dager og netter som kommer og går, og deres evinnelige gjentagelser.
Jeg kjenner denne følelsen. Den hjemsøker meg med jevne mellomrom, og får meg til å føle meg fanget i min egen kropp og i det tredimensjonale livet. Før kunne denne tilstanden sluke meg og legge seg over meg som et tett og ugjennomtrengelig teppe, i dagevis. Da skremte den meg. Og gjorde meg redd for at jeg aldri igjen ville merke gleden ved livet og takknemligheten over å være til.
Men sånn er det ikke lenger. Jeg har lært hva denne følelsen er. Hva den vil meg. Og hvordan jeg kommer ut av den. Hvordan jeg kan trekke pusten dypt nok ned i den til at den slår sprekker som lyset kan trenge igjennom. Så jeg igjen kan merke livet.
Jeg setter en stol ut foran huset og setter meg der, selv om det er kaldt. Jeg kikker på himmelen, den hjelper meg alltid med å finne veien tilbake. Når jeg ser himmelhvelvingen over meg, husker jeg hvor stort og ufattelig livet er. I dag er det skyet og grått. Men innimellom driver skyene vekk, og åpenbarer store felter med blått og striper av blek sol.
Jeg ser månen der oppe, en smal, og sølvfarget sigd. Og får en plutselig impuls til å hente kameraet. Jeg rekker akkurat å ta et bilde, før skyene tetter igjen hullet.
Når jeg kjenner lysten til å fotografere, da vet jeg at jeg er på riktig vei. Da har jeg åpnet sansene mine og hjertet mitt nok til at verden berører meg. Jeg puster dypere – og når jeg puster dypere merker jeg meg selv bedre. Da kommer tårene ofte. De vasker bort alt det jeg har båret på, alt det som har hopet seg opp i meg og gjort meg nummen og låst. Og de får apatien til å forsvinne. Så alt igjen føles levende og dyrebart og meningsfullt.
Katten kommer ruslende. Den smyger seg langs beina mine, og vil kløs i nakken. Vinden rasler i trærnes nakne greiner, et knusktørt blad faller til jorda. Det er ikke lenge til at alt, enda en gang, vil spire og springe ut.
Jeg ser det som min største oppgave i livet å holde meg åpen. Å være oppmerksom når jeg kjenner at noe lukker seg i meg. Og gjøre alt det jeg kan for å åpne meg igjen.
Bevege meg.
Danse.
Puste.
Gråte hvis det trengs.
Gå tur i naturen.
Søke mot himmelen og havet.
Åpne meg for øyeblikket i stedet for å fordømme det.
Ta meg av alt det i meg som blokkerer.
Føle følelsene mine – og gi slipp.
Så livet igjen kan flyte fritt.
Livet gir så mye mening når jeg tør merke det. Uansett hva jeg merker.
Når jeg gir slipp på alt det som legger avstand imellom livet og meg, alle mine masker, alle mine beskyttelsesmekanismer, alle mine uforløste følelser.
Prisen for åpenheten er at jeg må merke livets skrøpelighet i hvert øyeblikk. At jeg må tørre å ta inn over meg at alt er forgjengelig og at allting er forbundet. Men her ligger også den største gaven: jeg kan merke, dypt og inderlig, at jeg lever.
Det innerste rommet
Alt jeg vil er å hvile i det innerste rommet.
Å merke det stedet i meg hvor alt er fred.
Å gi slipp på alle spenninger, fysisk og psykisk, alle meninger, alle merkelapper, alle ønsker og behov.
Å hvile innover og utover, i tillit til at livet bærer meg. I visshet om at jeg er nok som jeg er. I kjærlighet til meg selv og alt som lever.
Alt jeg ønsker er å merke den uendelige stillheten inne i. Og å leve og skape derfra.
Men jeg ser hvordan jeg igjen og igjen flykter fra denne stillheten.
Hvordan jeg gang på gang søker å få oppfylt mine behov i den ytre verden, istedenfor å vende meg innover mot det havet av nærvær og næring som finnes i mitt indre.
Det kan gå dager mellom hver gang jeg oppsøker dette stedet. Dager hvor jeg hektisk og heseblesende tror at oppgaven min er å skape et eller annet i det ytre. Og glemmer at det eneste jeg egentlig skal er å skape forbindelse til det stedet i meg hvor alt er stille. Og la alt jeg skaper strømme derfra, ubesværet og lett.
Å leve innenifra og ut. Det er det jeg vil. Det er den eneste måten å leve på som kan tilfredsstille meg i lengden. Det spiller ingen rolle hva jeg skaper, hvis det ikke kommer fra dypet av mitt indre. Hvis det ikke springer fra den kilden som alt liv springer fra og den rytmen som bærer alle ting.
Hvorfor gjør vi mennesker livet så komplisert – når det i virkeligheten er så enkelt? Hvorfor skaper vi en virkelighet hvor de fleste av oss har det travelt med å rekke alt mulig, når det eneste vi egentlig lengter etter er å være her. Å fullt ut ta innover oss hvilket mirakel det er at vi er til. At vi finnes! At pusten og lyset og huden og himmelen finnes, her på jorden.
Jeg tror på at de fleste av oss, i dypet av vårt indre, bærer på et sår. Et sår som forteller oss at vi ikke er verdige. At vi ikke er nok som vi er , og at vi derfor må endre oss og forbedre oss og skape og prestere alt mulig for å ha lov til å være her. For å bli verdige til å motta den kjærligheten og den anerkjennelsen som vi alle sammen lengter etter å motta.
Men jeg tror også på at den kjærligheten og den anerkjennelsen vi mottar fra det ytre, aldri egentlig kan tilfredsstille oss. At det eneste som kan gi oss en varig følelse av å høre til og være elsket som dem vi er, er den kjærligheten vi møter i vårt indre. Det nærværet og det lyset som fyller hver celle i kroppen, når vi beveger oss ned under smerten og tør være så stille og puste så dypt at vårt eget bankende hjerte settes i forbindelse med alle tings hjerte.
Der, og kun dér, finnes den dypeste mening, for meg.
Der, og kun dér, finner jeg den intimiteten med livet som, for meg, gjør livet verdt å leve.
Å tilberede et måltid
Tomatene er fra drivhuset.
De er solmodne og tunge, jeg skjærer dem i to og slipper dem ned på den glohete panna. Så tilsetter jeg restene av risen fra i går og to håndfuller med lysegrønn kål i strimler. Litt friskplukket timian fra hagen, litt salt og litt pepper. Jeg heller grønnsakene opp i en skål og steker et speilegg som jeg legger på toppen. Syltet løk og et fint dryss av feta til sist. Varmer en kopp havremelk med kardemomme og honning, plukker en fiken fra treet i hagen, skjærer den i lyserøde båter og legger dem på et fat.
Og så spiser jeg.
På gulvet i stua.
Alene.
Langsomt.
Sanser hver bit.
Føler meg som det rikeste mennesket i verden.
Å tilberede et måltid.
Noen dager husker jeg hvor hellig det er.
Noen dager husker jeg hvor hellig allting er.
Tregulvets kjærtegn mot føttene.Det kalde vannet mot fingrene når jeg skyller en tallerken. Den måten vinden får asketreets blader til å bevege seg på (som om noe i mitt indre beveges av denne bevegelsen i det ytre). Månen, rund og gul på en mørkeblå nattehimmel. Trærne, tunge av epler. Hjertet som banker i brystet.
Det er dager hvor dette hjertet overflommes av kjærlighet. En dyp og fyldig og nærmest hulkende glede over å være til.
Om kvelden når barnet sover legger jeg allting på plass. Tømmer oppvaskmaskinen og fyller den med brukte kopper og glass. Bretter tøy sammen og legger det i skapet. Tørker av bordet med en våt klut, plukker leketøy opp fra gulvet og retter på putene i sofaen. Enda en gang.
Det er dager hvor denne gjentagelsen føles som et ork.
Den evinnelige opprydningen, opprettholdelsen, matlagingen, støvsugingen, livet.
Og det er dager som denne, hvor hver eneste lille handling føles dyrebar og meningsfull. Dager hvor selv det mest hverdagslige og alminnelige gjennomstrømmes av noe guddommelig og gåtefullt. Dager hvor jeg husker at livet er en velsignelse.
Å steke et egg og høre hvordan det freser på panna.
Å henge klesvasken opp, med milde hender.
Å følge stearinlysets flamme med øynene.
Å puste inn og ut.
Gud er her
”Gud er her. Jeg ser hvordan lyset strømmer inn gjennom vinduet og får alt til å funkle og skinne. Den utsprungne rosa tulipanen i det lyserøde glasset på pianoet. Støvet som virvler i lufta. Alt er så levende. Alt er så enkelt. Jeg er her for å oppleve alt dette. Jeg er her for å merke Gud i alle ting. Jeg er her for å merke livet”
Disse setningene står på den første siden i den dagboka jeg startet året med. Når jeg leser ordene nå sendes jeg straks tilbake til den tilstanden jeg var i når jeg skrev dem. Følelsen av at alt med et blir stille, tankene faller til ro – og jeg ser. Jeg ser alt omkring meg med et klarere blikk. Jeg ser hvor vakkert og gåtefullt livet er. Jeg ser hva som er viktig – og hva som ikke er det.
Det er så underlig for meg å åpne meg for Gud. Plutselig faller alt på plass, plutselig blir alt så enkelt, når bare jeg våger å ta dette ordet i min munn. Jeg har lenge visst at jeg er i verden for å skape forbindelse. Til meg selv. Til andre. Til kreativiteten som bor i oss. Til naturen som omgir oss – og som vi er en del av. Men det har tatt meg tid å skjønne – og å tørre å si høyt – at jeg dypest sett er her for å oppleve forbindelse til selve livskraften. Til det mysterium som gjennomstrømmer alt og alle. Jeg er her for å forbinde meg med denne kraften, som ligger på bunnen av alle ting; den strømmen som løper i dypet, evig og uransakelig, og forbinder alt som lever. Det er dét som er Gud for meg.
For en stund siden gikk jeg igjennom dagbøkene mine fra de ti siste årene, og i en av de første hadde jeg over flere sider skrevet disse ordene: ”make me feel real, make me feel real, make me feel real”. Hundrevis av ganger hadde jeg skrevet det, som et mantra, og jeg vil aldri glemme følelsen som ordene utsprang fra. Jeg hadde mistet et menneske jeg elsket. Jeg hadde møtt døden. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg turte ikke å åpne meg fullt ut for sorgen og smerten, den var for overveldende, og derfor følte jeg meg nummen. Livet kjentes uvirkelig og uvedkommende. Jeg følte meg frakoblet, som om jeg hadde mistet forbindelsen til alt.
Men sakte, sakte var det noe som åpnet seg i meg. Først ved å skrive meg inn mot de vanskelige følelsene, langsomt og vaklende. Senere ved å danse, bevege meg, synge, rope - åpne kroppen for gråten og vreden, men også for takknemligheten og kjærligheten. Jo mer jeg åpnet for de vonde følelsene, jo mer kom jeg i kontakt med de gode. Snart følte jeg meg ikke lenger avskåret fra livets strøm, men svømmende midt ute i den, mer levende enn noen gang.
Jeg tror på at alle mennesker, innerst inne, lengter etter Gud (eller hva vi nå hver især velger å kalle den kraften som strømmer igjennom alt som lever). Jeg tror på at vi alle har en lengsel etter å føle oss forbundne. Føle oss hjemme. Føle at vi hører til, på den aller dypeste måten. Og jeg tror på at veien til denne samhørigheten skjer igjennom kroppen. Jo dypere ned i kroppen vi beveger oss, jo tettere på Gud kommer vi. På veien møter vi sorg og sinne og frykt og tvil og usikkerhet – alt det vi på forskjellige tidspunkter i livet har fortrengt og skubbet bort, fordi det var for vanskelig å føle, der og da. Men jo dypere vi puster, jo mer vil vi forløse. Og jo mer vil vi åpne oss. Og jo mer vil vi kjenne at livet strømmer igjennom oss, bærer oss og løfter oss.
Og at vi aldri, egentlig, har vært alene.
Sitte stille en stund
Kan jeg la tingene ta den tiden de tar?
Er jeg modig nok til å stoppe opp - lytte - og la livet vise meg vei? Eller presser jeg ting til å skje, i frykt for at jeg aldri rekker frem dit jeg skal, hvis ikke jeg skynder meg?
Og hvor er det egentlig jeg skal?
Og hvorfor?
Jeg øver meg i å ha tillitt.
Jeg øver meg i å spørre kroppen min hva den trenger - og lytte til den, også når den sier at den trenger hvile; også når den sier at den trenger langsomhet; også når den sier at den trenger å bare sitte på en stein og kikke ut i lufta.
Vi lever i en kultur som verdsetter det produktive, det utadvendte, det effektive, det hurtige.
Hvem er jeg hvis jeg sitter helt stille?
Hvilken verdi har jeg, hvis jeg ikke foretar meg noe som helst?
Jeg tror på at alt starter i stillheten.
Barnet som vokser i en mørk livmor.
Frøet som spirer i jorda.
Idéen som fødes i hjertet av vinteren.
Og alt det som faller på plass i oss mens vi sover.
Kan jeg tillate meg mørketid?
Kan jeg tillate meg dager hvor alt går i dvale?
Hvor alt ser ut til å stå stille - men i virkeligheten beveger seg, inne i?
Høsten er på vei.
Dag for dag kryper den litt lenger inn under huden.
Trekker meg innover og nedover, får meg til å slippe alt det jeg ikke trenger lenger, så bare essensen står tilbake. ber meg om å velge hva som er viktig og hva som ikke er det, hva som kan vente og hva som ikke kan. dagene blir kortere, energien daler, jeg kan ikke rekke alt.
Jeg øver meg i å gi slipp.
Ikke gjøre noe bare for å føle meg nyttig, flink, verdig.
Gjøre det som teller.
Hvile når kroppen ber meg om å hvile.
Handle når kroppen ber meg om å handle.
Det er så lite som skal til, egentlig.
Det er så lett å tro at alt er komplisert, når det i virkeligheten er enkelt:
Sitte stille en stund.
Lytte.
Gå den veien livet peker.
Og lytte igjen.
Hud & Stein
Så lenge jeg har levd har det aldri vært mindre vann i bekken.
Der hvor vannet pleier å strømme, ligger tørre steinrygger nå blottlagt i sola, og vi går med bare føtter på det nakne berget, hopper fra stein til stein, hele veien fra toppen av bekken og ned til hytta. I starten er det uvant og vanskelig å holde balansen, men snart er det som om kroppen husker, som om føttene gjenfinner en slags glemt kunnskap og tærne begynner å krumme seg rundt steinene på den helt riktige måten. Vi beveger oss hurtigere, lettere, er mennesker fra en slekt av mennesker som har gått barbeint i fjellet i tusenvis av år.
I flere dager leter jeg etter et ord som kan beskrive følelsen jeg får når jeg kjenner de glatte steinene mot fotsålene. Og når jeg først finner det, virker det så opplagt. Det jeg føler er samhørighet. Som om huden og steinen kjenner hverandre, og alltid har gjort det.
Jeg tenker hele tiden på ordet kraft. Hva er det som styrker meg og får meg til å merke livskraften, skaperkraften? Og hva er det som får følelsen av kraft til å forsvinne? Jo mer jeg er i naturen, jo tydeligere blir det for meg at det er her jeg føler meg mest kraftfull. Når jeg svømmer i en mørk innsjø. Når jeg synger under åpen himmel, dypt nede fra magen. Når jeg sitter på en stein og merker vinden fare tvers igjennom meg. Naturen vekker meg. Gjør meg villere og ærligere. Med føttene i bekken husker jeg hvem jeg er.
Det er midnatt, og ferien er snart slutt.
Vi står ytterst på en badebro og det er helt mørkt og det er helt stille.
Rundt oss flyter vannet, fløyelsmykt og dunkelt, og over oss henger himmelen, full av stjerner, og like mørkeblå som havet. Det er som om vi står inne i en kuppel, inne i en veldig katedral med mørkeblått gulv og mørkeblå vegger og mørkeblått tak. Og alt er så rolig og alt er så mykt, ikke et vindpust. Stillheten strekker seg i alle retninger og månen stiger opp over åskammen, en brennende oransje kule mot alt det mørke blå.
Vannet er like varmt som lufta.
Vi bader nakne i mørket, det er som å svømme i silke.Og alt det blå flyter inn i meg, inn gjennom øynene og inn gjennom huden, legger seg i mitt indre som en myk og beskyttende kappe. Livet er hellig og livet er her, i hver vanndråpe, i hver flik av fyldig himmel.
Denne sommeren har endret meg.
Jeg merker summen av alt jeg har opplevd boble og simre inne i. Granittens sorte og svakt rosa striper, vannets mykhet, lyden av elgen vi hørte svømme i skumringen, skogens stillhet og furutrærnes krokryggede rankhet.
Jeg er ikke den samme som før vi dro.
Jeg er full av skog og sjø, fjell og fjord, stein og hav og himmel.
Jeg er nærmere naturen, den ytre og den indre.
Nærmere den kraften som bor i meg, den som synger i oss alle.
Det jeg vet
Det er så mye jeg ikke vet.
Men jeg vet at det gir mening å sitte under et eiketre og se sollyset splintres av tusen lysegrønne blader.
Jeg vet at det gir mening å dyppe ansiktet i en klase med nyutsprunget hylleblomst og fylle lungene med sommer.
Jeg vet at det gir mening å merke barnets søvntunge kropp mot min, mens jeg bærer henne fra bilen og inn i huset, etter en sen kveldstur til stranda; hodet hennes i halsgropa mi, de tynne armene hennes rundt nakken min, hjertet hennes inn mot mitt.
Jeg har brukt så mange år på å prøve å forstå hva arbeidet mitt er og hva jeg burde bruke tida mi her på jorda til. Og jeg er landet i dette: jobben min er, dypest sett, bare å holde meg åpen. Jobben min er å være tilgjengelig for livet; å være tilstede i hver bevegelse, så godt jeg kan. Å la meg berøre av alt det jeg kommer i berøring med.
Når hjertet er lukket, merker jeg ingenting. Når hjertet er åpent, merker jeg alt. og da føler jeg meg så levende.
Jeg åpner meg ved å danse. Jeg åpner meg ved å synge. Jeg åpner meg ved å skrive, male, meditere, lese, gråte, le. Jeg åpner meg ved å sette meg selv i bevegelse. Lage sirkler med hoftene, hendene, hodet, la innestengte lyder bevege seg dypt nede fra kroppen og ut i verden. Ved å strekke og tøye, gå en tur i skogen, sitte helt stille og la tankene stilne.
Så jeg igjen kan høre mitt eget hjerte banke.
Mens jeg skriver dette sitter jeg på trammen med føttene i et fat med varmt vann og hvite syriner.
Mens jeg skriver dette merker jeg de nåletynne beina til en bladlus kile meg på armen.
Mens jeg skriver dette hører jeg fuglene synge i epletreet - og månen henger over meg som en gylden kule.
Det er så mye jeg ikke aner noe om, men dette vet jeg: livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.
Og kanskje er det alt jeg trenger å vite.
Forglemmegei
Forglemmegei i veikanten. Det sovende barnet. Lyset i mai.
Jeg kan ikke holde dem fast.
Livet folder seg ut som livet vil; allting vokser og endrer seg; det blomstrer og visner og blomstrer igjen; sommer blir til høst og lys blir til skygge. Og barnet blir litt større for hver dag som går; lærer hele tiden nye ting, kan plutselig sykle, lener seg lenger og lenger ut i verden. En dag vil hun ikke lenger sove her, med den spinkle ryggen vendt mot meg, men i sin helt egen seng, i et helt annet hus, kanskje i en helt annen by.
Jg lurer av og til på om jeg fotograferer for å gripe det som ikke kan gripes. Om jeg tar bilder fordi jeg vil beholde det som ikke kan holdes fast, fordi jeg ikke makter å gi slipp. Kanskje er det sånn. Men det handler om noe annet også. Fotografiet lærer meg å se. Fotografiet lærer meg å merke. Og jo mer jeg ser og jo mer jeg merker, jo høyere elsker jeg livet.
Jeg fotograferer det som rører meg. Det som får tiden til å stoppe opp. Det som får meg til å huske hvor forgjengelig og hvor forunderlig det hele er. Det som får brystet til å sprenges av både kjærlighet og melankoli, samtidig.
Forglemmegei. Barnet. Lyset.
Jeg kan ikke holde dem fast.
Men jeg kan se dem og merke dem og elske dem, med alt hva jeg har og alt hva jeg er, så lenge jeg kan.
Det er derfor jeg fotograferer.