DET SOM HAR OVERLEVD VINTEREN

I disse dagene er jeg opptatt av det essensielle.

Vinteren er snart forbi, og vi står i den mest rå og nakne tida på året. Kanskje også den mest sårbare.

Vinteren har gjort arbeidet sitt i flere måneder nå, både i det ytre og i det indre. Kulda og mørket og vinden og snøen har fått alt det i oss som var stagnert og livsforlatt til å falle til jorda. Alt det som ikke lenger var levedyktig har måttet slippe taket, og tilbake står kun det mest levende i oss. Det innerste og mest vesentlige, som ingen vinter kan knekke.

Jeg føler meg ubeskyttet i øyeblikket.

Jeg føler at jeg ikke har noe å gjemme meg bak.

Som om alle mine beskyttende lag er slipt vekk av vinteren. Og nå står jeg her, naken og åpen, som et bladløst tre, og må øve meg i å være i livet derfra.

Det føles umulig å late som.

Det føles umulig å ta en maske på, for masken er revet vekk.

Alt jeg kan gjøre er å stå i verden som jeg er. Hvile i min essens, oppreist og blottlagt. Villig til å bli sett, liketil og rett på, uten å gjøre meg større eller mindre enn jeg er.

Jeg føler meg forsvarsløs. Men også herdet. Som om det i meg som har overlevd vinteren, står sterkere enn noensinne.

Og med denne styrken kommer en dypere tillit. En tro på at dette innerste i meg, det enkle og det essensielle i mitt vesen, er nok.

Setningen “back to basics” er levende i meg i øyeblikket. Jeg har ikke energi til det overflødige, trekkes kun mot det som føles aller mest nærende og levende.

Sier nei til det jeg ikke har overskudd til.

Rydder opp i hjemmet mitt, og fjerner alt som føles tungt og energiforlatt.

Gjør status i arbeidslivet mitt, og er så ærlig med meg selv som jeg kan: hva har overlevd vinteren og står enda tydeligere frem enn før, og hva har vist seg for svakt, og har måttet bøte med livet?

Jeg øver meg i å lytte dypt.

Skjære inn til beinet.

Snakke og handle fra et sted som føles virkelig og sant.

Her om dagen så jeg en video med mystikeren og Sufi-læreren Llewellyn Vaughan-Lee.

Han fortalte blant annet om aboriginerfolket i Australia, og deres måte å betrakte livet på. Hvordan de ser hvert øyeblikk som en mulighet for å vende tilbake til det opprinnelige øyeblikket, the primordial moment.

Jeg ble så rørt av dette.

Kjente hvordan det sa noe om den tilstanden jeg befinner meg i etter vinteren.

Som om jeg er tettere på noe opprinnelig nå. Tilbake ved et slags utgangspunkt, en urtilstand, og har mulighet for å springe ut i livet derfra. Som om vintermånedene har slitt bort noe av det som jeg i løpet av livet har lagt utenpå den jeg egentlig er.

Er det det som er vinterens gave til oss mennesker? En tilbakeføring til det primære, det originale, det aller mest fundamentale i oss?

Jeg leste en gang om en danselærer som lærte elevene sine viktigheten av det som i yoga kalles for Tadasana - fjellets stilling. Det er en stilling hvor man bare står rett opp og ned, og forsøker å la kroppens deler komme på linje med hverandre.

En utgangsposisjon.

Et hvilested.

Jeg husker hvordan hun beskrev at elevene hennes ofte syntes at denne enkle stillingen var nærmest konfronterende. At det føltes sårbart for mange å stå sånn, eksponert på en måte. At det krevde mot for dem å stå helt stille, som seg selv, uten noe å gjemme seg bak.

Og jeg tenker at det er litt sånn det er å være menneske på slutten av vinteren. At det er dette som kreves av oss her: et mot til å bli stående. En villighet til å la oss bli sett i vår aller mest blottlagte tilstand. En tillitt til at vi er gode nok som vi er, og at verden vil ta i mot oss.

Det er sårbart å stå her, ingen tvil om det.

Men gevinsten er stor når vi tør.

For jo mer ubeskyttet vi står, jo dypere kan livet berøre oss, og jo mer ufiltrert kan det innerste lyset vårt strømme ut i verden.

〰️

SPØRSMÅL SOM GUIDER MEG TETTERE PÅ MIN ESSENS I ØYEBLIKKET

Jeg har lyst til å dele noen skriveøvelser med deg som jeg har hatt glede av å utforske i det siste.

Kanskje kan de også inspirere deg her i overgangen mellom vinter og vår?

〰️

Hva føles aller mest livgivende for deg i øyeblikket?

Hva føles tungt og energiforlatt?

Hva merker du en oppriktig og gledesfylt impuls til å skape?

➰