HVOR DYPT KAN JEG TA I MOT DENNE DAGEN?

I dag tidlig, da jeg våknet, og som vanlig kjente impulsen til å rekke ut etter telefonen for å se om verden ville meg noe, valgte jeg å la være.

Jeg valgte å bli liggende helt stille under dyna. Merke tyngden av den mot kroppen og hodet mitt mot den myke puta. Jeg ga meg tid til å puste og våkne. Og mens jeg lå der og kjente blodet strømme i årene mine og hørte fuglene synge utenfor vinduet, var det at dette spørsmålet oppstod i meg:

Hvor dypt kan jeg ta i mot denne dagen?

Og jeg merket hvordan spørsmålet åpnet en mulighet i meg. En invitasjon til å lytte. Og en følelse av plass i mitt indre, som utvidet seg jo mer jeg tok spørsmålet inn.

Jeg tenker ofte på hvordan jeg kan skape dagen. Hva jeg kan gjøre og tilføre for å forme den i den retningen jeg ønsker. Men med dette spørsmålet i mitt indre, føltes det annerledes. Som om dagen ikke var noe jeg skulle forme, men noe jeg skulle åpne meg for. Ved å legge merke til det som allerede var tilstede, og ta det dypere inn.

Og jeg kjente at livet inviterte meg til å gi slipp på kontroll. Slippe tankene om alt jeg burde rekke og følelsen av å ha det travelt. Og løsne de vanemessige spenningene i kropp og sinn, som gir meg følelsen av å ha styr på livet, men som gjør det vanskelig å være åpen.

Hvis jeg skal ta i mot dagen må jeg gjøre meg myk. Og myk er det samme som sårbar. Å være myk er å være ubeskyttet, uten en brynje å gjemme seg bak. Men det er også kun her, blottlagt og utilslørt, at jeg virkelig kan ta i mot.

”When you are able to just be, you are showered with gifts” hørte jeg en gang den tyske biologen og skribenten Andreas Weber si. Og jeg skrev ordene ned med det samme, for de pekte på noe som føltes vesentlig og sant, og som jeg gjerne ville huske. At verden åpner seg for meg når jeg åpner meg for den. At livet overøser meg med skjønnhet og næring og nærvær, når jeg blir så stille inne i at jeg er i stand til å ta i mot.

For når jeg lytter dypt nok er det som om en demning brister, og avstanden mellom livet og meg går i oppløsning.

Og da merker jeg plutselig den dype gleden ved å trekke pusten helt ned i lungene.

Og da hører jeg fuglene synge gjennom det åpne vinduet mitt, og merker hvordan det vekker livslysten i mitt indre.

Og da ser jeg de hvite snøklokkene som har våget å stikke de små hodene sine opp av den kalde jorda, og fryder meg over at de finnes.

Og alt dette nærer og rører og beriker meg. Det inspirerer meg og fyller livet mitt med mening. Og gir meg en følelse av å være dypt forbundet med verden.

“The gift of deep silence is that it allows us to let go of what we want so we can receive what we have”, skriver Mark Nepo.

Og jeg merker sannheten i disse ordene.

At det skal stillhet til for å ta i mot dagen, med alle dens gaver.

At jeg må skape lommer av langsomhet og ro, for å merke kjærligheten og forbindelsen som er tilstede, her og nå, hvis bare jeg lytter.

〰️