EN DRØM OM Å GI SLIPP

For noen dager siden hadde jeg en forunderlig drøm.

Jeg drømte at jeg var i ferd med å klatre opp av en stupbratt fjellvegg.

Veggen var nærmest loddrett, og jeg klatret oppover den med bare hender. Grep ut etter uthengende steinpartier, og kjempet meg oppover, meter for meter.

Veggen var høy, det føltes som om jeg var flere hundre meter over bakken, og under meg var det bare stein. Det svimlet for øynene når jeg så nedover, og jeg visste at jeg ville dø hvis jeg mistet taket.

Jeg prøvde å bevare roen, men jeg var så sliten, og var i tvil om jeg hadde krefter til å nå toppen. Plutselig så jeg at jeg nærmet meg slutten på veggen, og at mamma og pappa stod der oppe.

Jeg ble så lettet at gledestårene rant. Så kunne de hjelpe meg ved å trekke meg opp det siste stykket!

Jeg kjempet meg opp mot dem, og så at pappa rakte hendene ut etter meg. Han fikk tak i håndleddet mitt, og prøvde alt han kunne å dra meg opp over kanten av fjellveggen. Men han hadde ikke sjangs. I drømmen var jeg uendelig tung, og han klarte nærmest ikke å rykke meg en millimeter.

Så var det mammas tur, men heller ikke hun hadde kreftene. Hun prøvde alt hva hun kunne, men jeg var for tung, og hun måtte gi opp.

Javel, tenkte jeg. Så er det bare én mulighet igjen. Og det er at jeg selv trekker meg opp. Jeg samlet de siste kreftene mine, fokuserte dypt, og gjorde meg klar til en siste, voldsom kraftanstrengelse.

Jeg ga alt hva jeg hadde, presset den siste dråpen ut av musklene mine.

Men måtte sanne at jeg ikke hadde det som skulle til. Jeg var for utmattet, hendene mine var krampeaktige etter den lange klatreturen, og jeg kjente at jeg ikke klarte å holde meg fast.

Jeg kikket bakover mens jeg merket at fingrene mine begynte å glippe taket, og jeg kjente at hvis jeg slapp nå, så ville det være slutten. Jeg fikk panikk, og prøvde febrilsk å gripe ut etter et sted hvor jeg kunne holde fast.

Men det gikk ikke. Og jeg falt.

Og det var da det skjedde, det forunderlige.

Istedenfor å falle den lange veien ned mot jorda, og bli knust i møte med bakken, så var det som om lufta grep meg. Og jeg ble liggende å vugge i lufta, som en liten baby i en mors favn, rett nedenfor bergkanten. Og da var det som om jeg husket noe jeg hadde glemt i uendelig lang tid, og jeg begynte å klukk-le, helt nede fra magen.

Hvordan kunne jeg glemme det?

Hvordan kunne jeg glemme at det ikke er mulig å falle. At livet ikke fungerer sånn. At jeg for evig er støttet og holdt!

I drømmen var det så inderlig gledesfylt å ligge der, som om jeg svevde på en myk og kjærlig sky, mens jeg husket alt dette.

Jeg husket at det finnes et nett som alltid holder meg. En favn som alltid tar i mot meg. En kjærlighet som er så tettvevd og så finmasket, at jeg aldri kan falle igjennom.

Og det var som om hver eneste lille spenning i kroppen min ga slipp, i møte med dette faktumet. Jeg ble fullstendig avspent. Og jeg lo og jeg lo, mens bølger av nytelse og velvære skyllet igjennom meg.

Og så våknet jeg.

〰️

Drømmen sitter i meg fortsatt, mange dager senere.

Og det er som om den viser meg alle de stedene hvor jeg er anspent, alle de stedene hvor jeg er styrt av frykt og bekymring, alle de stedene hvor jeg tviholder på noe, og har vanskelig for å gi slipp.

Og når jeg får øye på disse stedene, alle de måtene jeg vanemessig holder sammen på meg selv på, blir det plutselig mulig å gjøre noe med dem. Å skape små øyeblikk av hvile. Å skape større frihet gjennom bevegelse. Å puste litt dypere ned i kroppen, så spenninger i muskler og vev kan gå i oppløsning.

Jeg har fortsatt masse stress i meg, som ofte hindrer meg i å være helt tilstede. Og går på ingen måte rundt og føler at jeg svever på en sky hele dagen. Men det er som om denne drømmen ga meg et lite glimt av hvordan det også kan føles å være menneske. Av hvor nytelsesfullt det kan være å være til, hvis jeg gir slipp på litt av den anspentheten som jeg alltid har båret rundt på.

Hvem er jeg hvis jeg hengir meg til livet?

Hvis jeg lar meg falle, og overgir meg til øyeblikket, i tillit til at jeg blir grepet.

Hvordan beveger jeg meg igjennom dagene mine, hvis jeg slipper kontrollen litt, spenner så dypt av som jeg kan, og stoler på at jeg, på det dypeste planet som finnes, er støttet, elsket og holdt?

Disse spørsmålene vil jeg bruke høsten på å undersøke.

Og hva kunne vært et bedre tidspunkt for denne utforskningen enn akkurat nå, hvor bladene faller til jorda?

Jeg vil gå i lære hos dem. Se hvordan de slipper taket, når det er tid for å gi slipp. Hvordan de virvler igjennom lufta, tilsynelatende uten motstand, og lander mykt og fredelig, akkurat der de skal lande.

〰️

“Softness is the manifestation of inner safety. It’s our natural state when our nervous system is calm. The direct opposite of softness is stress, which is the manifestation of inner unsafety”

Jessaica Fawn

“The body can only feel safe when it surrenders to the moment without wanting something else”

Richard Rudd

➰