NOTATER & BRUDDSTYKKER No. 4
En samling med ord både fra mitt eget indre og fra andre. Setninger og sitater jeg har skrevet ned i notatbøkene mine, fordi de har rørt noe i meg ~ kanskje kan de også nære deg?
〰️
“One of the deepest longings of the human soul is to be seen”
– John O’Donohue
〰️
“Take time to see the quiet miracles that seek no attention”
– John O’Donohue
〰️
Leave a trail of light behind you
Everywhere you go
Whose darkness you’ll illuminate
You may never know
– L R Knost
〰️
et bål
vil jeg være
så inderlig
vil jeg verne om
min egen flamme
så insisterende
vil jeg nære den
at den aldri dør ut
men blir en blussende ild
i natten
hvor andre
kan søke varme
〰️
“Many of us have been conditioned from an early age to deny the feeling and expressiveness of our bodies. Much of our energy and aliveness is then inhibited, and we also loose access to the knowledge and wisdom that the body holds. Often we feel cut off, dissociated from our physical body, which can lead to sensations of ungroundedness, tension or weakness, discomfort, pain and lack of real and vital contact withour environment. These sensations will also be reflected in our psychological states and the health of our bodies".”
– Linda Hartley / Wisdom of the body moving
〰️
øyeblikket er
grenseløst
uendelig dypt
og åpner seg
i alle retninger
〰️
«People manipulate because they don’t know how to lean into the vulnerability of asking for what they want - because it feels fucking awkward at times.
It’s easier to use manipulation to coerce than it is to sink into your own insecurities around feeling your own needs + asking for support.
But the repercussion of manipulation < the gift of liberation that comes with holding yourself through the vulnerability of asking for what you need and even potentially, being met in your needs»
- Sigourney Belle Weldon
〰️
“The essence of true love is mutual recognition - two individuals seeing each other as they really are”
– @dearklaude
〰️
“My own time on earth has led me to believe in two powerful instruments that turn experience into love: holding and listening. For every time I have held or been held, every time I have listened or been listened to, experience burn like wood in that eternal fire, and I find myself in the presence of love”
– Mark Nepo
〰️
“Softness is the manifestation of inner safety. It’s our natural state when our nervous system is calm.
The direct opposite of softness is stress, which is the manifestation of inner unsafety”
– Jessica Fawn
〰️
Gi plass til stillheten.
〰️
There are always deeper secrets to be revealed.
➰
10 TING SOM GJØR MEG GLAD
Å tenne et stearinlys som det første om morgenen, for å ønske den nye dagen velkommen.
Å koke tevann i en gryte på komfyren, istedenfor i vannkoker. Ta meg tid til ro og langsomhet, og la tebryggingen være et rituale som kaller meg til større nærvær.
Å fylle husets vaser med påskeliljer og tulipaner, hyasinter og greiner med nyutsprungne skudd.
Å åpne vinduet på vidt gap, så jeg kan høre fuglesangen. Ta meg tid til å virkelig lytte, og merke hvordan den sprudlende kvitringen rører meg i mitt indre.
Å plukke ramsløk, fioler, brennesle og skvalderkål til dagens måltider, og merke gleden ved å hente næring og kraft direkte fra naturen.
Å gå i skogen i vårregn, og se hvordan det myke regnet får allting til å åpne seg mot verden. Og kjenne at den samme åpningen skjer inne i meg.
Å skrive brev til mennesker jeg elsker. Og nyte opplevelsen av at kommunikasjonen mellom oss gjerne må være dyp og langsom.
Å gi plass til nysgjerrighet. Ikke tro at jeg har alle svarene, men lytte så dypt til verden omkring meg, at allting åpner seg i alle retninger.
Å skrive lister som hjelper meg med å merke hva som rører seg i meg. Hva er jeg takknemlig for? Hva har jeg lyst til å skape? Hva gjør meg glad?
Å rydde opp i huset før jeg legger meg hver kveld, så den nye dagen kan starte med klarhet og ro.
➰
MIN UKE – en hyllest til strukturene som bærer meg
Jeg har lenge vært glad i rytmer og ritualer.
Som selvstendig er jeg selv ansvarlig for å skape struktur i hverdagen, og det betyr mye for meg at jeg har skapt et naturlig rammeverk som støtter meg i å leve det livet jeg ønsker å leve. Det er befriende å ha noen faste tidspunkter å gjøre ting på, så jeg ikke hele tiden skal ta stilling til hva som skal gjøres når!
Jeg har mange forskjellige rytmer som jeg forsøker å leve etter. Disse rytmene er på ingen måte en fasit som jeg føler meg forpliktet til å følge. Men et naturlig navigasjonssystem som hjelper meg med å finne balanse i livet, og med å få gjort det som er viktig for meg.
Årsrytmen min har jeg beskrevet i Årshjulsbrevene som du finner her inne i portalen, månedsrytmen min forteller jeg om i e-boka Min Syklus, og i dette innlegget vil jeg skrive litt om ukesrytmen min.
Ikke fordi jeg mener at den er optimal eller kan brukes av alle. Mennesker som har et annet arbeidsliv enn mitt, vil jo for eksempel ha en helt annen ukesrytme enn min. Men kanskje kan min måte å organisere meg på allikevel være til inspirasjon? Og kansje kan den få deg til å tenke mer over din egen ukesstruktur, og utforske om den kan justeres på en måte så den nærer deg enda dypere?
Her kommer i hvertfall et innblikk i hvordan min uke er bygget opp.
Og som sagt, dette er ikke et skjema jeg lever slavisk etter, jeg gjør ofte endringer, bytter rundt på dagene osv, men det å ha en grunnstruktur som jeg kan peile ut i fra, gir meg trygghet, jordforbindelse og stabilitet - og styrker skaperkraften min!
〰️
MANDAG er min administrative dag.
Her tar jeg meg av alt det praktiske som skal gjøres, både i firmaet mitt og i hjemmet. Jeg betaler regninger og sender fakturaer, svarer på mail, rydder opp i innboksen, redigerer bilder, fører regnskap, oppdaterer hjemmesiden min, ordner ting som skal ordnes og tar meg av diverse hengepartier.
Jeg danner meg et overblikk over uka som kommer og planlegger kommende arbeidsoppgaver. Mandagen er en slags grunnopprydningsdag, hvor jeg får styr på løse tråder og sørger for å komme til bunns. Jeg prøver å unngå å ha avtaler denne dagen, da det føles godt for meg å arbeide fokusert og målrettet, lande i meg selv og komme godt i gang med uka.
Jeg rydder også opp i huset, vasker tøy og sørger for at ting er i mest mulig i orden rundt meg om Mandagen. Og jo mer jeg får gjort denne dagen, jo mer plass frigjøres til at jeg kan gjøre helt andre ting når Tirsdagen kommer.
〰️
TIRSDAG er nemlig min skapende dag!
Denne dagen bruker jeg på de kreative prosjektene som ligger hjertet mitt aller nærmest. Det kan være alt fra å skrive på en tekst eller arbeide med bilder, til å lage en guidet meditasjon eller planlegge en kvinnesirkel. Alt etter hva jeg er i gang med – og hva jeg er inspirert til å skape i øyeblikket.
Det viktigste for meg denne dagen, er at jeg arbeider på det som betyr mest for meg. At jeg dedikerer meg til min egen skaperkraft. Og nærer alt det jeg ønsker skal vokse seg stort og fyldig i livet mitt. Det føles så godt å bruke tid på det som får sjelen til å synge! Og langsomt, Tirsdag for Tirsdag, ser jeg hvordan de fine trådene i mitt indre veves sammen til faktiske skaperverker, som kan nære både meg selv og andre.
Tirsdagen er min kunstneriske dag, og jeg gjør mitt beste for å fylle den med farger, inspirasjon, blomster og musikk. Lager god lunsj og drikker mange kopper te – og fyller meg selv opp med næring og inspirasjon, så begeret mitt ikke kan annet enn å flyte over.
〰️
ONSDAG er min fysiske og praktiske dag.
Dette er en dag hvor jeg forsøker å komme vekk fra skrivebordet, og prioriterer å gjøre ting hvor jeg skal være fysisk aktiv, bruke kroppen og være ute i verden.
Jeg prøver å skape plass til trening eller en tur i naturen denne dagen. Og ofte legger jeg ærender, arbeidsoppgaver ute av huset og avtaler med andre her. For eksempel legger jeg ofte fotooppgaver her, da det gir meg mulighet for å være i naturen sammen med andre mennesker, og gir meg en følelse av å være på eventyr, og bli fylt opp av ny inspirasjon og energi.
Dagen brukes også på praktiske oppgaver som hagearbeid, opprydning, matlaging, reparere ting som skal fikses osv. Jeg vasker stort sett alltid klær om Onsdagen - og handler gjerne inn til dagene som kommer.
〰️
TORSDAG har jeg skapende dag igjen.
Men mens Tirsdagen er en veldig fri og åpen dag, hvor jeg går etter det jeg lyster, er Torsdagen mer en dag som handler om å avslutte og ferdiggjøre ting, siden det nærmer seg slutten på uka.
Det er en dag hvor jeg jobber videre med prosjekter som allerede er i gang. Og dedikerer meg til å legge inn den innsatsen og det arbeidet som trengs for at noe skal bli ferdig.
Det fungerer veldig godt for meg at jeg har Onsdagen, som en mer praktisk og fysisk dag, mellom de to kreative dagene mine. For ofte har mye blitt satt i bevegelse i meg ved å «holde pause» fra prosjektene mine, og bruke tiden på mer praktiske oppgaver. Og det gjør at jeg om Torsdagen gjerne kan se mer klart, har ny energi til å gjenoppta arbeidet og har lettere ved å se hva mitt neste skritt skal være.
〰️
FREDAG er dagen for avslutning og ferdiggjørelse.
Jeg sørger for å runde av og få gjort det som skal gjøres før uka er omme. Tar meg av løse ender, hengepartier og ting jeg har utsatt. Så jeg kan holde fri i helga med god samvittighet.
Fredagen kan se forskjellig ut fra uke til uke, alt etter hvilke oppgaver jeg har i kalenderen. Ofte redigerer jeg bilder til klienter, sender ut nyhetsbrev eller legger siste hånd på verket på kreative prosjekter. Det er en dag hvor jeg motiveres av å komme i mål, se konkrete resultater og rydde bordet, både bokstavelig talt og metaforisk.
Om ettermiddagen går jeg gjerne og smårydder litt i huset, før det er tid for Fredagshygge i familien, med nærvær, film og god mat.
〰️
LØRDAG er store husarbeidsdag!
Da rydder hele familien opp hjemme hos oss, gulvene blir støvsugd, ting som ligger og flyter blir satt på plass, kjøleskapet blir vasket og skittentøyskurven tømt. Vi setter på høy musikk, deler på oppgavene, og prøver å skape en hyggelig stund ut av det. Dagen brukes også på andre praktiske oppgaver som skal løses, for eksempel å lage mat, gjøre ærender, bære inn ved, gjøre hagearbeid, reparere ting som skal repareres osv.
Noe av det beste med å rydde opp, synes jeg, er at det skaper klarhet. Når jeg rydder opp blir det alltid tydelig for meg hva jeg har - og hva jeg mangler. Tankene faller ofte på plass i takt med at det blir ryddigere omkring meg, og mange idéer og innsikter oppstår i prosessen.
Og når opprydningen og alt det praktiske er ferdiggjort, er det tid for å kose seg!
Lørdag ettermiddag byr stor sett alltid på god mat – og gjerne nærende samvær med gode mennesker, hvis energien er til det.
〰️
SØNDAG er hviledag.
Og en av mine yndlingsdager!
Her prøver jeg å la arbeidet ligge, så mye som jeg kan, og dedikerer meg til nærvær og nytelse, inspirasjon og næring.
Jeg elsker å starte Søndagen med å tenne stearinlys, drikke te, skrive, lese og bevege kroppen mykt - mens datteren min får lov til å se en film. Deretter spiser vi god frokost (gjerne med croissant & scrambled eggs) og så står dagen bare mest mulig på det vi har lyst til. For meg kan det for eksempel være å være i naturen, lage mat på bål, bla i kokebøker og finne inspirasjon - eller høre en guidet meditasjon.
Om Søndagen planlegger jeg også uka som kommer. Vi har en familiekalender, hvor vi sammen skriver ned de forskjellige tingene som skal skje. Og så har jeg min personlige kalender, hvor jeg skriver ned egne planer og avtaler. Jeg bruker også notat-appen på telefonen til å skrive en to-do liste med alt jeg merker energi på å utrette den kommende uka. Og elsker at appen gir meg mulighet for å lage små check-bokser hvor jeg lan krysse av etterhvert som jeg får tingene gjort!
Søndagen handler for meg om å lande dypt i meg selv, og om å tilbringe nærende tid med mine nærmeste. Det er en dag hvor jeg sørger for å fylle lagrene mine helt opp, og forbinde meg med min egen kjerne.
Jeg hviler og nyter så mye jeg kan, og lar dagen være et hellig pusterom, for kun på den måten blir jeg klar for en ny uke hvor jeg også har noe å gi til andre.
〰️
Det var litt om min uke - kanskje har du funnet noe her som du kan bruke i ditt eget liv?
Hvis du også har en ukesstruktur som nærer deg, eller ukentlige ritualer som gir deg glede og styrker skaperkraften din, ville jeg elske å høre om det.
Del gjerne i kommentarfeltet, så vi kan inspirere hverandre!
➰
INSPIRASJON: Mars
En liten liste med ting som har inspirert meg og gitt meg næring i det siste.
Kanskje finner du noe her, som kan nære deg også?
〰️
Om sjelen
Livgivende og nærende podcast med psykiater Jan Karlseng, som fikk meg til å synke dypere ned i kroppen og lenger inn i nærværet.
Sarah Blondin - Heart Minded
Rørende podcast-episode hvor alltid inspirerende Sarah Blondin deler fra sin egen reise mot et mer hjertesentrert liv.
You are a flower essence for this world
Nydelig liten tekst av Asia Suler, som minner meg om verdien av selv det aller minste - og viktigheten av mitt eget lille bidrag her på jorda.
The gift of being yourself fully
Vakkert sitat fra en av mine absolutte yndlingsbøker: The Wild Edge of Sorrow, av Francis Weller. En påminnelse om at den største gaven vi kan gi verden, er å være her som dem vi er.
The Power of Deep Listening
Inspirerende video med Tara Brach, hvor hun deler tanker om hva det vil si å lytte dypt, hvorfor det er så viktig - og hvordan det å kunne lytte dypt er en forutsetning for at vi kan oppleve forbindelse.
〰️
Næring: Januar
En liten liste med ressurser som har gitt meg næring den siste måneden.
Kanskje finner du noe her, som kan nære deg også?
〰️
Kunsten at kommunikere
En nydelig, liten bok av Thich Nhat Hahn, som har rørt meg dypt den siste tiden, og styrket meg i å være i verden på en hjertelig & nærværende måte.
The Sacred Language of Plants
En sjelfull og inspirerende podcast hvor Kate Clearlight (som har den uendelig vakre instagramprofilen @plantfolk) forteller om sin dype relasjon til plantene, og den medisinen som blomstene kommer med, til enhver som er villige til å lytte.
Creating Abundance in a World of Scarcity
Et fem minutters filmklipp med den spirituelle læreren Thomas Hübl, som jeg hører om og om igjen i øyeblikket. Den handler om hvordan vi kan finne tilbake til en verden i overflod, ved å fokusere mer på hva vi har å gi og mindre på hva vi mangler. Det føles for meg som om dette er et stort tema for menneskeheten i denne tiden, og jeg merker at noe åpnes og løsner i meg hver gang jeg ser dette klippet.
The absence of the village and its restoration
Øyenåpnende artikkel av Tad Hargrave, som handler om konsekvensene det har for oss mennesker at landsbyen er ikke-eksisterende i livene våre. Og hva vi kan gjøre med det.
Silence, Presence & Care
En guidet meditasjon av Tara Brach (21:05 min), som støtter meg i å komme hjem til meg selv + huske at det fortsatt er vinter og lov til å ha bruk for ro & hvile.
〰️
Vinterlys & lengsel
«Hollowed out,
clay makes a pot.
Where the pot is not,
is where it’s useful.»
- Lao Tzu, Tao Te Ching
〰️
Januar kommer alltid med den samme følelsen.
En dyp lengsel etter stillhet.
Et ønske om tomrom.
En lengten etter å gi slipp.
Jeg får lyst til å skjære bort alt som er overflødig i livet mitt.
Jeg får lyst til å rydde ut og rengjøre og rense, og kvitte meg med alt som føles livløst.
Jeg drives mot å skape plass.
Higer etter hvite flater.
Åpenhet og rom.
Både i det indre og i det ytre.
Ved starten av hvert nye år er det som om jeg får øye på alt det som ikke fungerer for meg lenger.
Alt det som er stagnert og energiforlatt, og som ikke gir meg næring.
Rotet innerst i skapet.
Gamle vaner som jeg egentlig har vokst fra.
Klær som ikke føles riktige lenger.
Relasjoner og dynamikker som tapper meg for energi.
Jeg rydder og vasker og sorterer og organiserer.
Gir bort bøker som jeg vet jeg aldri kommer til å lese igjen.
Sletter gamle mailer, rensker ut i alle skuffer, tar meg av bunker som jeg ikke har fått ryddet opp i.
Gjør dype strekk som støtter meg i å gi slipp på stagnert energi i kroppen.
I det bleke vinterlyset blir det så tydelig hva som tynger og larmer.
Hva som trekker energien ned, og sluker ressurser.
Og jeg rammes av et inderlig behov for å komme til bunns.
Gi slipp på alt som ikke føles levende og sant.
Skjære helt inn til beinet, til bare essensen står tilbake.
Og selv om det kan være utfordrende å gi slipp, så føles det frydefullt når jeg gjør det.
Hvert eneste slipp bringer lettelse.
Klarheten vokser i takt med tomrommet jeg skaper.
Og jeg merker en sitrende fornemmelse av friskhet og nytt liv.
Kjenner at alt det jeg frigir nå, skal gi plass til alt det som kommer.
Alt det som skal spire i meg i vår - og blomstre i meg i sommer.
〰️
Om å nære seg selv
”When our well is full, we feel well”
Dette sitatet av Toko-Pa Turner vender jeg tilbake til igjen og igjen.
Det er så enkelt. Og allikevel føltes det som en enorm øyenåpner for meg den første gangen jeg leste det. Som om jeg plutselig forstod, på et virkelig dypt plan, at det er så simpelt: Når jeg er fylt opp av næring, har jeg det bra. Og når jeg ikke er fylt opp av næring, føles allting tungt og uoverskuelig, og jeg føler meg som det minst inspirerte mennesket i verden.
Som barn er det foreldrene våre, eller andre omsorgspersoner, som har ansvar for å nære oss. Det er dem som gir oss mat og drikke, omsorg og kjærlighet. Og det er dem som står for å skape opplevelser i hverdagen som stimulerer oss og får oss til å vokse. Som voksne, er det oss selv som bærer ansvaret for at vi får nok næring. Det er vi som må sørge for mat som er god for kroppen, frisk luft, nok søvn, relasjoner som gir mening og aktiviteter som gir oss overskudd og energi.
Men mange av oss tar ikke fullt ut dette ansvaret. Kanskje venter vi fortsatt på at noen andre skal ta det for oss. At partneren eller vennene eller barna eller foreldrene våre (eller mobiltelefonen!) skal nære oss, og få oss til å føle oss fylt opp. Eller kanskje føler vi rett og slett ikke at vi er verdige til å motta den næringen vi så inderlig trenger? Kanskje har vi i en tidlig alder vent oss til at våre dypeste behov for næring ikke ble møtt, og forventer ikke en gang at det er mulig? Kanskje har vi det så travelt og er så opptatt av å fylle andres behov, at vi ikke aner hva vi selv lengter etter og hva som nærer oss helt inn i sjelen?
For det tar tid å finne ut av hva vi trenger. Det krever at vi lytter til oss selv, og at vi er oppmerksomme på alle de små signalene som kroppene våre sender ut. For det er ikke sånn at det alltid er det samme som nærer oss, og at vi kan følge en bestemt formel for å føle oss glade og tilfredse. Noen ganger er det dyp hvile og alenetid som vil fylle lagrene våre. Andre ganger er det nærvær og samtale med andre. Det kan være dype yogastrekk som nærer oss aller mest. Eller å lekesloss med noen mens vi brøler og lager grimaser. Næring kan komme i form av en bok eller en film eller en farge, en særlig matrett som vekker sansene våre eller ved å oppsøke et sted som gir oss glede. Eller noe helt annet! Og som den ansvarlige for våre behov, må vi lytte til oss selv med nysgjerrighet og åpenhet. For det som nærer oss mest kan skifte fra dag til dag og fra øyeblikk til øyeblikk.
Og samtidig så er vi også vesener med visse preferanser. Og vi kan hjelpe oss selv på vei gjennom å finne frem til ting som har det med å nære oss igjen og igjen. Kanskje merker vi at det å gå en tur i naturen nesten alltid løfter energien vår, også når det regner? Eller kanskje observerer vi at dans og bevegelse ofte får oss i bedre humør, eller at en bestemt venn er god å ringe til når vi føler oss nede?
For noen år siden skrev jeg en liste over alt det som ga meg næring, og hang den på oppslagstavla mi. Hver gang jeg følte at jeg var i underskudd, kikket jeg på lista, og kunne nesten alltid finne noe der som vekket begeistring. Det gjorde det lettere å prioritere næring. Og etter hvert fikk jeg øye på et mønster. De dagene som føltes tunge, var først og fremst dager hvor jeg ikke hadde gjort noe som fylte meg opp. Hvor jeg hadde vært oppslukt av arbeid og forpliktelser, uten å ta nærende pauser, eller travelt opptatt med å nære andre og ikke meg selv.
I flere år hang lista på veggen min. Og jeg tilføyde nye punkter i takt med at jeg ble bedre og bedre til å merke hva som ga meg næring. Og det føltes så styrkende å bli kjent med meg selv på denne måten. Og ha et helt arsenal av nærende aktiviteter som jeg kunne gi meg i kast med, når jeg kjente at jeg trengte påfyll.
Det lærte meg at jeg alltid, selv på de tyngste dagene, var i stand til å løfte min egen energi!
Lista henger ikke på oppslagstava mi lenger. Det er fortsatt dager hvor jeg glemmer, eller ikke har mulighet for å gjøre det som nærer meg, og hvor inspirasjonen og livsgleden faller. Men det tar ikke lenger så lang tid før jeg skjønner hva som er på ferde. Det er som om det å nære meg selv har blitt en praksis. En integrert del av livet mitt, som jeg verner om og prioriterer. Og jeg husker at det ikke er noe galt med meg når jeg kjenner meg sliten og energiforlatt. At jeg rett og slett bare trenger påfyll, og at det er mitt ansvar å skape tid og plass til at jeg igjen kan fylles opp av energi.
Jeg leste en gang at amerikanske soldater som skal i krig, blir opplært i en bestemt metode som de skal benytte hvis de blir tatt til fange. Hvis de blir fengslet, og kanskje bundet på hender og føtter, skal de sørge for å gjøre en bitteliten bevegelse med kroppen, noe som kan la seg gjøre selv om de er fratatt bevegelsfriheten. Det kan være å flytte den ene foten en centimeter for eksempel. Eller heve øyenbrynene og knipe munnen litt sammen. På den måten kan de gjenfinne en form for autonomi. Og merke en følelse av styrke og kraft, til tross for at de har mistet kontrollen over sitt eget liv.
Jeg opplever at denne strategien gir mening når det kommer til næring også. Hvem av oss kunne ikke drømme om uante mengder med tid til å nære oss selv, endeløse dager med mulighet og økonomi til å gjøre det som gir oss aller mest glede. Men hverdagens realitet ser annerledes ut for de fleste. Og ofte er det midt i livets forpliktelser og kaos, og følelsen av ufrihet som det voksne livet innimellom kan medføre, at vi må finne tid til næring. Kanskje ved å finne et stjålent øyeblikk hvor vi kan nyte en kopp te. Kanskje ved å gå med bare føtter ut på gresset og stå der og puste dypt i to minutter. Kanskje ved å legge et mykt teppe og en haug med puter på gulvet der hvor vi leker med ungene våre, så vi kan hvile litt i mellom slagene.
Det er alltid noe vi kan gjøre for å nære oss selv! Også selv om vi ikke har mer enn et par minutter til rådighet. Et par dype pust kan gjøre underverker. Og som voksne mennesker er det vårt ansvar å gripe de næringsmulighetene vi har, og å insistere på at vi jevnlig blir fylt opp. For det kommer ingen til gavn at vi spiller martyrrollen eller trekker offerkortet, og ender med å bli sure, triste, bitre og energiforlatte utgaver av oss selv.
Denne teksten er skrevet en Søndag ettermiddag, mens jeg var hjemme sammen med familien min. Det var meningen at vi skulle kose oss sammen hele dagen, men allerede om formiddagen kjente jeg et murrende behov for alenetid. Og en dyptfølt lengsel etter fordypelse og kreativitet! Så etter at jeg hadde lekt med datteren min en stund, tatt oppvasken og gått tur med hunden, la jeg et skinn foran peisen og ba om ro og plass til å skrive disse ordene. Og til min store overraskelse var det ingen som protesterte! Det var som om hele huset falt litt til ro, når jeg var tydelig omkring mine behov.
Og nå som teksten er ferdig, kjenner jeg at lysten til fellesskapet er tilbake. Så nå vil jeg bruke resten av kvelden på å dele ut av det overskuddet som alenetiden har gitt meg. Jeg skal lage god middag, tror jeg! Og kanskje til og med servere en skål is til dessert, så dem omkring meg også kan merke at det gavner alle, når jeg er inspirert og fylt med næring.
〰️
Skrivereflekjoner:
Hva nærer deg aller mest i øyeblikket?
Hva lengter du etter å motta?
Hva ville du bruke den neste måneden på, hvis du hadde all tid og alle penger i verden?
〰️
Når noe åpner seg
Med jevne mellomrom får jeg en følelse av å være nummen.
Allting føles grått og fargeløst, jeg klarer ikke å merke meg selv, livsgnisten og kreativiteten forsvinner og jeg mister evnen til å la livet berøre meg helt innerst inne.
Før kunne jeg bli hengende i denne følelsen ganske lenge. Jeg visste ikke hvor den kom fra, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å få den til å gå vekk. Så den ble bare liggende over meg, som en tung og bedøvende hinne.
I dag vet jeg at følelsen av nummenhet ofte kommer når jeg føler meg fylt opp og overstimulert. Den handler som regel om at det finnes følelser og opplevelser i systemet mitt som jeg ikke har hatt tid, mulighet, trygghet eller stillhet nok til å prosessere. Og som derfor sitter fast i kroppen min, og hindrer meg i å merke dyp kontakt med meg selv.
Og jeg vet også, at jeg med ganske enkle midler kan gjenfinne forbindelsen. At jeg kan få det som har hopet seg opp i meg til å røre på seg og bli satt i bevegelse. Og dermed skape rom for at jeg igjen kan merke livskraft og inspirasjon, og føle meg ekte tilstede i livet.
Min aller viktigste vei til indre kontakt, er pusten.
Den er alltid tilgjengelig for meg, og ved å puste dypt ned i kroppen, og være bevisst om hvordan det føles, kommer jeg i berøring med det som finnes inne i meg.
Når jeg føler meg nummen, blir pusten ofte overfladisk. Det er som om jeg ubevisst prøver å unngå det som romsterer i mitt indre, og dermed holder meg selv litt på avstand. Den dype pusten fører meg hjem og hjelper meg med å lande. Den gjenoppretter forbindelsen til kroppen, og støtter meg i å forløse det som har satt seg fast i meg.
Ofte kommer tårene når jeg endelig finner motet til å puste dypt. Og det kan føles som en lettelse. En renselse. En mulighet for å gi slipp på det som tynger, og skape mer plass til livet.
I tillegg til pusten, er bevegelsen et viktig redskap for meg når nummenheten kommer. For den hjelper meg med å sirkulere det i meg som har stagnert.
Å riste kroppen. Å strekke meg eller lage sirkelbevegelser med leddene. Å massere meg selv og lage grimaser med ansiktet. Å danse intuitivt og fritt.
Alt dette er praksiser som støtter meg i å komme i kontakt med mitt indre, og forløse de størknede lagene.
Lyden er den tredje av mine viktigste støttespillere i det indre arbeidet. Når jeg setter lyd på det som bor i meg, og lar det indre få komme til uttrykk, er det ofte noe som løsner.
Lyden kan frigis i form av sang. Men også i form av brumming, hvesing, nynning, hulk eller ul. Det kan være ord som vil ut av meg. Sukk eller stønn. Små melodier. Det spiller ingen rolle hvordan det høres ut, så lenge lyden føles frigjørende, og setter noe i bevegelse.
Igjen og igjen får jeg lov til å oppleve hvordan disse tre praksisene - pust, bevegelse og lyd - hjelper meg med å finne veien hjem til meg selv.
De renser og lufter ut. De åpner og bløtgjør. De skaper flyt og forbindelse der hvor jeg før har følt meg lukket.
Det er ikke alltid lett å velge dem.
For det kan føles trygt å bli i den numne tilstanden. Fordi den beskytter meg fra å merke det i meg som kan føles overveldende, sorgfullt og vondt.
Men jeg angrer aldri når jeg gir meg tid til å puste dypt, bevege meg og lage lyd.
For kreativiteten og livsgleden bor på bunnen av meg selv. Det finnes en uuttømmelig kilde av næring i mitt eget sentrum. Og når jeg gir slipp på det som står i veien for denne kilden, er det noe som åpner seg i meg.
Sansene aktiveres og nærværet vekkes.
Forbindelsen til livet gjenopprettes, så det igjen kan strømme fritt.
〰️
Høstjevndøgnshilsen
Høstjevndøgn.
Natt og dag er like lange.
Balansepunkt.
Jeg rydder og rengjør i huset. Fjerner spindelvev og tørker støv. Vasker gulvet med dråper av sitron- og rosmarinolje, og kjenner hvordan en ny klarhet brer seg i rommene. Takknemlig for denne muligheten for å rekalibrere, raffinere, løfte energien. Kjenner en trang til å komme helt til bunns. Helt inn i de mest støvete krokene og fjerne alt det som føles livløst og stagnert. Merker hvordan det lysner og løsner og blir mer plass inne i meg, i takt med at det blir rent og friskt i det ytre.
Jeg setter roser fra hagen i en vase på alteret mitt. Trekker duften helt ned i lungene, vel vitende om at det er noen av de siste som blomstrer i år. Tenner stearinlys og røkelse. Henger opp et gammelt sorthvittbilde av farmor som ung over blomstene i vinduskarmen. Merker at jeg står ved inngangen til høstens portal. At jeg herfra vil bli kalt innover, dypere. At det er tid for å forbinde seg med røttene. Bevege seg inn i mørket. Nære den indre ilden, så den kan lyse opp selv de aller mest skyggefulle og ubebodde stedene i meg.
Mens jeg rydder og ordner tenker jeg på året så langt. På alt det jeg drømte om i vinter, sådde frø til i vårmånedene og har vannet og næret i sommer. Jeg tenker på det som ble noe av, og som jeg nå kan høste av og feire. Og på det som ikke ble til noe, og som jeg nå må gi slipp på, så det kan kompostere og bli til næringsrik muld, som nye drømmer kan vokse ut av. Jeg tenker på alt det jeg har lært i år. Og merker hvordan årets vekst lander litt dypere i meg og integreres i cellene, når jeg tar meg tid til å reflektere. Jeg merker hvor jeg har vokst og hvor jeg fortsatt trenger å vokse.
Jeg blander mandelolje og litt sukker i en skål, og tilsetter en håndfull tørkede roseblader fra i sommer. Så går jeg i dusjen og skrubber hele kroppen med den velduftende oljeblandingen. Forestiller meg at jeg skyller av meg alt det jeg ikke har bruk for å bære med meg inn i høsten. Og skaper mer plass til alt det som nærer meg aller mest.
Når barnet kommer hjem skal vi bake eplekake. Og tenne et bål, kanskje. Når hun blir eldre vil jeg fortelle henne mer om om den reisen inn i mørket som starter ved høstjevndøgn. Og om alle gavene som venter der, når vi tør bevege oss inn i skyggene våre. Men ikke enda. Hun er bare åtte, det holder med kake. Og en liten snakk om at natta nå er like lang som dagen, og litt lengre for hver dag som går.
Men i kveld, når det er helt stille i huset og alle andre sover, da vil jeg sitte i stearinlysets skjær med en kopp te.
Da vil jeg ta innover meg, sånn helt på ekte, at vi går mørket i møte, og merke hva det gjør med meg.
Og så vil jeg skrive ned alt det jeg lengter etter.
Alt det jeg er klar for å gi slipp på.
Og alt det jeg er takknemlig for, her og nå, mens natt og dag er like lange.
Gledelig høstjevndøgn der ute!
Måtte din reise igjennom mørketida bli kraftfull og nærende.
xxx
Hanne
〰️
Notater & Bruddstykker #4
“Grace is ever present. All that is necessary is that you surrender to it”
/Ramana Maharsi
〰️
“When our well is full, we feel well”
/Toko-Pa Turner
〰️
“Believe in a love that is being stored up for you like an inheritance, and have faith that in this love there is a strength and a blessing so large that you can travel as far as you wish without having to step outside of it.”
/Rainer Maria Rilke
〰️
“A poet is someone who can pour light into a spoon, and then raise it to nourish your beautiful, parched, wholy mouth.”
/Hafiz
〰️
la pusten
vise deg vei
til kjernen
hvil der
til du merker
at det er tid
la bevegelsen komme
derfra
som et vingeslag
〰️
my only goal:
to be able to melt
fully & completely
into the moment
〰️
Å forbinde meg med mitt indre gjennom dansen. Å lande dypt i meg selv, og la alt det som rører seg i meg få komme til uttruykk. Å merke den kraften og sensualiteten og villskapen som vekkes til live i meg når jeg danser. Å la lyd og bevegelse strømme fritt fra det dypeste stedet i meg og ut i verden, og merke hvordan alt settes i bevegelse når jeg gjør det.
〰️
Min oppgave: å aktivere dypere lag.
〰️
OM ROMMENE JEG HOLDER
Jeg ønsker å skape rom hvor det er mulig å skape forbindelse.
Til oss selv, og til alt det som rører seg i vårt indre. Til naturen omkring oss. Og til hverandre.
Jeg ønsker å legge til rette for at denne forbindelsen kan oppstå. Jeg kan ikke kontrollere eller styre at det skjer. Men jeg kan skape vilkår som gir grobunn for det.
Jeg ønsker å tørre å være langsom. Å være så stille i meg selv at jeg kan merke de aller mest subtile strømningene.
Jeg ønsker å skape ritualer og seremonier hvor magi kan skje. Hvor innsikter kan oppstå. Hvor noe kan settes i bevegelse. Jeg har ingen overordnet agenda med rommene jeg skaper. Bare et dypt og ektefølt ønske om at hvert menneske må merke seg selv og sin plass i den store helheten; i fellesskapet.
Jeg ønsker å aktivere urkraften, villkvinnen i oss alle. Hun som vet. Hun som sanser og merker og føler og snuser og smaker og danser - og uler mot månen når det trengs. Jeg ønsker å aktivere de dypere lagene i psyken. Å skape rom hvor vi hver især kan komme til å huske det vi har glemt, få øye på det som har ligget i skjul, høre hva hjertet hvisker.
〰️
letting go
arriving in a softness
like nothing i have ever felt
before
〰️
Naturen er min største læremester. Den store Moder som holder meg, alltid. Som vugger meg i sin favn. som viser meg vei og som minner meg om hvem jeg er - igjen og igjen og igjen.
〰️
I am no longer someone who gives and gives and gives.
I am someone who strikes a balance between giving and receiving.
Someone who gives fearlessly when I am called to givem and who receives gracefully and without shame, when I am in need of nourishment and care from others.
My identity is no longer tied up in the role of being a “good” person. I am here to be an authentic person.
I am allowed to have boundaries.
I am allowed to say no.
I am allowed to protect my energy and use it where I find it most meaningful.
〰️
“My greatest responsibility is to be in a state of harmony”
/Orkie
Alle lengter vi etter det samme. Å bli sett. Å bli tatt i mot og elsket som dem vi er. Å merke forbindelse til det innerste i oss selv, det innerste i andre mennesker, det innerste i livet.
〰️
NÆRVÆR ER MEDISIN!
〰️
Mitt løfte
Mitt løfte til meg selv:
At jeg hver eneste dag vil gjøre det som får meg til å føle meg levende.
At jeg vil danse og synge og bevege meg på måter som vekker kroppen til live.
At jeg vil være ærlig med meg selv og andre, møte opp i enhver relasjon så maskeløst og fritt som jeg kan, by på meg selv og ta i mot det andre har å gi.
At jeg vil omgi meg med skjønnhet, og skape omgivelser som nærer både meg selv og andre.
At jeg vil forbinde meg med naturen hver dag, og merke hvordan den gir meg kraft og får nervesystemet til å falle til ro.
At jeg vil ta meg tid til å tilberede måltider med kjærlighet og nærvær, og med livgivende råvarer som vekker alle sanser.
At jeg vil skape noe vakkert og meningsfullt med hendene mine.
At jeg vil velge kjærligheten fremfor frykten, sårbarheten fremfor lukketheten.
At jeg vil lene meg inn i stillheten når det trengs.
At jeg vil lytte til den tonen som vibrerer i hjertets innerste kammer, mange ganger om dagen, hver eneste dag, og gjøre mitt beste for å la den strømme ut i verden.
〰️
Å komme tilbake til meg selv
Å komme tilbake til meg selv, igjen og igjen og igjen.
Puste så dypt at jeg lander i mitt eget sentrum.
Flytte oppmerksomheten bort fra hodet, og la den bre seg ut i hele kroppen, som nærvær.
Komme tilstede i celler, muskler og vev.
La sansene våkne. Merke luften omkring meg. Jorden under meg. Og hjertet som banker i brystet.
Akseptere at jeg ingenting vet.
Og at jeg ingenting trenger å vite.
Være som et tre, et vindkast, en blomst. Levende, pulserende, deltagende i livet.
Pusten min, en del av alltings åndedrett.
Bevegelsene mine, en del av dansen.
Livet mitt, en del av en helhet som favner meg fullt og helt, og som jeg aldri kan løsrives fra.
Om å lytte til kroppen
Det aller viktigste jeg har lært på min reise igjennom livet, er å lytte til kroppen min, og gjøre mitt beste for å gi den det den har bruk for.
Igjen og igjen forundres jeg av den visdommen som bor i kroppen. Hvor spesifikk den er i sin kommunikasjon. Og hvor dypt jeg næres når jeg følger dens veiledning.
Noen ganger forteller kroppen meg at den har lyst til å ligge på gulvet og puste dypt. Andre ganger at den har behov for å riste eller strekke eller synge, for å kvitte seg med opphopet energi. Kroppen kan fortelle meg hva den ønsker å spise. Hvordan den helst vil bevege seg. Hva slags berøring den har bruk for. Hvilke lyder den trenger å lage. Hvilke mennesker den næres av. Og hvilke steder den har lyst til å besøke.
Det er ingen grenser for hva kroppen har å fortelle, og hvor mye innsikt og næring den kan gi meg, hvis bare jeg lytter.
For et menneske som meg, som har levd store deler av livet i hodet, har det vært revolusjonerende å oppdage at det er mulig å leve på denne måten.
At jeg ikke trenger å tenke meg frem til det hele. At det er trygt å slippe kontrollen, og la kroppen guide meg fra øyeblikk til øyeblikk. At alt jeg trenger å vite finnes her, i dypet av meg selv.
Min oppgave er å lytte. Og å være tro mot det jeg hører. Å hvile uten skam når kroppen ber meg om å hvile. Å danse uten blygsel når det er dét kroppen forteller meg at den har bruk for - også selv om det er andre mennesker til stede. Å følge kroppens subtile tegn. Og la det som finnes i meg få komme til uttrykk, så usensurert og fritt som mulig.
Kroppen forteller meg alltid sannheten.
Kroppen vil meg alltid det beste.
Kroppen viser meg alltid vei.
Å lære at jeg kan stole på kroppen min.
At den er den villeste kilde til skaperkraft og nytelse.
Og at allting åpner seg i meg når jeg hengir meg til dens visdom.
Det er det viktigste jeg har lært i dette livet.
Et lys som løfter verden
Hver og én er vi her for å skinne, på vår helt særlige måte.
For å lyse opp vår del av verden, med alt hva vi kan og er.
Det finnes ikke noe menneske som er unødvendig, uønsket eller overflødig. Vi er celler i den gigantiske kroppen vi kaller livet, og vi har alle en funksjon som vi er her for å utfylle. Hver og én er vi født med unike gaver og talenter som det er meningen at vi skal gi til verden Det er vår livsoppgave å finne ut av hva disse gavene er - og på hvilke måter vi kan sette dem i spill, til gavn for både oss selv og andre.
Verden har bruk for oss, hver og én!
Og den har bruk for oss i vår opprinnelige og usensurerte form.
Den har bruk for at vi gir slipp på mindreverdet og sammenligningen og alt det som holder oss tilbake. Først når vi slipper kontrollen, tør være tilstede som dem vi rent faktisk er - og gir vår innerste essens lov til å stråle ut i verden, utfyller vi fullt og helt vår rolle.
Elskede menneske.
Spreng dine rammer. Slipp dine masker.
Se!
I deg, et lys så tindrende, så strålende.
Et lys som løfter verden.
Morgenen er mitt anker
Tidlig morgen.
Jeg vasker ansiktet i kaldt vann.
Jeg åpner vinduet og slipper frisk luft og fuglesang inn.
Jeg tenner stearinlys og røkelse. Koker vann på komfyren og heller det i yndlingskoppen min, sammen med en skive sitron.
Jeg setter musikk på. Og begynner å bevege kroppen.
Rister og strekker.
Åpner og bøyer.
Danser og synger.
Gir slipp og lar kroppen føre.
Nattens stivhet forsvinner, og jeg kjenner livet og lyset våkne i mitt indre. Langsomt finner jeg inn til det stedet i meg hvor alt føles levende og sant.
Morgenen er hellig.
Den er mitt anker.
Når jeg starter dagen med å skape forbindelse til kropp og sjel, og til stillheten som finnes dypt inne i, da er det lettere å holde balansen igjennom dagen.
Da er det lettere å huske hva som er viktig.
Og at jeg, uansett hva som skjer og uansett hvor dagen fører meg hen, er båret av den rytmen som bærer alle ting.
Om dansen
jeg danser
og danser
og danser
livet kan utfordre meg
men i dansen
gjenfinner jeg
balansen
i dansen gjenfinner jeg kraften
i dansen møter jeg følelsenes dypere lag
og lar dem komme til uttrykk
i dansen merker jeg grensene mine
i dansen kjenner jeg livskraften strømme
i dansen åpner jeg for sanseligheten og sensualiteten
i dansen husker jeg hvem jeg er og hva jeg vil
i dansen finner jeg den dype forbindelsen til kroppen
og det inderlig intime nærværet
som for meg gjør livet verdt å leve
dansen er min viktigste praksis
mitt helle
min bønn
min inngang
til ekthet
og frihet
Handling & Væren
Jeg elsker å skape.
Å skrive, å fotografere, å male, å strikke, å sy, å bake, å lage mat, å dyrke grønnsaker, å skape sirkler, bøker, bilder, rom. Å flette tråder sammen til noe nytt. Å skape skjønnhet. Å forme min virkelighet.
Jeg elsker å være.
Å gi slipp på all handling, lene meg inn i ingenting og merke at jeg er en del av alt. Å puste. Å hvile. Å lytte. Å svømme i den uendelige stillheten og nådekraften som bor på bunnen av oss alle.
I væren oppstår impulsen til handling.
I handlingen oppstår lengselen etter å bare være.
Begge tilstander er like viktige - de utfyller hverandre, avløser hverandre og veves sammen.
I dansen mellom de to finner jeg det livet jeg ønsker å leve.
I glede over å være til
Et minne fra sen april:
Jeg sykler igjennom en blomstrende verden; en lysegrønn verden; en verden som er i ferd med å springe ut.
Jeg dreier av fra den vanlige veien og følger en smal sti langs en bekk; det er like i nærheten av hvor vi bor, men jeg har aldri syklet her før. Det er grønt her, og stille. jeg plukker en liten bukett med forglemmegei og sykler videre med de blå blomstene i sykkelkurven; hører fuglene synge, merker et sug i magen - lykke?
Jeg sykler igjennom et villakvartal med frodige hager, og kommer ut på en liten sti. Legger merke til et gammelt magnoliatre som står i full blomst, det lener seg ut fra hagen det står i, vokser over hekken og brer greinene sine ut over stien, som et tak. Jeg parkerer sykkelen og setter meg under treet. Bakken er hvit av kronblader, tykke magnoliablomster med lysrosa skjær og tusenvis av duggdråper på. Himmelen er blå.
Jeg drikker te fra termosen. En liten maur kryper opp langs tommelen min og setter seg på koppen. Sola varmer meg i ansiktet - og der er den, denne følelsen som jeg alltid lengter etter: jeg føler meg forbundet.
Jeg synger for magnoliatreet. For gresset jeg sitter på. For alle knoppene som skyter, for himmelen og for fuglene i trærne. Lar tonene strømme fra jorden og opp igjennom kroppen og ut gjennom munnen. Jeg synger uten ord, men vet at alt som vokser og gror kan merke budskapet, det er så enkelt: takk!
Ordet INTIMITET dukker opp i meg. Det er det jeg merker her jeg sitter: en intimitet med dette majestetiske magnoliatreet. det er som om jeg sitter her i selskap med en gammel og vis venn, selv om jeg aldri har vært akkurat her eller møtt akkurat dette treet før. det er som om treet holder hånden over meg og beskytter meg, fyller meg opp, bader meg i blomsterduft, overøser meg med kjærlighet og skjønnhet.
Hva er livet verdt, hvis vi ikke merker det? Hva er dagen verdt, hvis vi stresser igjennom den, travle med å få ting overstått så vi kan nå frem til kvelden? Jeg tror at vår viktigste oppgave - og vår største gave - som mennesker, er å være vitne til livet. Jeg tror at vi bærer et ansvar for å se og sanse skaperverket. La oss berøre av alt som lever.
I dag vil jeg være tilstede i hver bevegelse.
I dag vil jeg gå så langsomt at jeg kan merke jorden bære meg.
I dag vil jeg la vinden blåse tvers igjennom meg.
I dag vil jeg la hjertet vise meg vei.
I dag vil jeg se meg omking.
I dag vil jeg la hendene mine være oppmerksomme og varsomme og undrende.
I dag vil jeg la øynene være myke og mottagelige.
I dag vil jeg la ansiktet være våkent.
I dag vil jeg gå på lette føtter igjennom verden.
I glede over å være til.
Notater & Bruddstykker #2
"Allow yourself to be loved. By the trees and by the stars. Begin to relish in your aloneness, in the way that life speaks to you, just to you, always to you, only to you. Dance with Her if she asks you, show her your tears. Remember you are beautiful. Very, very beautiful. Always beautiful, no matter what. Offer your sensitivity. Offer your sadness. Offer your doubt. All of you is wanted. All of you is a beauty. Life is longing to love you.” /Katie Abbott (@pause_place)
x
I want to be met in my deepest place. I want to be held in my deepest longing and seen in my most truthful expression of who I am.
x
Selvhat er ikke hat til oss selv. Det er hat til alt det i oss som ikke er ekte, det er hat til maskene våre, til alt det ved oss som er falskt, det som ikke strømmer fra det innerste i oss; alt det vi gjemmer oss bak.
Når vi når inn til våre innerste lag, er det umulig å hate. Derfra kan vi kun elske oss selv, ubetinget. Og når vi elsker oss selv ubetinget, elsker vi også alt annet som lever.
Selvhat er en dyp lengsel etter å gi slipp på alt det i oss som ikke er sant.
x
What does this moment have to offer me?
What do I have to offer this moment?
x
Min egen praksis er utgangspunktet for alt jeg skaper. Uansett om det jeg skaper er en tekst, et bilde, en kvinnesirkel, et årshjulsbrev, et måltid, et dikt, så veves det sammen av tråder som oppstår i praksisen min. Mens jeg beveger meg. Mens jeg er stille. Mens jeg er i naturen. Men jeg drikker en kopp te i stillhet. Praksis, for meg, handler om å hver eneste dag sette av tid og plass til å oppsøke det rommet som finnes bak den fysiske virkeligheten. Kilden. Skaperkraften. Gud om du vil. Den stillheten som gjennomstrømmer alle ting. Og når jeg igjen og igjen oppsøker kilden, og lar meg fylle av den, så har jeg alltid noe å gi av.
x
“Our deepest loyalty must lie with truth in us”. With essence” /Aisha Salem
x
“Where you ache to be recognized, allow yourself to be seen” /Toko-Pa Turner
x
from this
silence
i will weave
a cloth
more precious
than any
words
and when i drape it
around your shoulders
you will know
that you are
loved