Når noe åpner seg

Med jevne mellomrom får jeg en følelse av å være nummen.

Allting føles grått og fargeløst, jeg klarer ikke å merke meg selv, livsgnisten og kreativiteten forsvinner og jeg mister evnen til å la livet berøre meg helt innerst inne.

Før kunne jeg bli hengende i denne følelsen ganske lenge. Jeg visste ikke hvor den kom fra, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å få den til å gå vekk. Så den ble bare liggende over meg, som en tung og bedøvende hinne.

I dag vet jeg at følelsen av nummenhet ofte kommer når jeg føler meg fylt opp og overstimulert. Den handler som regel om at det finnes følelser og opplevelser i systemet mitt som jeg ikke har hatt tid, mulighet, trygghet eller stillhet nok til å prosessere. Og som derfor sitter fast i kroppen min, og hindrer meg i å merke dyp kontakt med meg selv.

Og jeg vet også, at jeg med ganske enkle midler kan gjenfinne forbindelsen. At jeg kan få det som har hopet seg opp i meg til å røre på seg og bli satt i bevegelse. Og dermed skape rom for at jeg igjen kan merke livskraft og inspirasjon, og føle meg ekte tilstede i livet.

Min aller viktigste vei til indre kontakt, er pusten.

Den er alltid tilgjengelig for meg, og ved å puste dypt ned i kroppen, og være bevisst om hvordan det føles, kommer jeg i berøring med det som finnes inne i meg.

Når jeg føler meg nummen, blir pusten ofte overfladisk. Det er som om jeg ubevisst prøver å unngå det som romsterer i mitt indre, og dermed holder meg selv litt på avstand. Den dype pusten fører meg hjem og hjelper meg med å lande. Den gjenoppretter forbindelsen til kroppen, og støtter meg i å forløse det som har satt seg fast i meg.

Ofte kommer tårene når jeg endelig finner motet til å puste dypt. Og det kan føles som en lettelse. En renselse. En mulighet for å gi slipp på det som tynger, og skape mer plass til livet.

I tillegg til pusten, er bevegelsen et viktig redskap for meg når nummenheten kommer. For den hjelper meg med å sirkulere det i meg som har stagnert.

Å riste kroppen. Å strekke meg eller lage sirkelbevegelser med leddene. Å massere meg selv og lage grimaser med ansiktet. Å danse intuitivt og fritt.

Alt dette er praksiser som støtter meg i å komme i kontakt med mitt indre, og forløse de størknede lagene.

Lyden er den tredje av mine viktigste støttespillere i det indre arbeidet. Når jeg setter lyd på det som bor i meg, og lar det indre få komme til uttrykk, er det ofte noe som løsner.

Lyden kan frigis i form av sang. Men også i form av brumming, hvesing, nynning, hulk eller ul. Det kan være ord som vil ut av meg. Sukk eller stønn. Små melodier. Det spiller ingen rolle hvordan det høres ut, så lenge lyden føles frigjørende, og setter noe i bevegelse.

Igjen og igjen får jeg lov til å oppleve hvordan disse tre praksisene - pust, bevegelse og lyd - hjelper meg med å finne veien hjem til meg selv.

De renser og lufter ut. De åpner og bløtgjør. De skaper flyt og forbindelse der hvor jeg før har følt meg lukket.

Det er ikke alltid lett å velge dem.

For det kan føles trygt å bli i den numne tilstanden. Fordi den beskytter meg fra å merke det i meg som kan føles overveldende, sorgfullt og vondt.

Men jeg angrer aldri når jeg gir meg tid til å puste dypt, bevege meg og lage lyd.

For kreativiteten og livsgleden bor på bunnen av meg selv. Det finnes en uuttømmelig kilde av næring i mitt eget sentrum. Og når jeg gir slipp på det som står i veien for denne kilden, er det noe som åpner seg i meg.

Sansene aktiveres og nærværet vekkes.

Forbindelsen til livet gjenopprettes, så det igjen kan strømme fritt.

〰️