Om å lytte til kroppen

Det aller viktigste jeg har lært på min reise igjennom livet, er å lytte til kroppen min, og gjøre mitt beste for å gi den det den har bruk for.

Igjen og igjen forundres jeg av den visdommen som bor i kroppen. Hvor spesifikk den er i sin kommunikasjon. Og hvor dypt jeg næres når jeg følger dens veiledning.

Noen ganger forteller kroppen meg at den har lyst til å ligge på gulvet og puste dypt. Andre ganger at den har behov for å riste eller strekke eller synge, for å kvitte seg med opphopet energi. Kroppen kan fortelle meg hva den ønsker å spise. Hvordan den helst vil bevege seg. Hva slags berøring den har bruk for. Hvilke lyder den trenger å lage. Hvilke mennesker den næres av. Og hvilke steder den har lyst til å besøke.

Det er ingen grenser for hva kroppen har å fortelle, og hvor mye innsikt og næring den kan gi meg, hvis bare jeg lytter.

For et menneske som meg, som har levd store deler av livet i hodet, har det vært revolusjonerende å oppdage at det er mulig å leve på denne måten.

At jeg ikke trenger å tenke meg frem til det hele. At det er trygt å slippe kontrollen, og la kroppen guide meg fra øyeblikk til øyeblikk. At alt jeg trenger å vite finnes her, i dypet av meg selv.

Min oppgave er å lytte. Og å være tro mot det jeg hører. Å hvile uten skam når kroppen ber meg om å hvile. Å danse uten blygsel når det er dét kroppen forteller meg at den har bruk for - også selv om det er andre mennesker til stede. Å følge kroppens subtile tegn. Og la det som finnes i meg få komme til uttrykk, så usensurert og fritt som mulig.

Kroppen forteller meg alltid sannheten.

Kroppen vil meg alltid det beste.

Kroppen viser meg alltid vei.

Å lære at jeg kan stole på kroppen min.

At den er den villeste kilde til skaperkraft og nytelse.

Og at allting åpner seg i meg når jeg hengir meg til dens visdom.

Det er det viktigste jeg har lært i dette livet.