Høstjevndøgnshilsen
Høstjevndøgn.
Natt og dag er like lange.
Balansepunkt.
Jeg rydder og rengjør i huset. Fjerner spindelvev og tørker støv. Vasker gulvet med dråper av sitron- og rosmarinolje, og kjenner hvordan en ny klarhet brer seg i rommene. Takknemlig for denne muligheten for å rekalibrere, raffinere, løfte energien. Kjenner en trang til å komme helt til bunns. Helt inn i de mest støvete krokene og fjerne alt det som føles livløst og stagnert. Merker hvordan det lysner og løsner og blir mer plass inne i meg, i takt med at det blir rent og friskt i det ytre.
Jeg setter roser fra hagen i en vase på alteret mitt. Trekker duften helt ned i lungene, vel vitende om at det er noen av de siste som blomstrer i år. Tenner stearinlys og røkelse. Henger opp et gammelt sorthvittbilde av farmor som ung over blomstene i vinduskarmen. Merker at jeg står ved inngangen til høstens portal. At jeg herfra vil bli kalt innover, dypere. At det er tid for å forbinde seg med røttene. Bevege seg inn i mørket. Nære den indre ilden, så den kan lyse opp selv de aller mest skyggefulle og ubebodde stedene i meg.
Mens jeg rydder og ordner tenker jeg på året så langt. På alt det jeg drømte om i vinter, sådde frø til i vårmånedene og har vannet og næret i sommer. Jeg tenker på det som ble noe av, og som jeg nå kan høste av og feire. Og på det som ikke ble til noe, og som jeg nå må gi slipp på, så det kan kompostere og bli til næringsrik muld, som nye drømmer kan vokse ut av. Jeg tenker på alt det jeg har lært i år. Og merker hvordan årets vekst lander litt dypere i meg og integreres i cellene, når jeg tar meg tid til å reflektere. Jeg merker hvor jeg har vokst og hvor jeg fortsatt trenger å vokse.
Jeg blander mandelolje og litt sukker i en skål, og tilsetter en håndfull tørkede roseblader fra i sommer. Så går jeg i dusjen og skrubber hele kroppen med den velduftende oljeblandingen. Forestiller meg at jeg skyller av meg alt det jeg ikke har bruk for å bære med meg inn i høsten. Og skaper mer plass til alt det som nærer meg aller mest.
Når barnet kommer hjem skal vi bake eplekake. Og tenne et bål, kanskje. Når hun blir eldre vil jeg fortelle henne mer om om den reisen inn i mørket som starter ved høstjevndøgn. Og om alle gavene som venter der, når vi tør bevege oss inn i skyggene våre. Men ikke enda. Hun er bare åtte, det holder med kake. Og en liten snakk om at natta nå er like lang som dagen, og litt lengre for hver dag som går.
Men i kveld, når det er helt stille i huset og alle andre sover, da vil jeg sitte i stearinlysets skjær med en kopp te.
Da vil jeg ta innover meg, sånn helt på ekte, at vi går mørket i møte, og merke hva det gjør med meg.
Og så vil jeg skrive ned alt det jeg lengter etter.
Alt det jeg er klar for å gi slipp på.
Og alt det jeg er takknemlig for, her og nå, mens natt og dag er like lange.
Gledelig høstjevndøgn der ute!
Måtte din reise igjennom mørketida bli kraftfull og nærende.
xxx
Hanne
〰️
