I glede over å være til

Et minne fra sen april:

Jeg sykler igjennom en blomstrende verden; en lysegrønn verden; en verden som er i ferd med å springe ut.

Jeg dreier av fra den vanlige veien og følger en smal sti langs en bekk; det er like i nærheten av hvor vi bor, men jeg har aldri syklet her før. Det er grønt her, og stille. jeg plukker en liten bukett med forglemmegei og sykler videre med de blå blomstene i sykkelkurven; hører fuglene synge, merker et sug i magen - lykke?

Jeg sykler igjennom et villakvartal med frodige hager, og kommer ut på en liten sti. Legger merke til et gammelt magnoliatre som står i full blomst, det lener seg ut fra hagen det står i, vokser over hekken og brer greinene sine ut over stien, som et tak. Jeg parkerer sykkelen og setter meg under treet. Bakken er hvit av kronblader, tykke magnoliablomster med lysrosa skjær og tusenvis av duggdråper på. Himmelen er blå.

Jeg drikker te fra termosen. En liten maur kryper opp langs tommelen min og setter seg på koppen. Sola varmer meg i ansiktet - og der er den, denne følelsen som jeg alltid lengter etter: jeg føler meg forbundet.

Jeg synger for magnoliatreet. For gresset jeg sitter på. For alle knoppene som skyter, for himmelen og for fuglene i trærne. Lar tonene strømme fra jorden og opp igjennom kroppen og ut gjennom munnen. Jeg synger uten ord, men vet at alt som vokser og gror kan merke budskapet, det er så enkelt: takk!

Ordet INTIMITET dukker opp i meg. Det er det jeg merker her jeg sitter: en intimitet med dette majestetiske magnoliatreet. det er som om jeg sitter her i selskap med en gammel og vis venn, selv om jeg aldri har vært akkurat her eller møtt akkurat dette treet før. det er som om treet holder hånden over meg og beskytter meg, fyller meg opp, bader meg i blomsterduft, overøser meg med kjærlighet og skjønnhet.

Hva er livet verdt, hvis vi ikke merker det? Hva er dagen verdt, hvis vi stresser igjennom den, travle med å få ting overstått så vi kan nå frem til kvelden? Jeg tror at vår viktigste oppgave - og vår største gave - som mennesker, er å være vitne til livet. Jeg tror at vi bærer et ansvar for å se og sanse skaperverket. La oss berøre av alt som lever.

I dag vil jeg være tilstede i hver bevegelse.
I dag vil jeg gå så langsomt at jeg kan merke jorden bære meg.
I dag vil jeg la vinden blåse tvers igjennom meg.
I dag vil jeg la hjertet vise meg vei.
I dag vil jeg se meg omking.
I dag vil jeg la hendene mine være oppmerksomme og varsomme og undrende.
I dag vil jeg la øynene være myke og mottagelige.
I dag vil jeg la ansiktet være våkent.
I dag vil jeg gå på lette føtter igjennom verden.

I glede over å være til.