Om å komme hjem

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg søkt etter noe.

En følelse, dypt i knoklene, av at det måtte være mer. At det måtte finnes en skjult verden inne i den vi lever i, en mer magisk verden, og en dypere måte å være tilstede på.

Jeg gikk rundt med en følelse av å gå glipp av noe. En fornemmelse av å bevege meg på livets overflate, uten å få hull på den. En opplevelse av å være lukket ute. Og en gjennomtrengende lengsel etter å finne den nøkkelen som kunne åpne en mere fargestrålende og mystisk verden for meg, og slippe meg inn.

Min lengsel har ført meg vidt og bredt. Til steder og mennesker og bøker og viten, som alle, på sin måte, har støttet meg på veien.

Men gjennombruddet kom først da jeg lærte å ta bolig i min egen kropp. Da jeg skjønte at nøkkelen til det jeg søkte ikke fantes utenfor meg selv, men i dypet av mitt indre.

I mange år levde jeg primært oppe i hodet. I tankene og idéene mine. I en mental opplevelse av verden. Kroppen føltes mest som noe som var litt i veien. Et klumpete dyr jeg måtte trekke rundt på, som føltes langsomt og tungt, i forhold til tankens hurtighet.

Men da jeg etterhvert fant motet til å komme dypere ned i kroppen, endret min verden seg. I takt med at jeg turte å se den smerten som lå lagret i kroppen i øynene, og forløse den lag for lag, ble det mere plass inne i meg. Og plutselig var kroppen ikke lenger et sted jeg trengte å flykte fra. Men et tempel hvor jeg kunne hvile. Et hjem hvor jeg kunne finne næring. En mulighet for å sanse og nyte og oppleve livet, på en dypere måte enn noensinne før.

Den reisen jeg er på vil vare livet ut.

Det vil alltid være dypere lag å avdekke, nye dører å åpne, mer sannhet å finne.

Men jeg er ikke lenger en som søker.

Jeg opplever å ha kommet hjem. Til det levende livet som vibrerer i hver celle. Og til den helt enkle, og dypt fortryllende gleden ved å være til, som tankene kan lengte etter, men som bare et liv dypt forankret i kroppen, kan gi.

Jeg føler ikke lenger at jeg står utenfor livet og banker på.

Jeg føler at jeg har fått hull igjennom.

Og hver dag gjør jeg mitt beste for å la forsvarsverkene mine falle, så jeg kan stille meg midt i livets strøm, naken og ubeskyttet.

Og merke at jeg lever.