OM Å STOLE PÅ VERDIEN AV DET VI ER OG GJØR

En gang for mange år siden møtte jeg en kvinne som jeg ikke utvekslet et eneste ord med, men som fikk en stor innflytelse på livet mitt.

Det var på en reise til utlandet, hvor kjæresten min og jeg bodde i nærheten av en vakker strand.

Hver kveld gikk vi tur langs denne stranda, og det samme gjorde en eldre kvinne og mannen hennes.

Vi la merke til dem med det samme, fordi de gikk på en helt særlig måte, med langsomhet og eleganse. De var ranke i ryggen og avspente i kroppen, og beveget seg med en form for letthet og verdighet som gjorde inntrykk. Det var som om de tok sin plass i verden med glede og selvfølgelighet, og som om det strålte et særlig lys fra dem, som rørte ved oss som var omkring.

På et tidspunkt, da vi hadde observert dette paret flere kvelder, begynte vi lattermildt å etterligne dem. Vi gikk side ved side i solnedgangen, rettet opp ryggene våre, senket tempoet, og lot som om vi var disse fremmede menneskene. Først var det bare en morsom lek, men plutselig kjente jeg hvordan kvinnens bevegelser nærmest flyttet inn i mitt indre, og ga meg en helt ny følelse av å være i verden. Det var som om noe endret seg i meg, helt ned på celleplan. Som om jeg for første gang fikk en fysisk erfaring av hvordan det føltes å bære kroppen med stolthet og integritet.

Denne opplevelsen flyttet inn i meg.

Og viste meg at det fantes en mer selvkjærlig måte å bevege seg igjennom livet på, som var tilgjengelig, også for meg. At jeg kunne velge å bære kroppen min på denne måten, med frihet og selvrespekt, ikke bare som en lek på en strand i et fremmed land, men i mitt eget liv og i min egen hverdag.

Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har krummet ryggen siden. Eller at opplevelsen endret meg drastisk fra den ene dagen til den neste. Men møtet med denne kvinnen forandret noe. Hun plantet et frø i meg og viste meg en mulighet. En måte å bebo kroppen på, som skapte en lengsel i mitt indre. Hun ble et forbilde for meg, helt uten å vite det, og hver gang hun dukker opp i tankene mine, kjenner jeg takknemlighet.

Tenk at hun, bare med sin måte å være i verden på, kunne gjøre en forskjell for meg.

At vi mennesker, når vi beveger oss igjennom livet med ekthet og naturlighet, kan gi andre motet til å gjøre det samme.

Det rører meg så dypt.

At vi kan løfte og inspirere og påvirke hverandre, bare ved å være dem vi er.

Det er så lett å tvile på om det vi bidrar med i verden er nok. Om det har verdi for andre. Og særlig hvis vi ikke får tilbakemeldinger på det vi gjør. Det er så lett å tro at ingen ser oss, at ingen berikes av det vi har å gi, at det ikke er noen som tar i mot gavene våre.

Men ofte tenker jeg på at mange av dem som virkelig har inspirert meg ikke aner at jeg eksisterer, at de er komplett uvitende om den betydningen de har hatt i livet mitt. Som kvinnen på stranden for eksempel. Eller forfatterne som har berørt meg med bøkene sine. Filmskaperne som har åpnet nye rom i meg gjennom historier og bilder, og kunstnerne som har slått en ny tone an i sjelen min gjennom farger og stemninger. Jeg tenker på de fremmede menneskene som har endret dagen min ved å smile til meg på gaten, og alle tilfeldige møter hvor jeg har følt meg beriket av andres ord og handlinger, væremåte, mot og stil.

Og når jeg tenker på alle dem som har inspirert meg, husker jeg at det vi er og gjør har betydning. At også min måte å være i verden på kan gjøre en forskjell for andre, også når jeg ikke merker det. At det finnes noen der ute som har blitt berørt av noe jeg har sagt eller gjort, og som har latt seg løfte av min måte å være på, helt uten at jeg vet det.

Og da merker jeg på hvor viktig det er at vi tør være dem vi er. At vi ikke holder oss tilbake. At vi våger å ranke ryggen og dele lyset vårt med verden, i tillit til at det vi har å gi er nok.

〰️

SPØRSMÅL TIL ETTERTANKE

Hvem har inspirert deg, helt uten å vite det?

Kan du huske episoder hvor noen har fortalt deg at din måte å være på har hatt betydning for dem?

På hvilke områder vil du aller helst være et forbilde for andre?

➰