VERDIEN AV NÆRVÆR

Noe jeg tenker en del på for tiden, er at det engelske ordet for gave - present - har sammenheng med ordet for nærvær - presence. Og det rører meg dypt, fordi det minner meg om at nærværet vårt er den største gaven vi kan gi hverandre. At det å være nærværende og ekte tilstede med et annet menneske - to be present - bokstavelig talt er å være en gave.

Og det synes jeg det er meningsfullt å ha med meg inn i denne juletiden. Erkjennelsen av at nærværet mitt er det viktigste jeg kan gi. Det er verdt å huske på i en kultur som forherliger det materielle og som normaliserer overforbruk og stress i Desember. Som forteller oss at det er en masse vi skal rekke for å skape en perfekt jul, når det i virkeligheten er ganske lite som skal til for å skape magi. Når det å gi hverandre nærværet vårt og være tilstede med åpne hjerter, og med tid til hverandre, er nok.

Jeg har ikke noe i mot materielle gaver. Jeg elsker å kjøpe fine ting til menneskene jeg er glad i. Å bruke tid på å finne noe som jeg synes passer til hver enkelt, noe som det føles gledesfylt å gi bort, og som jeg kan pakke fint inn og glede meg til se den andre pakke opp. Men jeg synes det er synd hvis det materielle blir det eneste vi forærer hverandre. Og hvis vi tror at det å kjøpe ting til hverandre er den mest verdifulle måten å vise hverandre kjærlighet på. Tenk hvis julens ønskelister ikke bare var en oppramsing av de fysiske tingene vi tror vi har bruk for, men en dypere kontemplasjon over det vi har å gi og det vi lengter etter å motta i livet. En oppriktig undersøkelse av de særlige kvalitetene og egenskapene, ressursene og redskapene vi har å bidra med. Og en ærlig utforskning av hva vi trenger å ta i mot fra andre, også på et sjelelig plan, for å kunne trives og vokse.

“The most precious gift we can offer anyone is our attention. When mindfulness embraces those we love, they will bloom like flowers”, har Thich Nhat Hahn sagt. Det er så vakkert synes jeg, og klinger så sant i mitt indre. Allikevel kan det være lett å glemme.

Det var 1. Desember i går, og utover å julehygge og pynte i huset som vi pleier å gjøre denne dagen, hadde jeg en ambisjon om å få med familien min på julemarked i den lille byen vi bor i. Men det hadde datteren min absolutt ikke lyst til. Jeg prøvde å lokke og overbevise, men nei-et hennes var høyt og tydelig. Og til sist sukket hun og sa: “Hvorfor skal vi absolutt kjøpe noe? Kan vi ikke bare være hjemme og være fornøyd med det vi har?”

Det traff meg rett i julehjertet, og var en dyp påminnelse om at det eneste vi egentlig trengte var å være sammen. Så vi endte med å spille juleyatzi - og juleyatzi og juleyatzi igjen, utrolig mange ganger. Og for hver gang vi spilte, henga jeg meg litt dypere til øyeblikket og til nærheten i mellom oss. Og jeg kjente at det var nok. At nærværet gjorde meg godt. At det var denne langsomme tilstedeværelsen jeg hadde bruk for, selv om jeg hadde startet dagen med å tro at jeg trengte noe helt annet.

Denne påminnelsen vil jeg ta med meg inn i Desember. Jeg vil prøve å holde fast i følelsen av at det hele er her. At alt det jeg lengter etter er tilstede i øyeblikket, hvis bare jeg åpner meg for det, og er tilstede nok til å ta det inn.

➰