Om pusten

Følelsen av splittelse oppstår fordi vi ikke går dypt nok.

Kun sinnet kan være splittet og fragmentert.

Når vi beveger oss dypere (vekk fra hodet og ned i kroppen) er vi hele. I dypet av dem vi er finnes ingen separasjon og adskillelse, ingen følelse av å bli trukket i mange retninger, ingen opplevelse av å ikke høre til. Der er vi én. Og i dette ene er vi forbundet med alt som er.

Så hvordan går vi dypere?

Vi puster.

Vi lar åndedrettet gli helt ned i bunnen av kroppen, helt ned dit hvor alt henger sammen. Vi lar pusten penetrere hjertet og magen og nå helt ned til vårt sentrum. Vi puster helt inn til kjernen.

Og hvis det er vanskelig å la pusten gå så dypt, fordi det finnes uforløst smerte og gamle spenninger i kroppen som sperrer veien, så puster vi likevel. Vi puster så dypt som vi kan, for pusten har evnen til å åpne.

Og når vi lar pusten møte det som finnes i vårt indre, uansett hva det er, så vil det som blokkerer oss smelte og gå i oppløsning, litt etter litt. Kanskje går det langsomt. Kanskje trenger vi hjelp og støtte mens vi puster oss igjennom alt det som én gang fikk oss til å snøre oss sammen. Kanskje er det bruk for noen som holder oss, ser oss og gjør oss trygge mens vi puster.
Men det finnes en vei igjennom.

Det er mulig å løsne opp i alt det som har stagnert, så vi igjen kan puste fritt, leve i frihet, få kontakt med våre dypere lag - og utleve det vi innerst inne er.

Hvert pust inn, en mulighet for å åpne.

Hvert pust ut, en mulighet for å gi slipp.

Hvert eneste åndedrag, en mulighet for å komme hjem.