En åpning

Det er Søndag.

Jeg kjenner hvordan det ligger en grå hinne over hele mitt vesen. En følelse av kjedsomhet, likegyldighet. Og en lengsel etter noe annet; et annet sted; et annet liv. Eller i virkeligheten kanskje en kjedsomhet over livet selv. Denne strømmen av dager og netter som kommer og går, og deres evinnelige gjentagelser.

Jeg kjenner denne følelsen. Den hjemsøker meg med jevne mellomrom, og får meg til å føle meg fanget i min egen kropp og i det tredimensjonale livet. Før kunne denne tilstanden sluke meg og legge seg over meg som et tett og ugjennomtrengelig teppe, i dagevis. Da skremte den meg. Og gjorde meg redd for at jeg aldri igjen ville merke gleden ved livet og takknemligheten over å være til.

Men sånn er det ikke lenger. Jeg har lært hva denne følelsen er. Hva den vil meg. Og hvordan jeg kommer ut av den. Hvordan jeg kan trekke pusten dypt nok ned i den til at den slår sprekker som lyset kan trenge igjennom. Så jeg igjen kan merke livet.

Jeg setter en stol ut foran huset og setter meg der, selv om det er kaldt. Jeg kikker på himmelen, den hjelper meg alltid med å finne veien tilbake. Når jeg ser himmelhvelvingen over meg, husker jeg hvor stort og ufattelig livet er. I dag er det skyet og grått. Men innimellom driver skyene vekk, og åpenbarer store felter med blått og striper av blek sol.

Jeg ser månen der oppe, en smal, og sølvfarget sigd. Og får en plutselig impuls til å hente kameraet. Jeg rekker akkurat å ta et bilde, før skyene tetter igjen hullet.

Når jeg kjenner lysten til å fotografere, da vet jeg at jeg er på riktig vei. Da har jeg åpnet sansene mine og hjertet mitt nok til at verden berører meg. Jeg puster dypere – og når jeg puster dypere merker jeg meg selv bedre. Da kommer tårene ofte. De vasker bort alt det jeg har båret på, alt det som har hopet seg opp i meg og gjort meg nummen og låst. Og de får apatien til å forsvinne. Så alt igjen føles levende og dyrebart og meningsfullt.

Katten kommer ruslende. Den smyger seg langs beina mine, og vil kløs i nakken. Vinden rasler i trærnes nakne greiner, et knusktørt blad faller til jorda. Det er ikke lenge til at alt, enda en gang, vil spire og springe ut.

Jeg ser det som min største oppgave i livet å holde meg åpen. Å være oppmerksom når jeg kjenner at noe lukker seg i meg. Og gjøre alt det jeg kan for å åpne meg igjen.

Bevege meg.

Danse.

Puste.

Gråte hvis det trengs.

Gå tur i naturen.

Søke mot himmelen og havet.

Åpne meg for øyeblikket i stedet for å fordømme det.

Ta meg av alt det i meg som blokkerer.

Føle følelsene mine – og gi slipp.

Så livet igjen kan flyte fritt.

Livet gir så mye mening når jeg tør merke det. Uansett hva jeg merker.

Når jeg gir slipp på alt det som legger avstand imellom livet og meg, alle mine masker, alle mine beskyttelsesmekanismer, alle mine uforløste følelser.

Prisen for åpenheten er at jeg må merke livets skrøpelighet i hvert øyeblikk. At jeg må tørre å ta inn over meg at alt er forgjengelig og at allting er forbundet. Men her ligger også den største gaven: jeg kan merke, dypt og inderlig, at jeg lever.