Det innerste rommet

Alt jeg vil er å hvile i det innerste rommet.

Å merke det stedet i meg hvor alt er fred.

Å gi slipp på alle spenninger, fysisk og psykisk, alle meninger, alle merkelapper, alle ønsker og behov.

Å hvile innover og utover, i tillit til at livet bærer meg. I visshet om at jeg er nok som jeg er. I kjærlighet til meg selv og alt som lever.

Alt jeg ønsker er å merke den uendelige stillheten inne i. Og å leve og skape derfra.

Men jeg ser hvordan jeg igjen og igjen flykter fra denne stillheten.

Hvordan jeg gang på gang søker å få oppfylt mine behov i den ytre verden, istedenfor å vende meg innover mot det havet av nærvær og næring som finnes i mitt indre.

Det kan gå dager mellom hver gang jeg oppsøker dette stedet. Dager hvor jeg hektisk og heseblesende tror at oppgaven min er å skape et eller annet i det ytre. Og glemmer at det eneste jeg egentlig skal er å skape forbindelse til det stedet i meg hvor alt er stille. Og la alt jeg skaper strømme derfra, ubesværet og lett.

Å leve innenifra og ut. Det er det jeg vil. Det er den eneste måten å leve på som kan tilfredsstille meg i lengden. Det spiller ingen rolle hva jeg skaper, hvis det ikke kommer fra dypet av mitt indre. Hvis det ikke springer fra den kilden som alt liv springer fra og den rytmen som bærer alle ting.

Hvorfor gjør vi mennesker livet så komplisert – når det i virkeligheten er så enkelt? Hvorfor skaper vi en virkelighet hvor de fleste av oss har det travelt med å rekke alt mulig, når det eneste vi egentlig lengter etter er å være her. Å fullt ut ta innover oss hvilket mirakel det er at vi er til. At vi finnes! At pusten og lyset og huden og himmelen finnes, her på jorden.

Jeg tror på at de fleste av oss, i dypet av vårt indre, bærer på et sår. Et sår som forteller oss at vi ikke er verdige. At vi ikke er nok som vi er , og at vi derfor må endre oss og forbedre oss og skape og prestere alt mulig for å ha lov til å være her. For å bli verdige til å motta den kjærligheten og den anerkjennelsen som vi alle sammen lengter etter å motta.

Men jeg tror også på at den kjærligheten og den anerkjennelsen vi mottar fra det ytre, aldri egentlig kan tilfredsstille oss. At det eneste som kan gi oss en varig følelse av å høre til og være elsket som dem vi er, er den kjærligheten vi møter i vårt indre. Det nærværet og det lyset som fyller hver celle i kroppen, når vi beveger oss ned under smerten og tør være så stille og puste så dypt at vårt eget bankende hjerte settes i forbindelse med alle tings hjerte.

Der, og kun dér, finnes den dypeste mening, for meg.

Der, og kun dér, finner jeg den intimiteten med livet som, for meg, gjør livet verdt å leve.