Åndehuller i hverdagen

Å tenne et lys.

Å åpne vinduene på vidt gap og lufte ut.

Å sette på musikk og bevege meg til den.

Å tenne røkelse i et rom, eller rense det med salvie.

Å gå en tur i skogen eller ved vannet.

Å merke føttene mine mot jorda mens jeg puster dypt.

Å brygge en kopp te og drikke den langsomt.

Å smøre kroppen inn med olje.

Å lese fem minutter i en bok som rører meg.

Å stå i det våte gresset med bare føtter.

Å synge fra hjertet.

Å være så stille at jeg kan merke alt som rører seg i meg.

Å la tårene strømme.

Å strekke og riste kroppen.

Å legge meg ned på bakken og kikke på stjernene eller månen eller skyene som beveger seg.

Det er alt sammen noe jeg gjør for å komme hjem til meg selv. Det er åndehuller jeg skaper i hverdagen for å forbinde meg. Til mitt eget hjerte. Til min naturlige rytme. Til livets dypere lag - og til stillheten som finnes på bunnen av alle ting.

“Our deepest loyalty must lie with truth in us. With essence.” sier Aisha Salem. Det er denne indre sannheten jeg vender meg mot i alle de små hverdagsritualene mine. Igjen og igjen søker jeg mot den. Mot det dypeste stedet i meg. Og den intimiteten med livet som oppstår når jeg hviler der.

Verden kan storme.

Livet kan larme og være intenst og kreve min fulle oppmerksomhet.

Men når jeg forbinder meg med det innerste rommet, og synker ned i det havet av stillhet som finnes der, finner jeg fred.

Et dypere selv

I hver og én av oss finnes et dypere selv.

Et selv som ligger bortenfor hverdagspersonligheten vår, bak idéene våre om hvem vi er og vår vanemessige måte å være i verden på.

Dette selvet er maskeløst og fritt. Det er livskraftig og kreativt. Og uberørt av rollene vi opp igjennom livet har tatt på oss. Dette er vårt opprinnelige selv. Vårt våkne, åpne, lyttende, spontane, eventyrlystne, kraftfulle, sårbare, ærlige selv. Den dypereliggende sannheten om hvem vi er og hva vi ønsker å oppleve i dette livet.

Det er av aller største betydning at vi hver især gjør det vi kan for å skape forbindelse til dette dypere selvet. For det er fra dette stedet i oss at vi er skapt for å leve. Kun ved å leve herfra, vil vi være i stand til å gi de dypeste gavene våre til verden. Og kun når vi gjør det, fullt og helt, vil vi få oppleve den meningsfullheten og den skaperkraften som vi lengter etter, og innerst inne vet er mulig.

For å kunne leve i tråd med vårt dypeste selv, må vi være villige til å la de mere overfladiske delene av oss få dø. Vi må la forsvarsverkene og maskene falle og vi må la de utdaterte versjonene av oss gå i oppløsning.

Igjen og igjen må vi gi slipp på dem og det vi trodde vi var. La døden avkle oss alt det som ikke lenger er sant. Lene oss inn i det ukjente.

Og langsomt la det dypere selvet komme til syne.

Notater & Bruddstykker #1

Når jeg hviler lenge nok, fylles jeg opp. Og når jeg fylles opp, begynner jeg på et tidspunkt, helt naturlig, å få lyst til å dele overskuddet mitt med andre. Dette er det eneste stedet jeg ønsker å gi fra. Det stedet hvor jeg føler meg så næret og så full av saft & kraft at det flyter over, og er nok til alle omkring meg.

x

Det eneste som virkelig betyr noe er min dype forbindelse til øyeblikket, til livskraften, til nærværet, til Gud. Det er derfra jeg skaper min verden. Det er derfra jeg rekker ut og rører ved andre. Det er derfra jeg næres, inspireres og kjenner at jeg er levende og at livet gir mening.

Å prioritere denne forbindelsen kommer før alt annet. For når den er på plass, faller alt annet i hakk.

Det handler ikke så mye om hva jeg gjør, men om hvilket sted jeg gjør det fra. Når jeg lever fra det dypeste stedet i meg, blir selv det mest hverdagslige hellig.

x

Min intensjon: å skape rom hvor det maskeløse, det frie og ville kan komme til uttrykk.
Min misjon: å frigjøre livsenergi gjennom bevegelse, pust, dans, lyd & sang. Gi slipp på blokkeringer og begrensende forestillinger, så livsenergien kan vokse og bevege seg fritt igjennom kroppen, så sjelen kan komme til uttrykk og sette sitt avtrykk på verden.

x

«Breake your own rules for how much life force you are allowed to receive!» / Arion Light

x

I trust that i am held
I trust that I am loved
I trust that I am safe
Wherever I go
Whatever I do

x

I selvforglemmelsen
ligger nåden
I hengivelsen ligger
kraften
I mørket ligger
det aller mest strålende
lyset
I orkanens øye er det stillhet.
I hjertet av frustrasjonen, tvilen, smerten, kaoset - er det ro.
I sentrum av kroppen finnes et tomrom. Et uendelig, åpent hav som får alle tanker til å gå i oppløsning.

Følg innåndingen, hele veien til bunnen. Og du vil komme dit.

x

«When you touch one thing with deep awareness, you touch everything» / Thich Naht Hahn

Så salig en stillhet

det finnes et sted i meg
hvor alt er stille
helt innerst inne
ligger det
dypt nede
under tanker
og bekymringer
og forventninger
om hvordan verden
og livet
og dagen
burde se ut
jeg glemmer ofte
at det finnes
men hver gang
jeg husker det
vet jeg
at det er her
jeg hører hjemme
så sødmefylt et hav
så salig en stillhet
på bunnen av oss alle

Næring: August

~ Solmodne bjørnebær & fikner på havregrøten

~ Å høste squash, tomater, agurker, kål, gresskar og urter i hagen

~ Plukke buketter av strå og sensommerblomster

~ Lage eplegrøt og juice av den første nedfallsfrukten

~ Å finne tilbake til hverdagens rytme og kjenne hvordan handlekraften kommer tilbake etter ferien

~ Å gjøre opp status: hvor står jeg nå, og hvor er jeg på vei, hva har jeg å gi og hva lengter jeg etter å motta?

~ Planlegge resten av året og lage lister over alt som skal gjøres før vinteren kommer

~ Gyldent korn, sensommerlys & mørkeblå netter

~ Grønnsakssuppe & eplekake

~ Å ta helhjertet ansvar for å gjøre drømmene mine til virkelighet

~ Ta frø av sommerblomstene, til neste års dyrkning

~ Fylle fryseren opp med bær

~ Suge den siste resten av sommerens saft og kraft til meg og bevare den i mitt indre, så den kan nære og styrke meg når mørket kommer.

Om pusten

Følelsen av splittelse oppstår fordi vi ikke går dypt nok.

Kun sinnet kan være splittet og fragmentert.

Når vi beveger oss dypere (vekk fra hodet og ned i kroppen) er vi hele. I dypet av dem vi er finnes ingen separasjon og adskillelse, ingen følelse av å bli trukket i mange retninger, ingen opplevelse av å ikke høre til. Der er vi én. Og i dette ene er vi forbundet med alt som er.

Så hvordan går vi dypere?

Vi puster.

Vi lar åndedrettet gli helt ned i bunnen av kroppen, helt ned dit hvor alt henger sammen. Vi lar pusten penetrere hjertet og magen og nå helt ned til vårt sentrum. Vi puster helt inn til kjernen.

Og hvis det er vanskelig å la pusten gå så dypt, fordi det finnes uforløst smerte og gamle spenninger i kroppen som sperrer veien, så puster vi likevel. Vi puster så dypt som vi kan, for pusten har evnen til å åpne.

Og når vi lar pusten møte det som finnes i vårt indre, uansett hva det er, så vil det som blokkerer oss smelte og gå i oppløsning, litt etter litt. Kanskje går det langsomt. Kanskje trenger vi hjelp og støtte mens vi puster oss igjennom alt det som én gang fikk oss til å snøre oss sammen. Kanskje er det bruk for noen som holder oss, ser oss og gjør oss trygge mens vi puster.
Men det finnes en vei igjennom.

Det er mulig å løsne opp i alt det som har stagnert, så vi igjen kan puste fritt, leve i frihet, få kontakt med våre dypere lag - og utleve det vi innerst inne er.

Hvert pust inn, en mulighet for å åpne.

Hvert pust ut, en mulighet for å gi slipp.

Hvert eneste åndedrag, en mulighet for å komme hjem.

En åpning

Det er Søndag.

Jeg kjenner hvordan det ligger en grå hinne over hele mitt vesen. En følelse av kjedsomhet, likegyldighet. Og en lengsel etter noe annet; et annet sted; et annet liv. Eller i virkeligheten kanskje en kjedsomhet over livet selv. Denne strømmen av dager og netter som kommer og går, og deres evinnelige gjentagelser.

Jeg kjenner denne følelsen. Den hjemsøker meg med jevne mellomrom, og får meg til å føle meg fanget i min egen kropp og i det tredimensjonale livet. Før kunne denne tilstanden sluke meg og legge seg over meg som et tett og ugjennomtrengelig teppe, i dagevis. Da skremte den meg. Og gjorde meg redd for at jeg aldri igjen ville merke gleden ved livet og takknemligheten over å være til.

Men sånn er det ikke lenger. Jeg har lært hva denne følelsen er. Hva den vil meg. Og hvordan jeg kommer ut av den. Hvordan jeg kan trekke pusten dypt nok ned i den til at den slår sprekker som lyset kan trenge igjennom. Så jeg igjen kan merke livet.

Jeg setter en stol ut foran huset og setter meg der, selv om det er kaldt. Jeg kikker på himmelen, den hjelper meg alltid med å finne veien tilbake. Når jeg ser himmelhvelvingen over meg, husker jeg hvor stort og ufattelig livet er. I dag er det skyet og grått. Men innimellom driver skyene vekk, og åpenbarer store felter med blått og striper av blek sol.

Jeg ser månen der oppe, en smal, og sølvfarget sigd. Og får en plutselig impuls til å hente kameraet. Jeg rekker akkurat å ta et bilde, før skyene tetter igjen hullet.

Når jeg kjenner lysten til å fotografere, da vet jeg at jeg er på riktig vei. Da har jeg åpnet sansene mine og hjertet mitt nok til at verden berører meg. Jeg puster dypere – og når jeg puster dypere merker jeg meg selv bedre. Da kommer tårene ofte. De vasker bort alt det jeg har båret på, alt det som har hopet seg opp i meg og gjort meg nummen og låst. Og de får apatien til å forsvinne. Så alt igjen føles levende og dyrebart og meningsfullt.

Katten kommer ruslende. Den smyger seg langs beina mine, og vil kløs i nakken. Vinden rasler i trærnes nakne greiner, et knusktørt blad faller til jorda. Det er ikke lenge til at alt, enda en gang, vil spire og springe ut.

Jeg ser det som min største oppgave i livet å holde meg åpen. Å være oppmerksom når jeg kjenner at noe lukker seg i meg. Og gjøre alt det jeg kan for å åpne meg igjen.

Bevege meg.

Danse.

Puste.

Gråte hvis det trengs.

Gå tur i naturen.

Søke mot himmelen og havet.

Åpne meg for øyeblikket i stedet for å fordømme det.

Ta meg av alt det i meg som blokkerer.

Føle følelsene mine – og gi slipp.

Så livet igjen kan flyte fritt.

Livet gir så mye mening når jeg tør merke det. Uansett hva jeg merker.

Når jeg gir slipp på alt det som legger avstand imellom livet og meg, alle mine masker, alle mine beskyttelsesmekanismer, alle mine uforløste følelser.

Prisen for åpenheten er at jeg må merke livets skrøpelighet i hvert øyeblikk. At jeg må tørre å ta inn over meg at alt er forgjengelig og at allting er forbundet. Men her ligger også den største gaven: jeg kan merke, dypt og inderlig, at jeg lever.

Det innerste rommet

Alt jeg vil er å hvile i det innerste rommet.

Å merke det stedet i meg hvor alt er fred.

Å gi slipp på alle spenninger, fysisk og psykisk, alle meninger, alle merkelapper, alle ønsker og behov.

Å hvile innover og utover, i tillit til at livet bærer meg. I visshet om at jeg er nok som jeg er. I kjærlighet til meg selv og alt som lever.

Alt jeg ønsker er å merke den uendelige stillheten inne i. Og å leve og skape derfra.

Men jeg ser hvordan jeg igjen og igjen flykter fra denne stillheten.

Hvordan jeg gang på gang søker å få oppfylt mine behov i den ytre verden, istedenfor å vende meg innover mot det havet av nærvær og næring som finnes i mitt indre.

Det kan gå dager mellom hver gang jeg oppsøker dette stedet. Dager hvor jeg hektisk og heseblesende tror at oppgaven min er å skape et eller annet i det ytre. Og glemmer at det eneste jeg egentlig skal er å skape forbindelse til det stedet i meg hvor alt er stille. Og la alt jeg skaper strømme derfra, ubesværet og lett.

Å leve innenifra og ut. Det er det jeg vil. Det er den eneste måten å leve på som kan tilfredsstille meg i lengden. Det spiller ingen rolle hva jeg skaper, hvis det ikke kommer fra dypet av mitt indre. Hvis det ikke springer fra den kilden som alt liv springer fra og den rytmen som bærer alle ting.

Hvorfor gjør vi mennesker livet så komplisert – når det i virkeligheten er så enkelt? Hvorfor skaper vi en virkelighet hvor de fleste av oss har det travelt med å rekke alt mulig, når det eneste vi egentlig lengter etter er å være her. Å fullt ut ta innover oss hvilket mirakel det er at vi er til. At vi finnes! At pusten og lyset og huden og himmelen finnes, her på jorden.

Jeg tror på at de fleste av oss, i dypet av vårt indre, bærer på et sår. Et sår som forteller oss at vi ikke er verdige. At vi ikke er nok som vi er , og at vi derfor må endre oss og forbedre oss og skape og prestere alt mulig for å ha lov til å være her. For å bli verdige til å motta den kjærligheten og den anerkjennelsen som vi alle sammen lengter etter å motta.

Men jeg tror også på at den kjærligheten og den anerkjennelsen vi mottar fra det ytre, aldri egentlig kan tilfredsstille oss. At det eneste som kan gi oss en varig følelse av å høre til og være elsket som dem vi er, er den kjærligheten vi møter i vårt indre. Det nærværet og det lyset som fyller hver celle i kroppen, når vi beveger oss ned under smerten og tør være så stille og puste så dypt at vårt eget bankende hjerte settes i forbindelse med alle tings hjerte.

Der, og kun dér, finnes den dypeste mening, for meg.

Der, og kun dér, finner jeg den intimiteten med livet som, for meg, gjør livet verdt å leve.

Å tilberede et måltid

Tomatene er fra drivhuset.

De er solmodne og tunge, jeg skjærer dem i to og slipper dem ned på den glohete panna. Så tilsetter jeg restene av risen fra i går og to håndfuller med lysegrønn kål i strimler. Litt friskplukket timian fra hagen, litt salt og litt pepper. Jeg heller grønnsakene opp i en skål og steker et speilegg som jeg legger på toppen. Syltet løk og et fint dryss av feta til sist. Varmer en kopp havremelk med kardemomme og honning, plukker en fiken fra treet i hagen, skjærer den i lyserøde båter og legger dem på et fat.

Og så spiser jeg.

På gulvet i stua.

Alene.

Langsomt.

Sanser hver bit.

Føler meg som det rikeste mennesket i verden.

Å tilberede et måltid.

Noen dager husker jeg hvor hellig det er.

Noen dager husker jeg hvor hellig allting er.

Tregulvets kjærtegn mot føttene.Det kalde vannet mot fingrene når jeg skyller en tallerken. Den måten vinden får asketreets blader til å bevege seg på (som om noe i mitt indre beveges av denne bevegelsen i det ytre). Månen, rund og gul på en mørkeblå nattehimmel. Trærne, tunge av epler. Hjertet som banker i brystet.

Det er dager hvor dette hjertet overflommes av kjærlighet. En dyp og fyldig og nærmest hulkende glede over å være til.

Om kvelden når barnet sover legger jeg allting på plass. Tømmer oppvaskmaskinen og fyller den med brukte kopper og glass. Bretter tøy sammen og legger det i skapet. Tørker av bordet med en våt klut, plukker leketøy opp fra gulvet og retter på putene i sofaen. Enda en gang.

Det er dager hvor denne gjentagelsen føles som et ork.

Den evinnelige opprydningen, opprettholdelsen, matlagingen, støvsugingen, livet.

Og det er dager som denne, hvor hver eneste lille handling føles dyrebar og meningsfull. Dager hvor selv det mest hverdagslige og alminnelige gjennomstrømmes av noe guddommelig og gåtefullt. Dager hvor jeg husker at livet er en velsignelse.

Å steke et egg og høre hvordan det freser på panna.

Å henge klesvasken opp, med milde hender.

Å følge stearinlysets flamme med øynene.

Å puste inn og ut.

Morgenbønn

~ jeg åpner for mere synlighet

~ jeg åpner for mere kraft

~ jeg åpner for mere sensualitet

~ jeg åpner for mere omsorg

~ jeg åpner for mere dans

~ jeg åpner for mere sang

~ jeg åpner for mere lidenskap

~ jeg åpner for mere latter

~ jeg åpner for flere tårer

~ jeg åpner for større frihet

~ jeg åpner for mere ansvar

~ jeg åpner for mere nytelse

~ jeg åpner for større hengivelse

~ jeg åpner for dypere intimitet

~ jeg åpner for mere støtte

~ jeg åpner for større selvstendighet

~ jeg åpner for mere letthet

~ jeg åpner for mere lek

~ jeg åpner for mere sannhet

~ jeg åpner for mere kjærlighet

Gud er her

”Gud er her. Jeg ser hvordan lyset strømmer inn gjennom vinduet og får alt til å funkle og skinne. Den utsprungne rosa tulipanen i det lyserøde glasset på pianoet. Støvet som virvler i lufta. Alt er så levende. Alt er så enkelt. Jeg er her for å oppleve alt dette. Jeg er her for å merke Gud i alle ting. Jeg er her for å merke livet”

Disse setningene står på den første siden i den dagboka jeg startet året med. Når jeg leser ordene nå sendes jeg straks tilbake til den tilstanden jeg var i når jeg skrev dem. Følelsen av at alt med et blir stille, tankene faller til ro – og jeg ser. Jeg ser alt omkring meg med et klarere blikk. Jeg ser hvor vakkert og gåtefullt livet er. Jeg ser hva som er viktig – og hva som ikke er det.

Det er så underlig for meg å åpne meg for Gud. Plutselig faller alt på plass, plutselig blir alt så enkelt, når bare jeg våger å ta dette ordet i min munn. Jeg har lenge visst at jeg er i verden for å skape forbindelse. Til meg selv. Til andre. Til kreativiteten som bor i oss. Til naturen som omgir oss – og som vi er en del av. Men det har tatt meg tid å skjønne – og å tørre å si høyt – at jeg dypest sett er her for å oppleve forbindelse til selve livskraften. Til det mysterium som gjennomstrømmer alt og alle. Jeg er her for å forbinde meg med denne kraften, som ligger på bunnen av alle ting; den strømmen som løper i dypet, evig og uransakelig, og forbinder alt som lever. Det er dét som er Gud for meg.

For en stund siden gikk jeg igjennom dagbøkene mine fra de ti siste årene, og i en av de første hadde jeg over flere sider skrevet disse ordene: ”make me feel real, make me feel real, make me feel real”. Hundrevis av ganger hadde jeg skrevet det, som et mantra, og jeg vil aldri glemme følelsen som ordene utsprang fra. Jeg hadde mistet et menneske jeg elsket. Jeg hadde møtt døden. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg turte ikke å åpne meg fullt ut for sorgen og smerten, den var for overveldende, og derfor følte jeg meg nummen. Livet kjentes uvirkelig og uvedkommende. Jeg følte meg frakoblet, som om jeg hadde mistet forbindelsen til alt.

Men sakte, sakte var det noe som åpnet seg i meg. Først ved å skrive meg inn mot de vanskelige følelsene, langsomt og vaklende. Senere ved å danse, bevege meg, synge, rope - åpne kroppen for gråten og vreden, men også for takknemligheten og kjærligheten. Jo mer jeg åpnet for de vonde følelsene, jo mer kom jeg i kontakt med de gode. Snart følte jeg meg ikke lenger avskåret fra livets strøm, men svømmende midt ute i den, mer levende enn noen gang.

Jeg tror på at alle mennesker, innerst inne, lengter etter Gud (eller hva vi nå hver især velger å kalle den kraften som strømmer igjennom alt som lever). Jeg tror på at vi alle har en lengsel etter å føle oss forbundne. Føle oss hjemme. Føle at vi hører til, på den aller dypeste måten. Og jeg tror på at veien til denne samhørigheten skjer igjennom kroppen. Jo dypere ned i kroppen vi beveger oss, jo tettere på Gud kommer vi. På veien møter vi sorg og sinne og frykt og tvil og usikkerhet – alt det vi på forskjellige tidspunkter i livet har fortrengt og skubbet bort, fordi det var for vanskelig å føle, der og da. Men jo dypere vi puster, jo mer vil vi forløse. Og jo mer vil vi åpne oss. Og jo mer vil vi kjenne at livet strømmer igjennom oss, bærer oss og løfter oss.

Og at vi aldri, egentlig, har vært alene.

Sitte stille en stund

Kan jeg la tingene ta den tiden de tar?

Er jeg modig nok til å stoppe opp - lytte - og la livet vise meg vei? Eller presser jeg ting til å skje, i frykt for at jeg aldri rekker frem dit jeg skal, hvis ikke jeg skynder meg?

Og hvor er det egentlig jeg skal?

Og hvorfor?

Jeg øver meg i å ha tillitt.

Jeg øver meg i å spørre kroppen min hva den trenger - og lytte til den, også når den sier at den trenger hvile; også når den sier at den trenger langsomhet; også når den sier at den trenger å bare sitte på en stein og kikke ut i lufta.

Vi lever i en kultur som verdsetter det produktive, det utadvendte, det effektive, det hurtige.

Hvem er jeg hvis jeg sitter helt stille?

Hvilken verdi har jeg, hvis jeg ikke foretar meg noe som helst?

Jeg tror på at alt starter i stillheten.

Barnet som vokser i en mørk livmor.

Frøet som spirer i jorda.

Idéen som fødes i hjertet av vinteren.

Og alt det som faller på plass i oss mens vi sover.

Kan jeg tillate meg mørketid?

Kan jeg tillate meg dager hvor alt går i dvale?

Hvor alt ser ut til å stå stille - men i virkeligheten beveger seg, inne i?

Høsten er på vei.

Dag for dag kryper den litt lenger inn under huden.

Trekker meg innover og nedover, får meg til å slippe alt det jeg ikke trenger lenger, så bare essensen står tilbake. ber meg om å velge hva som er viktig og hva som ikke er det, hva som kan vente og hva som ikke kan. dagene blir kortere, energien daler, jeg kan ikke rekke alt.

Jeg øver meg i å gi slipp.

Ikke gjøre noe bare for å føle meg nyttig, flink, verdig.

Gjøre det som teller.

Hvile når kroppen ber meg om å hvile.

Handle når kroppen ber meg om å handle.

Det er så lite som skal til, egentlig.

Det er så lett å tro at alt er komplisert, når det i virkeligheten er enkelt:

Sitte stille en stund.

Lytte.

Gå den veien livet peker.

Og lytte igjen.

Vanne, høste, begrave & så

Vanne, høste, begrave og så

Denne lille setningen har blitt en slags leveregel for meg, og jeg prøver å tenke over disse fire spørsmålene hver dag:

Hva i livet mitt trenger vann?

Hva er klart til å høstes?

Hva skal begraves?

Og hvilke frø vil jeg helst så?

Å vanne handler om å gi næring. Det kan være å gi en plante vann. Å ringe til en venn. Å arbeide på et prosjekt som virkelig betyr noe for meg. Eller reparere noe som har gått i stykker. Å vanne handler om å verdsette og vedlikeholde og tilføre energi til det jeg bryr meg om, så det kan vokse seg enda større og sterkere.

Å høste handler om å ta i mot. Å la meg fylle av det livet har å gi meg. Plukke epler i hagen og blåbær i skogen, mens de er modne. Å tillate meg å ta i mot ros, omsorg, et kompliment, en belønning, en berøring, en velfortjent hvil. Å ta ordentlig betalt for arbeidet jeg gjør. Å be om hjelp og støtte når jeg trenger det. Å høste handler om å tørre å ta i mot det jeg trenger for å vokse og gro.

Å begrave handler om å gi slipp. Det kan være å gi bort ting jeg ikke har bruk for lenger eller å gi slipp på en dårlig vane. Noen ganger handler det om vinke farvel til småting; en plan som gikk i vasken eller et anfall av dårlig humør. Andre ganger er det større ting som skal slippes; en bolig, et arbeidssted, en relasjon. Å begrave kan høres brutalt ut, men det er en naturlig del av enhver syklus. Det handler om å ta avskjed med det som ikke gir næring lenger, for å gi plass til noe nytt.

Å så handler om å ta det første skrittet i retning av det nye. Det kan være å plante et tre i hagen eller å sette over en brøddeig om kvelden, så jeg kan få ferskt brød om morgenen. Det kan være å skrive de aller første setningene i en bok jeg drømmer om å skrive, kjøpe garn til en genser jeg vil strikke eller ringe til et menneske jeg lenge har hatt lyst til å se. Å så et frø handler om å gå fra idé til handling. Å ta det første skrittet - uansett hvor bittelite det er, så det jeg drømmer om kan begynne å spire frem.

Hva vil jeg vanne i dag?

Hva vil jeg høste?

Hva vil jeg begrave?

Og hva vil jeg så?

Når jeg daglig stiller meg selv disse spørsmålene, styrker det følelsen av at livet mitt er en hage, og at det er opp til meg å bestemme hva som skal vokse og gro i denne hagen. Det får livet til å føles frodig, næringsrikt og levende. Og det beste er, at når jeg hele tiden vanner, høster, begraver og sår, så er det alltid noe som blomstrer omkring meg, uansett hvilken årstid det er.

Hud & Stein

Så lenge jeg har levd har det aldri vært mindre vann i bekken.

Der hvor vannet pleier å strømme, ligger tørre steinrygger nå blottlagt i sola, og vi går med bare føtter på det nakne berget, hopper fra stein til stein, hele veien fra toppen av bekken og ned til hytta. I starten er det uvant og vanskelig å holde balansen, men snart er det som om kroppen husker, som om føttene gjenfinner en slags glemt kunnskap og tærne begynner å krumme seg rundt steinene på den helt riktige måten. Vi beveger oss hurtigere, lettere, er mennesker fra en slekt av mennesker som har gått barbeint i fjellet i tusenvis av år.

I flere dager leter jeg etter et ord som kan beskrive følelsen jeg får når jeg kjenner de glatte steinene mot fotsålene. Og når jeg først finner det, virker det så opplagt. Det jeg føler er samhørighet. Som om huden og steinen kjenner hverandre, og alltid har gjort det.

Jeg tenker hele tiden på ordet kraft. Hva er det som styrker meg og får meg til å merke livskraften, skaperkraften? Og hva er det som får følelsen av kraft til å forsvinne? Jo mer jeg er i naturen, jo tydeligere blir det for meg at det er her jeg føler meg mest kraftfull. Når jeg svømmer i en mørk innsjø. Når jeg synger under åpen himmel, dypt nede fra magen. Når jeg sitter på en stein og merker vinden fare tvers igjennom meg. Naturen vekker meg. Gjør meg villere og ærligere. Med føttene i bekken husker jeg hvem jeg er.

Det er midnatt, og ferien er snart slutt.

Vi står ytterst på en badebro og det er helt mørkt og det er helt stille.

Rundt oss flyter vannet, fløyelsmykt og dunkelt, og over oss henger himmelen, full av stjerner, og like mørkeblå som havet. Det er som om vi står inne i en kuppel, inne i en veldig katedral med mørkeblått gulv og mørkeblå vegger og mørkeblått tak. Og alt er så rolig og alt er så mykt, ikke et vindpust. Stillheten strekker seg i alle retninger og månen stiger opp over åskammen, en brennende oransje kule mot alt det mørke blå.

Vannet er like varmt som lufta.

Vi bader nakne i mørket, det er som å svømme i silke.Og alt det blå flyter inn i meg, inn gjennom øynene og inn gjennom huden, legger seg i mitt indre som en myk og beskyttende kappe. Livet er hellig og livet er her, i hver vanndråpe, i hver flik av fyldig himmel.

Denne sommeren har endret meg.

Jeg merker summen av alt jeg har opplevd boble og simre inne i. Granittens sorte og svakt rosa striper, vannets mykhet, lyden av elgen vi hørte svømme i skumringen, skogens stillhet og furutrærnes krokryggede rankhet. 

Jeg er ikke den samme som før vi dro.

Jeg er full av skog og sjø, fjell og fjord, stein og hav og himmel.

Jeg er nærmere naturen, den ytre og den indre.

Nærmere den kraften som bor i meg, den som synger i oss alle.

Det jeg vet

Det er så mye jeg ikke vet.

Men jeg vet at det gir mening å sitte under et eiketre og se sollyset splintres av tusen lysegrønne blader.

Jeg vet at det gir mening å dyppe ansiktet i en klase med nyutsprunget hylleblomst og fylle lungene med sommer.

Jeg vet at det gir mening å merke barnets søvntunge kropp mot min, mens jeg bærer henne fra bilen og inn i huset, etter en sen kveldstur til stranda; hodet hennes i halsgropa mi, de tynne armene hennes rundt nakken min, hjertet hennes inn mot mitt.

Jeg har brukt så mange år på å prøve å forstå hva arbeidet mitt er og hva jeg burde bruke tida mi her på jorda til. Og jeg er landet i dette: jobben min er, dypest sett, bare å holde meg åpen. Jobben min er å være tilgjengelig for livet; å være tilstede i hver bevegelse, så godt jeg kan. Å la meg berøre av alt det jeg kommer i berøring med.

Når hjertet er lukket, merker jeg ingenting. Når hjertet er åpent, merker jeg alt. og da føler jeg meg så levende.

Jeg åpner meg ved å danse. Jeg åpner meg ved å synge. Jeg åpner meg ved å skrive, male, meditere, lese, gråte, le. Jeg åpner meg ved å sette meg selv i bevegelse. Lage sirkler med hoftene, hendene, hodet, la innestengte lyder bevege seg dypt nede fra kroppen og ut i verden. Ved å strekke og tøye, gå en tur i skogen, sitte helt stille og la tankene stilne.

Så jeg igjen kan høre mitt eget hjerte banke.

Mens jeg skriver dette sitter jeg på trammen med føttene i et fat med varmt vann og hvite syriner.  

Mens jeg skriver dette merker jeg de nåletynne beina til en bladlus kile meg på armen.

Mens jeg skriver dette hører jeg fuglene synge i epletreet - og månen henger over meg som en gylden kule.

Det er så mye jeg ikke aner noe om, men dette vet jeg: livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.

Og kanskje er det alt jeg trenger å vite.

Forglemmegei

Forglemmegei i veikanten. Det sovende barnet. Lyset i mai.

Jeg kan ikke holde dem fast.

Livet folder seg ut som livet vil; allting vokser og endrer seg; det blomstrer og visner og blomstrer igjen; sommer blir til høst og lys blir til skygge. Og barnet blir litt større for hver dag som går; lærer hele tiden nye ting, kan plutselig sykle, lener seg lenger og lenger ut i verden. En dag vil hun ikke lenger sove her, med den spinkle ryggen vendt mot meg, men i sin helt egen seng, i et helt annet hus, kanskje i en helt annen by.

Jg lurer av og til på om jeg fotograferer for å gripe det som ikke kan gripes. Om jeg tar bilder fordi jeg vil beholde det som ikke kan holdes fast, fordi jeg ikke makter å gi slipp. Kanskje er det sånn. Men det handler om noe annet også. Fotografiet lærer meg å se. Fotografiet lærer meg å merke. Og jo mer jeg ser og jo mer jeg merker, jo høyere elsker jeg livet.

Jeg fotograferer det som rører meg. Det som får tiden til å stoppe opp. Det som får meg til å huske hvor forgjengelig og hvor forunderlig det hele er. Det som får brystet til å sprenges av både kjærlighet og melankoli, samtidig.

Forglemmegei. Barnet. Lyset.

Jeg kan ikke holde dem fast.

Men jeg kan se dem og merke dem og elske dem, med alt hva jeg har og alt hva jeg er, så lenge jeg kan. 

Det er derfor jeg fotograferer.