Åndehuller i hverdagen

Å tenne et lys.

Å åpne vinduene på vidt gap og lufte ut.

Å sette på musikk og bevege meg til den.

Å tenne røkelse i et rom, eller rense det med salvie.

Å gå en tur i skogen eller ved vannet.

Å merke føttene mine mot jorda mens jeg puster dypt.

Å brygge en kopp te og drikke den langsomt.

Å smøre kroppen inn med olje.

Å lese fem minutter i en bok som rører meg.

Å stå i det våte gresset med bare føtter.

Å synge fra hjertet.

Å være så stille at jeg kan merke alt som rører seg i meg.

Å la tårene strømme.

Å strekke og riste kroppen.

Å legge meg ned på bakken og kikke på stjernene eller månen eller skyene som beveger seg.

Det er alt sammen noe jeg gjør for å komme hjem til meg selv. Det er åndehuller jeg skaper i hverdagen for å forbinde meg. Til mitt eget hjerte. Til min naturlige rytme. Til livets dypere lag - og til stillheten som finnes på bunnen av alle ting.

“Our deepest loyalty must lie with truth in us. With essence.” sier Aisha Salem. Det er denne indre sannheten jeg vender meg mot i alle de små hverdagsritualene mine. Igjen og igjen søker jeg mot den. Mot det dypeste stedet i meg. Og den intimiteten med livet som oppstår når jeg hviler der.

Verden kan storme.

Livet kan larme og være intenst og kreve min fulle oppmerksomhet.

Men når jeg forbinder meg med det innerste rommet, og synker ned i det havet av stillhet som finnes der, finner jeg fred.