Å VÆRE I KONTAKT MED LIVET

Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter når jeg ser de avblomstrede kronbladene fra liljen i vinduskarmen.

Det er noe med skjønnheten, forfallet, og måten lyset gjennomstrømmer det hele på, som rører meg helt inn i sjelen. Og gir meg en følelse av å være i dyp kontakt med livet.

Det er som om det plutselig ikke er noen avstand mellom meg og restene av den vakre blomsten, synet går rett inn denne morgenen, og treffer meg uten filter.

Og tårene triller.

Det er denne direktheten som rører meg. En følelse av ren og uhindret kontakt med øyeblikket. Som om all beskyttelse er vekk, og jeg røres i mitt innerste, og smelter sammen med det som er.

“Make me feel real, make me feel real, make me feel real.»

Det skrev jeg i en dagbok en gang, for mange år siden. Igjen og igjen skrev jeg denne setningen, som et mantra, side opp og side ned. For jeg følte ikke at jeg var ekte tilstede i livet. Jeg følte ikke at jeg var i stand til å merke dybden av det jeg var en del av, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne meg opp for det jeg lengtet etter.

Jeg visste bare at det måtte finnes noe mer. At en dypere opplevelse av livet måtte være mulig, og at hjertet mitt hungret så inderlig etter det at det gjorde fysisk vondt.

Dette var før jeg lærte å forbinde meg med kroppen, mens livet mitt fortsatt fant sted oppe i hodet. Det mentale planet var min hjemmebane, og her foregikk det meste, gjennom tanker, forestillinger og ord.

Det var før jeg begynte å danse, og oppdaget at man kan åpne seg igjennom bevegelse. Før jeg begynte å synge, og oppdaget at sangen kan frigjøre eldgamle spenninger i det indre. Og før jeg fant motet til å møte den smerten som var lagret i kroppen min, og begynte å gjøre arbeidet med å forløse den.

Det var før jeg åpnet meg for dypere lag av sanseligheten og langsomheten, skjønnheten og stillheten, og oppdaget hvor dyrebare gaver livet kommer med, når jeg er i stand til å ta i mot.

Så mye har forandret seg i meg.

Og mens jeg står her i morgenlyset og tar liljebladenes skjønnhet helt inn, kjenner jeg på en dyp takknemlighet. Jeg lukker øynene og legger en hånd på hjertet. Og merker gleden ved dette enkle, uhøytidelige øyeblikket.

Merker det hellige i det helt alminnelige.

At alt jeg trenger er her.

I den nærende kontakten med livet som oppstår når jeg er fullt tilstede.

«Grace is ever present. All that is necessary is that you surrender to it» har den indiske filosofen Ramana Maharsi sagt. Og ordene hans får det alltid til å lyse i meg. Fordi de tar meg direkte inn i den dype tilstanden av nærvær som alltid er tilgjengelig, uansett hvor jeg er, og uansett hvor langt vekk fra nærværet jeg føler at jeg er kommet.

John O’Donohue peker på noe av det samme når han sier: “Take time to see the quiet miracles that seek no attention”. Han minner meg om at skaperverkets storhet bor i selv det aller minste. I det som er så smått at jeg kan komme til å overse det og haste forbi, i min higen etter noe større og bedre.

Men mirakelet finnes alle steder.

Også her i kjøkkenet mitt, på en helt vanlig dag.

Det bor i en stripe av sol som treffer meg i ansiktet mens jeg vasker opp bakebollen fra i går.

Det finnes i det kalde vannet som renner over fingrene mine, og i måten det får deigrestene i skåla til å gå i oppløsning på.

Det bor i min datters myke fottrinn i trappa og i duften av kaffe som brer seg i rommet.

Og nå ligger det altså rett foran meg og lyser, i et par halvvisne blomsterblader i en støvete vinduskarm.

«Bare når jeg er er livet virkelig» sier Audun Myskja i boka «Finn din indre kraft». Og i samme kapittel:

«Helbredelse finnes i hvert øyeblikk, forløsning finnes i hvert øyeblikk, virkelighet finnes i hvert øyeblikk. Vi trenger ikke skape det, søke det, lengte etter det, kjempe for det. Vi trenger bare å bli oppmerksomme på hva som hindrer oss.»

Livet åpner seg for meg når jeg åpner meg for livet.

Når jeg gir slipp på spenninger i kropp og sinn, og blir stå stille at hjertets dører glir opp, så lyset kan strømme helt inn i det innerste.

Da merker jeg kontakt.

Ekte berøring.

Og en dyp og inderlig følelse av å høre til.

Alt jeg ønsker meg er denne intimiteten. Kontakten med meg selv og det jeg omgir meg med. Alt jeg vil er å være tilstede. Merke nærværet strømme igjennom kroppen. Være våken nok til å ta i mot det.

➰

DET SOM HAR OVERLEVD VINTEREN

I disse dagene er jeg opptatt av det essensielle.

Vinteren er snart forbi, og vi står i den mest rå og nakne tida på året. Kanskje også den mest sårbare.

Vinteren har gjort arbeidet sitt i flere måneder nå, både i det ytre og i det indre. Kulda og mørket og vinden og snøen har fått alt det i oss som var stagnert og livsforlatt til å falle til jorda. Alt det som ikke lenger var levedyktig har måttet slippe taket, og tilbake står kun det mest levende i oss. Det innerste og mest vesentlige, som ingen vinter kan knekke.

Jeg føler meg ubeskyttet i øyeblikket.

Jeg føler at jeg ikke har noe å gjemme meg bak.

Som om alle mine beskyttende lag er slipt vekk av vinteren. Og nå står jeg her, naken og åpen, som et bladløst tre, og må øve meg i å være i livet derfra.

Det føles umulig å late som.

Det føles umulig å ta en maske på, for masken er revet vekk.

Alt jeg kan gjøre er å stå i verden som jeg er. Hvile i min essens, oppreist og blottlagt. Villig til å bli sett, liketil og rett på, uten å gjøre meg større eller mindre enn jeg er.

Jeg føler meg forsvarsløs. Men også herdet. Som om det i meg som har overlevd vinteren, står sterkere enn noensinne.

Og med denne styrken kommer en dypere tillit. En tro på at dette innerste i meg, det enkle og det essensielle i mitt vesen, er nok.

Setningen “back to basics” er levende i meg i øyeblikket. Jeg har ikke energi til det overflødige, trekkes kun mot det som føles aller mest nærende og levende.

Sier nei til det jeg ikke har overskudd til.

Rydder opp i hjemmet mitt, og fjerner alt som føles tungt og energiforlatt.

Gjør status i arbeidslivet mitt, og er så ærlig med meg selv som jeg kan: hva har overlevd vinteren og står enda tydeligere frem enn før, og hva har vist seg for svakt, og har måttet bøte med livet?

Jeg øver meg i å lytte dypt.

Skjære inn til beinet.

Snakke og handle fra et sted som føles virkelig og sant.

Her om dagen så jeg en video med mystikeren og Sufi-læreren Llewellyn Vaughan-Lee.

Han fortalte blant annet om aboriginerfolket i Australia, og deres måte å betrakte livet på. Hvordan de ser hvert øyeblikk som en mulighet for å vende tilbake til det opprinnelige øyeblikket, the primordial moment.

Jeg ble så rørt av dette.

Kjente hvordan det sa noe om den tilstanden jeg befinner meg i etter vinteren.

Som om jeg er tettere på noe opprinnelig nå. Tilbake ved et slags utgangspunkt, en urtilstand, og har mulighet for å springe ut i livet derfra. Som om vintermånedene har slitt bort noe av det som jeg i løpet av livet har lagt utenpå den jeg egentlig er.

Er det det som er vinterens gave til oss mennesker? En tilbakeføring til det primære, det originale, det aller mest fundamentale i oss?

Jeg leste en gang om en danselærer som lærte elevene sine viktigheten av det som i yoga kalles for Tadasana - fjellets stilling. Det er en stilling hvor man bare står rett opp og ned, og forsøker å la kroppens deler komme på linje med hverandre.

En utgangsposisjon.

Et hvilested.

Jeg husker hvordan hun beskrev at elevene hennes ofte syntes at denne enkle stillingen var nærmest konfronterende. At det føltes sårbart for mange å stå sånn, eksponert på en måte. At det krevde mot for dem å stå helt stille, som seg selv, uten noe å gjemme seg bak.

Og jeg tenker at det er litt sånn det er å være menneske på slutten av vinteren. At det er dette som kreves av oss her: et mot til å bli stående. En villighet til å la oss bli sett i vår aller mest blottlagte tilstand. En tillitt til at vi er gode nok som vi er, og at verden vil ta i mot oss.

Det er sårbart å stå her, ingen tvil om det.

Men gevinsten er stor når vi tør.

For jo mer ubeskyttet vi står, jo dypere kan livet berøre oss, og jo mer ufiltrert kan det innerste lyset vårt strømme ut i verden.

〰️

SPØRSMÅL SOM GUIDER MEG TETTERE PÅ MIN ESSENS I ØYEBLIKKET

Jeg har lyst til å dele noen skriveøvelser med deg som jeg har hatt glede av å utforske i det siste.

Kanskje kan de også inspirere deg her i overgangen mellom vinter og vår?

〰️

Hva føles aller mest livgivende for deg i øyeblikket?

Hva føles tungt og energiforlatt?

Hva merker du en oppriktig og gledesfylt impuls til å skape?

➰