ALT DET VI ENDA IKKE KAN SE

Hvis året var et døgn, ville vinteren være natten; det stille rommet som alt hviler og vokser i.

Og hvis året var et helt liv, ville vinteren være tilværelsen i livmoren; den livsviktige tida i mørket, før livet er klart til å møte dagen.

Enhver vet at vi trenger søvnen. Og at det som forlater mors liv for tidlig, har vanskelig for å overleve. Allikevel motkjemper vi vinteren. Beklager oss over kulda, mørket, trøttheten og stillstanden – og ønsker oss lyset og varmen tilbake. Og handlekraften. Som om vi tror at vinteren står i veien for oss og bremser oss. Som om vi tror den er en slags feil, og at den hindrer oss i å gjøre alt det vi innbiller oss at vi må få gjort.

Men vinteren er ingen feil.

Den er en essensiell del av kretsløpet vårt, den urgamle dansen mellom liv og død som vi alle er en del av. 

For når alt går i dvale, både inne i oss og omkring oss, begynner transformasjonen. Å gjennomleve vinteren er som å være en larve på vei til å bli sommerfugl. Det gamle dør og går i oppløsning, vi blir flytende og udefinerbare, og tilværelsen kan virke kaotisk. Men i løpet av vinteren faller brikkene våre på plass i nye formasjoner. Sommerfuglen bygges av det som en gang var larvens byggesteiner. Og når tida er inne, folder vi oss ut i en ny form - i farger og med egenskaper som ingen, ikke en gang oss selv, hadde sett komme.

Vinteren krever tillit.

Vi må stole på at noe helt nytt vokser frem i oss, selv om vi ikke kan se det. Vi må tåle å være verken larve eller sommerfugl en stund. Og være modige nok til å la det gamle dø, så det nye kan få plass til å leve.

I den greske myten om Orfeus og Eurydike, blir Eurydike bitt av en giftig slange og kommer til dødsriket. Orfeus, hennes elskede, sørger så dypt over henne at han får lov til å gå ned i dødsriket for å lete etter henne, og der nede synger han så vakkert at Hades lar seg overtale til å slippe henne fri.

Men Hades stiller én betingelse. Eurydike skal gå bak Orfeus hele veien opp fra dødsriket, og Orfeus må love å ikke snu seg for å se ansiktet hennes. Han må stole fullt og fast på at det er Eurydike som går bak ham, og at hun snart vil få livet tilbake. Men Orfeus klarer det ikke. Rett før de kommer opp i lyset blir tvilen hans for stor, han snur seg mot sin elskede og ser ansiktet hennes. Det er henne! Men med det samme oppløser Hades sitt løfte, og Eurydike forsvinner ned i dødsriket igjen. 

Denne historien er en påminnelse om det vinteren krever av oss. Den er villig til å gi oss nytt liv. Men kun hvis vi stoler på transformasjonens kraft og motstår fristelsen til å se det nye i øynene for tidlig. Vi må være tålmodige. Og vi må ha tillit. Det er som med larven og sommerfuglen, hvis puppa åpnes før tiden er inne går utviklingen i stå. Derfor må vi aldri prøve å tvinge den åpen, men vente til sommerfuglens vinger er sterke nok til selv å bryte igjennom.

Det er fullmåne i dag. Måtte den kaste lys over alt det i oss som er dødt og gi oss mot til å slippe det. Og måtte den lyse opp stien foran oss, så vi kan ta det neste lille skrittet, og det neste, uten å vende oss om, helt til vi er ute av mørket.

VINTERTANKER VED NYMÅNE

Det er slutten av januar, og selv om året er godt i gang føles det som om det ikke helt har begynt enda.

Januar er dvaletid, drømmetid, hviletid. Det er tid for å lese og skrive og strikke og bake og koke suppe og sitte stille i skjæret fra stearinlyset og se mørket senke seg utenfor. Trøttheten ligger over meg som et filter jeg ser dagene igjennom, ikke på en irriterende måte, mer som en vennlig påminnelse om at jeg ikke skal bevege meg for hurtig. Det føles naturlig å spare på kreftene, trekke dem ned i røttene, snakke mindre, gjøre mindre, bare være, lytte, gå i hi.

Allikevel må jeg hele tiden minne meg selv på at det er greit å ikke gjøre så mye. Stemmen fra den kulturen jeg er en del av lever inne i meg, og forteller meg at jeg burde handle, produsere, utrette og manifestere. Du er lat, sier stemmen. Du er unyttig, ubetydelig, usynlig, uinteressant og udugelig – hvis du ikke hele tiden gjør noe!  

Men det finnes en annen stemme i meg også. Og den blir hele tiden sterkere. Det er den stemmen som forteller meg at livet har sin egen rytme og at det er en tid for alt. En tid for å handle og en tid for å hvile. En tid for å høste og en tid for å så. Og akkurat nå befinner vi oss dypt inne i vintermørket, i hjertet av den stille tiden. Vær tålmodig, hvisker januar. Ikke stress, ikke forser noe. La alt som vokser nede i mørket få ligge der i ro og fred litt enda, så det kan vokse seg sterkt nok til å tåle lyset.

”Stop weaving and watch the pattern improve”, sier Rumi.

Jeg prøver å huske den setningen. Øver meg i å slippe taket, tåle å være i det ukjente, uten for mange svar og definisjoner. Lar januar være januar, lapper sokker, mater fuglene, går tur mellom nakne trekroner, puster frostrøyk. Lytter. 

Det er nymåne i dag, årets aller første. Normalt bruker jeg nymånekvelden til å skrive dagbok og sette intensjoner for måneden som kommer, men denne gangen føles det mer naturlig å bare sitte i ro, med lukkede øyne. Gi stillheten lov til å fylle, og stole på at noe vil komme til syne i den, når tiden er inne. 

/hanne

I hele 2017 utforsker jeg sammenhengen mellom naturens rytme og min egen skapende prosess - og deler tankene mine her på bloggen hver nymåne og hver fullmåne. Hvis du vil ha blogginnleggene sendt direkte til innboksen din, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt HER.

EN SLUTT OG EN BEGYNNELsE

Så ble det januar igjen.

Jorda har dreid enda en gang rundt om sola og vi mennesker har spunnet enda en gang rundt om vår egen akse. Årstidene har gått i sirkel. Og nå står vi her, snart midtvinters, i overgangen mellom det gamle og det nye. Januar er både en avslutning og en begynnelse, en portal mellom det som var og det som skal komme. Og i dette mellomrommet gir det mening å stoppe opp og trekke pusten et øyeblikk. 

Hva skjedde egentlig i året som gikk? Hva ga dette året oss, hva lærte det oss, hvordan endret det oss? Hva vil vi bære med oss inn i det nye året? Og hva vil vi gi slipp på?

For meg var 2016 et styrkende og nærende år. Jeg følte at jeg fikk bedre kontakt med kroppen, med jorda under føttene mine og med naturen omkring meg. Ved å være oppmerksom på årstidenes skiften og månens bevegelser på himmelen, ble det lettere for meg å være i balanse. Lettere å skape når det var tid til å skape - og hvile når det var tid til å hvile. Og jeg følte meg mer og mer som en del av den store rytmen som bærer alle ting.

I 2016 avholdt jeg to dagbokworkshops online, og begge handlet, på hver sin måte, om å skape innenifra – i takt med årets gang. Disse workshopene ga meg mye. De hjalp meg med å samle og formulere tankene mine. De ga meg den forpliktelsen jeg hadde bruk for, for å få sendt noe ut i verden med jevne mellomrom. Og de viste meg at jeg ikke er den eneste som lengter etter å leve et skapende liv med naturlig flyt.

Derfor vil jeg fortsette med å utforske + skrive om naturlig skaperkraft i 2017! 

Hver eneste fullmåne og hver eneste nymåne i året som kommer vil jeg dele et blogginnlegg med tanker om den tiden på året vi befinner oss i + redskaper vi kan bruke for å skape bedre forbindelse til vårt eget indre og verden omkring oss. Jeg vil bruke dette året til å bevege meg enda dypere inn i naturens rytme og frigjøre enda mere skaperkraft. Og hvis dette vekker nysgjerrigheten din, er du mer enn velkommen til å lese med. 

Det er helt gratis, og du vil finne blogginnleggene på hjemmesiden min og på facebooksiden min. Og hvis du vil ha dem levert helt til døra, kan du tilmelde deg nyhetsbrevet mitt HER, så lander det automatisk et brev fra meg i innboksen din hver fjortende dag.

I dag er det årets første fullmåne og fullmåne handler, for meg, om å gi slipp. Derfor vil jeg gjerne dele tre av mine beste nyttårsskriveøvelser med deg. De handler alle om å ta ordentlig farvel med det gamle året, så vi kan kaste oss bevisst og helhjertet inn i det nye:
 

OPPGAVE #1

Skriv en liste over det viktigste som skjedde i livet ditt i 2016. Mennesker du møtte, bøker du leste, mål du nådde, ting du måtte gi slipp på, opplevelser, innsikter osv. Skriv ned alt som kjennes betydningsfullt, både stort og smått.

(Og ta gjerne vare på lista! Hvis du fortsetter med å gjøre denne øvelsen hvert år, er det veldig spennende å gå tilbake i listene og se hvordan du har utviklet deg og hva du har opplevd fra år til år.)

OPPGAVE #2

På hvilken måte er du en annen nå, enn du var i januar 2016? 

OPPGAVE #3

Skriv en liste over alle de uferdige prosjektene du er i gang med. Det kan være alt fra store livsprosjekter til bittesmå hyggeprosjekter. Gå igjennom lista og sett en ring rundt de prosjektene du virkelig kjenner deg inspirert til å jobbe videre med akkurat nå. 

BONUS FULLMÅNESPØRSMÅL

Hva er du klar til å gi slipp på?

LYKKE TIL!

Og god fullmåne der ute.

Måtte den kaste lys over alt det du trenger å få øye på, gi deg mot til å slippe det du ikke lenger har bruk for og kraft til å handle på det som kaller på deg. 

Og jeg håper du vil bli med meg videre på denne reisa gjennom år 2017. Jeg aner ikke hvor den vil føre oss, men er sikker på at den vil bære oss akkurat dit vi skal. 

 
Alt godt,
hanne hvattum
 

ÅRETS RYTME - August 2016

View fullsize

KJÆRE AUGUST!

Du ga meg følelsen av å lande.

Du ga meg følelsen av å komme hjem, både fysisk og mentalt. Hjem til det lille huset i hagen, hjem til arbeidet mitt og alt det jeg lengter etter å skape, hjem til hverdagens rytmer og ritualer, alt det som grounder meg – etter en lang og opplevelsesrik sommer. 

Du ga meg naturens overflod, i alle dens farger og former. Bjørnebær og blåbær og gulerøtter og squash og vindruer  og palmekål fra hagen. Du ga meg hjemmelaget eplesaft i litervis og et kjøleskap fullt av mirabellesyltetøy. Du ga meg stokkroser og høstanemoner og solgule kornmarker og ettermiddagsturer til havet – et siste streif av sommer, før høsten kommer. 

Du ga meg det varme, gyldne lyset som kun finnes på denne tida av året. Det jeg skal varme meg på hele vinteren.

Du ga meg handlekraft og inspirasjon, og en fornemmelse av at sommeren har endret meg, uten at jeg helt vet hvordan – enda.

Og følelsen av å starte på et helt nytt kapittel.  

TAKK FOR I ÅR!

MIDTSOMMERSTATUS - fem spørsmål på halvveien

Midtsommer.

Årets lengste dag kom og gikk.

Herfra blir dagene kortere, nettene mørkere, og plutselig kommer høsten, som den alltid gjør, etter sommeren, som kommer etter våren, som kommer etter vinteren, og sånn dreier hjulet rundt, om og om igjen.

Her er fem spørsmål jeg har stilt meg selv i dag, for å gjøre opp en slags status. For å huske at jeg står akkurat her, akkurat nå - midt i sommeren, midt i året. For å ære alt det jeg allerede har lagt bak meg. Og for å lene meg nysgjerrig inn i alt det som kommer:

1. Hva har du skapt hittil i år?

2. Hva er du mest stolt av i livet ditt – akkurat nå?

3. Hva vil du gjerne ha mer av i halvåret som kommer?

4. Hvilke idéer romsterer inne i deg i øyebliket?

5. Hvilke ord beskriver best hvordan du vil at resten av året skal være?

Håper du også kan bruke dem!

xxx

hanne

MÅNE TIL MÅNE - om å finne sin egen rytme

Noe av det  beste jeg har gjort for meg selv i år, er å bli bedre kjent med min egen menstruasjonssyklus.

De siste årene har jeg opplevd en voksende lengsel etter å leve mer i takt med naturens og kroppens rytme. Og etter å ha lest blant annet artikkelen "Wisdom of the Menstrual Cycle" av Christiane Northrup og e-boka "Let's go Menstrual - enjoy your menstrual cycle and love its gifts" av Miranda Gray, har jeg begynt å føre dagbok over min egen syklus.

Ved å observere hvordan humøret mitt, energien min, stressnivået, hvilebehovet, kreativiteten osv. skifter i løpet av måneden – alt etter hvor i syklusen jeg befinner meg – har jeg fått øye på at kroppen min følger en forholdsvis fast rytme. Og at denne rytmen henger sammen med månens skiftende faser. Jeg kan se at det er bestemte tidspunkter i syklusen min hvor jeg føler meg innadvendt og bestemte tidspunkter hvor jeg føler meg utadvendt. Jeg kan se at det er deler av syklusen hvor jeg føler meg kreativ og har et stort behov for å uttrykke meg - og andre tidspunkter hvor jeg trenger ro & hvile osv. Det føles nærmest revolusjonerende å oppdage at det finnes et mønster i de indre svingningene. Og gjennom å kartlegge og bli kjent med syklusen min opplever jeg at jeg forstår meg selv og kroppen min på en helt ny måte. 

Miranda Gray hevder at kvinnens menstruationssyklus er en slags miniutgave av året - og at den har fire faser som svarer til de fire årstidene. Den første fasen i syklusen (den uka du menstruerer) er VINTER. Her er mange kvinner innadvendte og har bruk for mye ro og hvile, akkurat som om vinteren. Den neste fasen er VÅR. Nå vender lyset og energien tilbake, og dette er for mange en uke preget av handlekraft, kreativitet, klar tenkning og lyst til å utrette og uttrykke. Den tredje uka representerer SOMMER. Nå er energien på topp, vi føler oss sosiale og utadvendte, spontane og eventyrlystne. Vi har et større overskudd til andre mennesker, og er gode til å nyte livet. Syklusens siste fase er HØST. Nå vender vi oss innover igjen, og har bruk for mere søvn og hvile. Det er en reflekterende fase, hvor vi har mulighet til å gjøre opp status og finne ut av hva vi vil gi slipp på og hva vi vil jobbe videre med.

Denne inndelingen i faser som gjenspeiler årets rytme er selvfølgelig ingen fasit. Vi er alle forskjellige, og har vår egen individuelle rytme, og det er andre ting enn menstruasjonssyklusen som også påvirker stemningene og energien vår - som for eksempel søvn, mat, stressnivå, vær og relasjoner. Allikevel opplever jeg, etter å ha observert min egen syklus i et halvt år, at jeg gjenkjenner mye av det Grey skriver.

Her er noe av det jeg har notert meg så langt:

UKE 1 - VINTER: Jeg får ofte menstruasjon omkring nymånen. I dagene hvor jeg har menstruasjon er jeg innadvendt og har et stort behov for alenetid og hviletid. Jeg har bruk for å reflektere, slappe av, drømme og bare være til – og det er en uke hvor jeg ofte får mange idéer og innsikter. Jeg føler meg lite verbal, og har sjelden lyst til de store samtalene. Har bruk for mye søvn og ro, og blir fort sliten hvis det er støy rundt meg eller hvis ting går for fort.

UKE 2 - VÅR: Nå kommer ordene. Skiftet er ofte så markant at jeg kan merke når det skjer. Plutselig er det som om ordene bobler opp til overflaten og vil ut, og jeg kan ikke gjøre annet enn å sette meg ned å og skrive. Denne uka er det mest skapende og kreative tidspunktet i syklusen min, og det er her de fleste diktene og tekstene mine blir til. Jeg har tusen idéer - og blir fort irritabel hvis jeg ikke får tid til å handle på dem (hvis jeg har for mange avtaler for eksempel).

UKE 3 - SOMMER: Jeg vender meg utover igjen, og får lyst til å være sammen med andre. Her oppstår lysten til å la rutinene gå i oppløsning og dyrke spontaniteten, menneskemøtene, opplevelsene og eventyret. Denne uka har jeg ofte mye energi og det gjør meg ingenting å ha masse planer og avtaler. Jeg blir lett inspirert, og uka handler mer om input enn om output. Jeg har registrert at denne delen av syklusen min ofte faller sammen med fullmånen, og jeg får lyst til å danse, synge og sitte rundt bålet med andre mennesker hele natten.

UKE 4 - HØST: Etter en uke med utadvendt energi er jeg sliten, og vender energien innover igjen. Den fjerde uka i syklusen min er ofte en reflekterende og oppsummerende uke. Jeg finner frem dagboka igjen, og prøver å få et overblikk over livet mitt og måneden som har gått. Jeg tar stilling til om jeg har nådd målene mine og satt idéene mine ut i livet, jeg avslutter og avrunder ting, og denne uka kan by på følelsen av suksess eller følelsen av mislykkethet, alt etter hvordan måneden har utfoldet seg. Denne uka er også den typiske PMS-uka. Etter å ha observert syklusen min igjennom mange måneder, virker det for meg som om PMS-symptomene mine (aggresjon, irritasjon, utmattethet osv) er mest fremtredende hvis jeg ikke lytter til behovet for hvile, refleksjon, og alenetid. 

Det er en stor aha-opplevelse for meg å oppdage at jeg kan forutse hvordan energien min svinger. Og jo mer jeg lærer om meg selv og syklusen min, jo lettere er det å legge opp livet mitt på en måte som understøtter min naturlige rytme. Jeg kan flyte med livet og akseptere det som ér, istedenfor å kjempe i mot det og prøve å endre det.

Når jeg vet at jeg veksler mellom å være innadvendt og utadvendt, trenger jeg for eksempel ikke å kritisere meg selv for å være for asosial i de fasene hvor jeg ikke har så stort behov for å se andre. Jeg kan nyte den kreative alenetiden, vel vitende om at alt går i bølger, og at det snart kommer en tid hvor jeg vender meg utad igjen. Og de gangene jeg føler meg ute av stand til å formulere meg trenger jeg ikke lenger å tro at jeg har fått en livslang skriveblokkering. Jeg kan gjøre andre ting – og samtidig være trygg på at lysten og evnen til å skrive vender tilbake om et øyeblikk.

Samfunnet vi lever i forteller oss at vi alltid burde være effektive, hardtarbeidene og produktive. At vi burde arbeide like mange timer hver dag, uansett årstid, uansett dagsform - og at vi er svake hvis vi har bruk for hvilke og ro. Men kroppen forteller oss noe annet. Den forteller oss at vi er sykliske vesner, akkurat som alt annet som lever, og at vi har en naturlig rytme som veksler mellom det utadvendte og det innadvendte, det handlende og det hvilende, liv og død.

Jeg har laget et enkelt dagbokksskjema som jeg bruker til å karlegge syklusen min (inspirert av et skjema fra Miranda Grays e-bok). Du er velkommen til å bruke det hvis du er nysgjerrig på å bli bedre kjent med ditt eget mønster.

Du kan se skjemaet her:

Og du kan downloade det, gratis, ved å trykke her:

Håper det gir deg like mange aha-opplevelser som det har gitt meg!

xxx

hanne

A CONVERSATION THAT NEVER ENDS

When I pay attention, I notice that each day seems to have a certain message, a theme that is woven into its fabric and becomes visible to me when I look for it. When I keep my eyes open, I notice the signs offered to me by my surroundings. There are clues hidden everywhere. And when I remember to listen, each day seems to have something to tell me. 

Yesterday I woke up feeling heavy at heart.

My thoughts were running in all kinds of directions and my mind was cluttered with worries. I was restless and frustrated, feeling like I needed to cross a lot of things off my to-do-list (in order to not feel like a failure). But I was tired and scatterbrained and I couldn't get anything done.

As the day unfolded, I started noticing a few subtle signs here and there. A friend posted an article on facebook called “To Anyone Who Thinks They´re Falling Behind in Life”, and I was particularly moved by this quote:

"Sometimes the novel is not ready to be written because you haven’t met the inspiration for your main character yet. Sometimes you need two more years of life experience before you can make your masterpiece into something that will feel real and true and raw to other people. Sometimes you’re not falling in love because whatever you need to know about yourself is only knowable through solitude. Sometimes you haven’t met your next collaborator. Sometimes your sadness encircles you because, one day, it will be the opus upon which you build your life.”

Reading this made me relax a bit, and I started breathing more easily. A moment later I stumbled upon this poem by Red K Elders:

”Our purpose in life is simply to be.
To do whatever it is for each of us uniquely
that allows love to flow through us -
to move along with that current.

Not sitting alone, embittered by the trials,
concerned with this or that is wrong.
Not wringing our hands darkly,
wondering what we need to be doing,
worrying about what has gone or what will be.

What if all humankind could be
like the flock of birds
startled into flight?

The rush, the crack, the whiteness
of feathers floating away.
Rising as one
in the swell of love.
Joyously moving and feeling together
that glorious fluid motion.”

As I took in the words of the article + the words of the poem, I noticed that they had very similar messages. Let go! they said. And there it was, the theme of the day, the sign that I needed. Trust that everything is unfolding in its own pace and that you are in the right place. 

I could feel myself become softer and calmer while reading, the words showed me where I was stuck and gently guided me back towards my center. The clouds in my mind disappeared and I could walk more peacefully through my day.

I used to feel so separated from my surroundings, thinking that I was on my own and that I always had to figure everything out by myself. It was exhausting and lonely. But the more I pay attention, the more connected and supported I feel.

When I keep track of that which moves and inspires me, I see patterns, and these patterns are maps for me to follow.

I feel like I am a part of a conversation that never ends.

As I learn to listen, everything speaks back to me. 

The dance between life and death

Spring is on it's way.

In our tiny garden, the first flowers are showing their faces, breaking through the black soil that has protected them all winter. Eranthis, Snowdrop and Christmas Rose are already here - and there are green buds on almost every tree now. Things are happening fast. When the sun is up, it's warm enough outside to have lunch in the greenhouse. Each day comes with the return of more birds.

And in the middle of all this new life, there is death. 

Old leaves are still covering most of the flowerbeds. The lavender needs a serious haircut. And it's the time for cutting dead branches off the apple tree and the ivy. Life and death are woven together, depending on each other and dancing cheek to cheek. In spring this becomes very visible. Everything brown and dry has to go, in order to create room for that which is green and wild and new.

This theme of life and death is not only playing out in the garden, it is also happening inside of us. In the darkness of winter, we have grown and changed and something within us is ready to die. Spring invites us to let go of the old and give birth to new versions of ourselves, new chapters, new dreams.

The moon is full today.

And full moon journal writing has become one of my most cherished rituals.

Tonight I will be exploring these two questions in my journal: 

What in my life is ready to die?

What am I giving birth to this spring?

I invite you to do the same!

Living the questions

The only thing I know is that everything is changing, always. Everything is shifting and moving and transforming and constantly becoming something new. My perception of the world – and my own self-image – is not what it used to be. Reality is different now. I am different. And yet, I am still me.

The frustration I used to feel; the claustrophobic feeling of not knowing what to do with my life, of feeling stuck without being able to move, has faded. It is almost strange to think about how strong that feeling once was. Somehow I have managed to push through it. I’m on the other side of the river now, resting on the riverbank. Pondering what my next step will be.  

I have by no means found absolute answers to who I am or what the purpose of all this strangeness is. But I have opened a few doors within myself. I am feeling so much bigger than before, so much wider and taller and rounder and wilder and deeper. I am reconnecting with my body. I am reuniting with my laughter and my sense of playfulness. I am allowing myself to write, to communicate, to connect – because that is what I love to do. The old armour is full of cracks, and my heart is pouring out.

I am a mother now. Carrying a child in my belly for almost nine months, giving birth to my daughter in the middle of a moonlit night and slowly learning what it means to be her “mamma”, has given me a new sense of power. The mother who is related to all mothers is moving in my bones. She is drawn towards the sacred; towards nature; towards rituals and rhythms and symbols. She is drawn towards singing and dancing and healing and cooking and planting seeds and working with her hands and telling stories that hold the world together. She is a weaver of words, a creator of life – and she is pushing me towards my dreams.

Yesterday, I read a quote from a woman who had recently started her own business as a healer. She described how she had always had a very rich and colorful inner life – but on the outside, her life didn’t quite reflect it. Until she decided to create her own company and share her gifts with the world - then her inside and her outside finally aligned. 

I was touched by this story, it felt like it was carrying a message for me. After dreaming and learning and growing for such a long time – it is time to focus on the outside. It is time to share my thoughts with others. I used to be so scared of what people would think of me, afraid of being labeled as naive, unprofessional, detached from reality, too dreamy, too much. But I am realizing that there is nothing to be afraid of. Some people will be put off by what I am writing, by who I am, but it’s okay. There will be others. Only by sharing what I’ve got will I be able to find my tribe - the people who resonate with me.

A few mountains have been climbed, a few answered has been found. But still, there are so many questions. How to juggle motherhood and the creative life? How to make money? How to build the home that I am longing for, the house with the small garden and the big wooden table, where our children will grow up? How to move closer to nature, and closer to a creative community?

How, exactly, am I supposed to build this bridge between the inside and the outside?

”Be patient toward all that is unsolved in your heart and try to love the questions themselves, like locked rooms and like books that are now written in a very foreign tongue”, says Rilke. ”Do not now seek the answers, which cannot be given you because you would not be able to live them. And the point is, to live everything. Live the questions now. Perhaps you will then gradually, without noticing it, live along some distant day into the answer.”

I will do my best to follow this advice. I will walk patiently, with anticipation. I will follow the wild woman, curious to see where she is taking me.

And the only thing I know is that everything will keep changing, always. Everything will be shifting and moving and transforming and constantly becoming something new. I will change. And yet, I will still be me.