Å gjennomleve vinteren er som å være en larve på vei til å bli sommerfugl. Det gamle dør og går i oppløsning, vi blir flytende og udefinerbare, og tilværelsen kan virke kaotisk. Men i løpet av vinteren faller brikkene våre på plass i nye formasjoner. Sommerfuglen bygges av det som en gang var larvens byggesteiner. Og når tida er inne, folder vi oss ut i en ny form - i farger og med egenskaper som ingen, ikke en gang oss selv, hadde sett komme.

Januar er dvaletid, drømmetid, hviletid. Det er tid for å lese og skrive og strikke og bake og koke suppe og sitte stille i skjæret fra stearinlyset og se mørket senke seg utenfor. Trøttheten ligger over meg som et filter jeg ser dagene igjennom, ikke på en irriterende måte, mer som en vennlig påminnelse om at jeg ikke skal bevege meg for hurtig. Det føles naturlig å spare på kreftene, trekke dem ned i røttene, snakke mindre, gjøre mindre, bare være, lytte, gå i hi.

Så ble det januar igjen. Jorda har dreid enda en gang rundt om sola og vi mennesker har spunnet enda en gang rundt om vår egen akse. Årstidene har gått i sirkel. Og nå står vi her, snart midtvinters, i overgangen mellom det gamle og det nye. Januar er både en avslutning og en begynnelse, en portal mellom det som var og det som skal komme. Og i dette mellomrommet gir det mening å stoppe opp og trekke pusten et øyeblikk.