Hvis året var et døgn, ville vinteren være natten; det stille rommet som alt hviler og vokser i.

Og hvis året var et helt liv, ville vinteren være tilværelsen i livmoren; den livsviktige tida i mørket, før livet er klart til å møte dagen.

Enhver vet at vi trenger søvnen. Og at det som forlater mors liv for tidlig, har vanskelig for å overleve. Allikevel motkjemper vi vinteren. Beklager oss over kulda, mørket, trøttheten og stillstanden – og ønsker oss lyset og varmen tilbake. Og handlekraften. Som om vi tror at vinteren står i veien for oss og bremser oss. Som om vi tror den er en slags feil, og at den hindrer oss i å gjøre alt det vi innbiller oss at vi må få gjort.

Men vinteren er ingen feil.

Den er en essensiell del av kretsløpet vårt, den urgamle dansen mellom liv og død som vi alle er en del av.

For når alt går i dvale, både inne i oss og omkring oss, begynner transformasjonen. Å gjennomleve vinteren er som å være en larve på vei til å bli sommerfugl. Det gamle dør og går i oppløsning, vi blir flytende og udefinerbare, og tilværelsen kan virke kaotisk. Men i løpet av vinteren faller brikkene våre på plass i nye formasjoner. Sommerfuglen bygges av det som en gang var larvens byggesteiner. Og når tida er inne, folder vi oss ut i en ny form - i farger og med egenskaper som ingen, ikke en gang oss selv, hadde sett komme.

Vinteren krever tillit.

Vi må stole på at noe helt nytt vokser frem i oss, selv om vi ikke kan se det. Vi må tåle å være verken larve eller sommerfugl en stund. Og være modige nok til å la det gamle dø, så det nye kan få plass til å leve.

I den greske myten om Orfeus og Eurydike, blir Eurydike bitt av en giftig slange og kommer til dødsriket. Orfeus, hennes elskede, sørger så dypt over henne at han får lov til å gå ned i dødsriket for å lete etter henne, og der nede synger han så vakkert at Hades lar seg overtale til å slippe henne fri.

Men Hades stiller én betingelse. Eurydike skal gå bak Orfeus hele veien opp fra dødsriket, og Orfeus må love å ikke snu seg for å se ansiktet hennes. Han må stole fullt og fast på at det er Eurydike som går bak ham, og at hun snart vil få livet tilbake. Men Orfeus klarer det ikke. Rett før de kommer opp i lyset blir tvilen hans for stor, han snur seg mot sin elskede og ser ansiktet hennes. Det er henne! Men med det samme oppløser Hades sitt løfte, og Eurydike forsvinner ned i dødsriket igjen.

Denne historien er en påminnelse om det vinteren krever av oss. Den er villig til å gi oss nytt liv. Men kun hvis vi stoler på transformasjonens kraft og motstår fristelsen til å se det nye i øynene for tidlig. Vi må være tålmodige. Og vi må ha tillit. Det er som med larven og sommerfuglen, hvis puppa åpnes før tiden er inne går utviklingen i stå. Derfor må vi aldri prøve å tvinge den åpen, men vente til sommerfuglens vinger er sterke nok til selv å bryte igjennom.

Det er fullmåne i dag. Måtte den kaste lys over alt det i oss som er dødt og gi oss mot til å slippe det. Og måtte den lyse opp stien foran oss, så vi kan ta det neste lille skrittet, og det neste, uten å vende oss om, helt til vi er ute av mørket.