Januar er dvaletid, drømmetid, hviletid. Det er tid for å lese og skrive og strikke og bake og koke suppe og sitte stille i skjæret fra stearinlyset og se mørket senke seg utenfor. Trøttheten ligger over meg som et filter jeg ser dagene igjennom, ikke på en irriterende måte, mer som en vennlig påminnelse om at jeg ikke skal bevege meg for hurtig. Det føles naturlig å spare på kreftene, trekke dem ned i røttene, snakke mindre, gjøre mindre, bare være, lytte, gå i hi.
Så ble det januar igjen. Jorda har dreid enda en gang rundt om sola og vi mennesker har spunnet enda en gang rundt om vår egen akse. Årstidene har gått i sirkel. Og nå står vi her, snart midtvinters, i overgangen mellom det gamle og det nye. Januar er både en avslutning og en begynnelse, en portal mellom det som var og det som skal komme. Og i dette mellomrommet gir det mening å stoppe opp og trekke pusten et øyeblikk.
KJÆRE AUGUST! Du ga meg følelsen av å lande. Du ga meg følelsen av å komme hjem, både fysisk og mentalt. Hjem til det lille huset i hagen, hjem til arbeidet mitt og alt det jeg lengter etter å skape, hjem til hverdagens rytmer og ritualer, alt det som grounder meg – etter en lang og opplevelsesrik sommer.
Midtsommer. Årets lengste dag kom og gikk. Her er fem spørsmål jeg har stilt meg selv i dag, for å gjøre opp en slags status. For å huske at jeg står akkurat her, akkurat nå - midt i sommeren, midt i året. For å ære alt det jeg allerede har lagt bak meg. Og for å lene meg nysgjerrig inn i alt det som kommer:
Noe av det beste jeg har gjort for meg selv i år, er å bli bedre kjent med min egen menstruasjonssyklus. Ved å observere hvordan humøret mitt, energien min, stressnivået, hvilebehovet, kreativiteten osv. skifter i løpet av måneden – alt etter hvor i syklusen jeg befinner meg – har jeg fått øye på at kroppen min følger en forholdsvis fast rytme. Det kan du lese mer om her.
When I pay attention, I notice that each day seems to have a certain message, a theme that is woven into its fabric and becomes visible to me when I look for it. When I keep my eyes open, I notice the signs offered to me by my surroundings. There are clues hidden everywhere. And when I remember to listen, each day seems to have something to tell me.
Life and death are woven together, depending on each other and dancing cheek to cheek. In spring this becomes very visible. Everything brown and dry has to go, in order to create room for that which is green and wild and new.
The only thing I know is that everything is changing, always. Everything is shifting and moving and transforming and constantly becoming something new. My perception of the world – and my own self-image – is not what it used to be. Reality is different now. I am different. And yet, I am still me.
Å gjennomleve vinteren er som å være en larve på vei til å bli sommerfugl. Det gamle dør og går i oppløsning, vi blir flytende og udefinerbare, og tilværelsen kan virke kaotisk. Men i løpet av vinteren faller brikkene våre på plass i nye formasjoner. Sommerfuglen bygges av det som en gang var larvens byggesteiner. Og når tida er inne, folder vi oss ut i en ny form - i farger og med egenskaper som ingen, ikke en gang oss selv, hadde sett komme.