tidlig morgen, på vei til butikken for å handle inn til frokost.

jeg går nedover den gata jeg har gått nedover så mange ganger før, krysser veien ved metrostasjonen, der hvor jeg alltid pleier å krysse, og med ett er det som om solen sprenger seg vei igjennom skylaget og får alle ting til å lyse. bortsett fra at det ikke er noen sol. det er ingen sol, alt er grått, men allikevel er det som om alt er opplyst. som om alt skinner med en intensitet og en glød jeg ikke har opplevd før.

alle lyder virker med ett skarpere, klarere. alle farger virker mer strålende, slående. menneskenes stemmer og bilenes larm flettes inn i hverandre og bølger i mot meg som sangen fra et veldig kor.

noe har revnet. noe har glidd til side, som ved en feil, og avslørt en lysende verden.

så lukker det seg igjen. en glidelås trekkes opp, og byen er like grå som den pleier å være.

jeg står på fortauet
som om ingenting har skjedd
men alt har skjedd

jeg har sett det usynlige