teksten beveger seg alltid fra kaos til kosmos. når jeg begynner å skrive, aner jeg ikke hva jeg vil skrive om. jeg er fyllt opp av tanker, og føler ikke at jeg ser noe som helst klart. det er bare en masse ord som vil ut. men etterhvert som jeg skriver, begynner visse mønstre å vise seg. og jeg kan se at temaene og avsnittene passer sammen. å skrive er å veve. å ta en masse usammenhengende tanker og veve dem sammen til et sammenhengende bilde. jeg elsker det øyeblikket hvor alt snur. det sekundet hvor man plutselig får en følelse av at det nok skal gå – at det FINNES en sammenheg, et mønster. det er den samme bevegelsen hver gang. Fra kaos og tvil (er det overhodet noe substans i dette, og er det mulig å veve disse løse bruddstykkene sammen til en tekst) til den håpefulle følelsen som oppstår når man ser at det ER NOE DER, til det harde arbeidet som gjenstår da (redigeringsfasen – håndverket – the hard work), ny tvil (what the fuck was I thinking, det kommer aldri til å henge sammen), forløsningen når man når man allikevel når i mål, og ser at man har skapt et helt bilde, en ferdig tekst. og til slutt – antiklimakset – følelsen av at man heller ikke denne gangen fikk sagt akkurat det man gjerne ville si, det var så mye man utelot, så mye man ikke klarte å integrere, så mange ideer som oppstod underveis, og man må derfor straks i gang med en ny tekst.