Poeten Rilke sier; Å påbegynne noe er en umåtelig tung handling. Jeg er ikke i stand til å begynne. Jeg hopper simpelthen over det som skulle ha vært begynnelsen.

Den følelsen kjenner alle som har prøvd å skape noe. Det blanke arket, det hvite lerretet, den uskrevne melodien. Den klaustrofobiske følelsen av å være full av noe som vil ut – uten å vite hvor man skal starte hen.

Da jeg kjøpte min første sorte Moleskin notatbok, var jeg ute av stand til å begynne å skrive i den. Sidene var så tykke og hvite og tomme, og jeg ble dårlig bare av tanken på å skitne dem til med ordene mine. I ukesvis lå boka og ventet på meg, uten at jeg rørte den, helt til jeg plutselig en dag fant ut at jeg ikke trengte å begynne på den først siden. Det fikk noe til å løsne. Jeg ga boka navnet ”ALT”, for å gi meg selv lov til å skrive hva som helst (hvis alt er lov, kan man ikke gjøre noe feil), og hver gang jeg kjente ordene komme, åpnet jeg bare boka på en tilfeldig side og begynte å skrive. Ved å begynne midt i, istedenfor forfra, forsvant noe av frykten for det blanke arket. Banalt, men effektivt: å lure seg selv i gang ved å hoppe over side én.

Arbeidet kan først begynne når frykten for å ikke få noe gjort endelig overtrumfer frykten for å gjøre noe dårlig”, sier Alain de Botton.

Do something. Do something. Do something, skriver Susan Sontag til seg selv i en av dagbøkene sine.

Oppgaven vår er ikke å skrive den perfekte teksten eller male det perfekte bildet eller komponere den perfekte melodien. Oppgaven vår er å starte. Do something. Å gjøre det vi må gjøre for å riste ut av oss den første bokstaven, det første penselstrøket, den første tonen. Og dermed skape en bitteliten åpning, så alt det vi bærer rundt på kan begynne å piple frem.