om å utvide seg

tumblr_mc9gwccjFf1rjxvt8o1_1280.jpg

Mennesket er en bevegelig størrelse.

Jeg tenker på hvordan vi hele tiden utsettes for impulser som former oss, hendelser som får oss til å utvide oss. Alt det vi opplever legger seg i oss som små stykker virkelighet, integreres i kroppene våre – og blir en del av hvem vi er.

Jeg er et lappeteppe.

Jeg er en samling inntrykk, et løst forbundet nettverk av alt jeg har sett, alt jeg har hørt, alt jeg har lest, fryktet, håpet på, oppdaget og opplevd. Ethvert møte og ethvert øyeblikk er en mulighet for å ekspandere. En mulighet for å la seg berøre og bevege. Det finnes ikke noe ferdig definert og utviklet jeg,  jeg åpner meg ustanselig for det som skjer omkring meg og opptar det som gir meg næring. På den måten blir jeg til mens jeg går. Jeg er hele tiden i bevegelse, på vei mot et større meg.

En gang møtte jeg en fransk kvinne på en strand. Hver kveld så jeg henne gå tur langs vannet, og hver kveld beundret jeg holdningen hennes, elegansen hennes, verdigheten hennes. En dag, da jeg selv gikk langs stranden, besluttet jeg meg for å imitere henne, bare for moro skyld, men med det samme jeg rettet opp ryggen, lot skuldrene falle tilbake og hevet blikket, kjente jeg at noe skjedde. Det gikk opp for meg at dette, som var hennes måte å gå på, like gjerne kunne være min måte å gå på. Jeg kunne bære kroppen min med den samme verdigheten og den samme elegansen som henne. Det glemte jeg aldri. Møtet med denne fremmede kvinnen endret noe i meg.

Alt jeg eier har jeg stjålet, lånt eller fått; ingenting er mitt alene.

Fra foreldrene mine fikk jeg kjærligheten til språket. Jeg leste Kabalmysteriet, og begynte å samle på jokere. Fjellet lærte meg å gå langt. I Jan Kjærstads bøker oppdaget jeg whisky, Duke Ellington og persiske tepper. Helene Cixous lærte meg at jeg kan bruke ordene på min egen måte, mer flytende. Min mor ga meg Matisse og grønne fingre, min far ga meg jazz og gresk mytologi. Døden ga meg mot. Sykdom ga meg tålmodighet. Fotball ga meg overblikk. I New York fant jeg Kandinsky, i Jerusalem oppdaget jeg mynte og koriander, i Oslo kom Pessoa til meg, havet fant jeg i København.

Sånn kunne jeg fortsette i det uendelige. Alt jeg er, har jeg funnet på veien, plukket opp og gjort til mitt eget. Som en annen Espen Askeladd.

«Min intensjon er å gjøre alt», skrev Susan Sontag, 16 år gammel. Senere, langt senere: «Se på alt dette stoffet jeg har i hodet mitt: raketter og venetianske kirker, David Bowie og Diderot, nuoc man og Big Macs, solbriller og orgasmer».*

Alt det vi ser; lagvis legger det seg på plass i oss, som årringer. Ansikter og fjernsynsdokumentarer, landskaper og skyformasjoner. Å se er å bli til. Å leve er å la seg utvide; å ta verden opp i seg.

Hvordan går det? spør vi hverandre når vi har vært borte fra hverandre en stund.

Men det vi egentlig vil vite er:

Hvem er du?

Hva har du sett? Hva har beveget deg og berørt deg? På hvilke måter er du en annen nå, enn da jeg møtte deg sist?

Alt flyter.  Vi er mennesker, oppdagere, vi utvides. Står aldri stille.

Det er mye jeg ikke aner, men dette vet jeg:

Jeg er ikke den samme når jeg legger meg i kveld som når jeg stod opp i dag tidlig.

Dagen har formet meg.

*Sitatene fra Susan Sontag er hentet fra en  bokanmeldelse i D2, 27.mai 2011, skrevet av Kåre Bulie.