Puste lys
stille
stille
helt varsomt
og forsiktig
la pusten lande
bittelitt dypere
kjenne hvordan den
får muskler og vev
til å utvide seg
og løsne grepet
om det som ikke lenger
skal holdes
kjenne hvordan lyset
strømmer inn
og hvordan pusten
får isen i meg
til å smelte
vannet i meg
til å sildre
langsomt
langsomt
som var jeg en
frossen bekk
og pusten selve
solen
〰️
synker
til et sted
i meg
som ligger dypere
enn frykten
kjenner
hvor mykt
det er
herfra vil jeg
puste
hvile
være
skape
leve
〰️
hva hvis suksess er
hvor dypt jeg tar inn
duften av syrinene
hvor villig jeg er
til å tilgi meg selv
hvor mykt
jeg holder hodet ditt
i hendene mine
〰️
å finne stille stunder. øyeblikk hvor skuldrene senker seg. pusten fordypes. langsomheten tillates. sjelen lander i kroppen. sansene våkner. nærværet ankommer. verden åpner seg.
〰️
den dypeste
sulten
kan kun
stilles
av det dypeste
nærværet
〰️
og plutselig
kan selv det mest
sammentrukne øyeblikket
åpne knyttneven
og bli en utstrakt hånd
som dagen kan lande i
〰️
den
som lytter
lenge nok
begynner å
synge
〰️
det finnes et punkt
hvor alt det som ligger
til høyre i meg
og alt det som ligger
til venstre i meg
møtes
derfra
vil jeg
tale
〰️
igjen og igjen
famle seg frem
til dette utrolige
lyset
〰️
alltid
en ny
død
en maske
faller av
lenge trodde jeg
at den var meg
men bak masken
hviler et nytt ansikt
og et nytt
lag på lag
skrelles av
dypere ansikter
avdekkes
hele tiden nærmere
det innerste ansiktet
det opprinnelige
det
som lyser
〰️
jeg vil leve
det livet
som er mitt
det livet
som bare jeg
kan leve
det livet
som veves
av den innerste
og inderligste
tråden
i meg
den
som skinner
den
som aldri kan
briste
〰️
innerst inne
bak alt det
jeg tror jeg er
og alt det
jeg tror jeg vet
står et barn
som enda ikke har
gitt tingene navn
og lytter
〰️
den
som vil lære seg
å gi
og ta i mot
må lære seg
å puste
〰️
ingen
kan åpne
seg selv
vi er hverandres
nøkler
åpner rom
i hverandre
vi ikke visste
fantes
〰️
ikke tvinge noe frem
la alle ting synge
den sangen
de helst vil
synge
gynge med
dit dagen bærer meg
på lange
strake
armer
〰️
alt det
som gjør vondt
ikke skubbe det
vekk
bare holde det
forsiktig
med myke
hender
〰️
selv
den minste
bevegelse
kan få alt
til å bevege
seg
〰️
livets rystelser
rister bort alt det
som ikke egentlig
er oss
så vi kan merke
det i oss
som aldri kan
ristes vekk
som aldri kan
briste
〰️
dette;
at livet mitt
ikke handler om
et mål jeg skal nå
men en tilstand
jeg gjerne vil være i
ikke hesblesende
og hektisk løpende
etter noe jeg tror
jeg skal rekke
men mykt
og åndfullt tilstede
med det som
er
〰️
jo dypere inn
i øyeblikket
jeg trenger
jo mindre
trenger jeg
da næres jeg
fullt og helt
av det
som allerede er
tilstede
〰️
NÅDE
at jeg kan
holde meg
selv
at jeg kan våkne
klokka fire
om natta
med uro
i hele
kroppen
med bankende
hjerte
og galopperende
tanker
at jeg kan legge
hånden
på mitt eget
bryst
puste dypt
og berolige
mitt opprørte
vesen
at jeg kan
legge armene
rundt meg
selv
og vugge
forsiktig
fra side
til side
riste kroppen
med ørsmå
bevegelser
så noe i mitt indre
som krampaktig
har holdt fast
kan løsne
grepet sitt
og gi slipp
at jeg kan
merke
varmen
bre seg
at jeg kan
merke
roen
strømme
fra et punkt
dypt inne i meg
og ut
i alle celler
at jeg kan
merke
kjærligheten
spre seg
omslutte meg
omfavne meg
at jeg kan
lene meg inn
i den
og kjenne
at jeg for evig
er støttet
og holdt
〰️
dette
og bare
dette:
møte allting
med nærvær