Puste lys

stille

helt varsomt

og forsiktig

la pusten lande

bittelitt dypere

kjenne hvordan den

får muskler og vev

til å utvide seg

og løsne grepet

om det som ikke lenger

skal holdes

kjenne hvordan lyset

strømmer inn

og hvordan pusten

får isen i meg

til å smelte

vannet i meg

til å sildre

langsomt

som var jeg en

frossen bekk

og pusten selve

solen

〰️

synker

til et sted

i meg

som ligger dypere

enn frykten

kjenner

hvor mykt

det er

herfra vil jeg

puste

hvile

være

skape

leve

〰️

hva hvis suksess er

hvor dypt jeg tar inn

duften av syrinene

hvor villig jeg er

til å tilgi meg selv

hvor mykt

jeg holder hodet ditt

i hendene mine

〰️

å finne stille stunder. øyeblikk hvor skuldrene senker seg. pusten fordypes. langsomheten tillates. sjelen lander i kroppen. sansene våkner. nærværet ankommer. verden åpner seg.

å sitte her, på gulvet, i en solstråle. se vinden som får får trærnes blader til å rasle utenfor vinduet, merke føttene mine mot det myke teppet, kjenne hjertet mitt banke, være så nær allting. det er det eneste jeg noensinne har ønsket meg. det er ingen andre steder jeg heller vil være.

〰️

den dypeste

sulten

kan kun

stilles

av det dypeste

nærværet

〰️

og plutselig

kan selv det mest

sammentrukne øyeblikket

åpne knyttneven

og bli en utstrakt hånd

som dagen kan lande i

〰️

den

som lytter

lenge nok

begynner å

synge

〰️

det finnes et punkt

hvor alt det som ligger

til høyre i meg

og alt det som ligger

til venstre i meg

møtes

derfra

vil jeg

tale

〰️

igjen og igjen

famle seg frem

til dette utrolige

lyset

〰️

alltid

en ny

død

en maske

faller av

lenge trodde jeg

at den var meg

men bak masken

hviler et nytt ansikt

og et nytt

lag på lag

skrelles av

dypere ansikter

avdekkes

hele tiden nærmere

det innerste ansiktet

det opprinnelige

det

som lyser

〰️

jeg vil leve

det livet

som er mitt

det livet

som bare jeg

kan leve

det livet

som veves

av den innerste

og inderligste

tråden

i meg

den

som skinner

den

som aldri kan

briste

〰️

innerst inne

bak alt det

jeg tror jeg er

og alt det

jeg tror jeg vet

står et barn

som enda ikke har

gitt tingene navn

og lytter

〰️

den

som vil lære seg

å gi

og ta i mot

må lære seg

å puste

〰️

ingen

kan åpne

seg selv

vi er hverandres

nøkler

åpner rom

i hverandre

vi ikke visste

fantes

〰️

ikke tvinge noe frem

la alle ting synge

den sangen

de helst vil

synge

gynge med

dit dagen bærer meg

på lange

strake

armer

〰️

alt det

som gjør vondt

ikke skubbe det

vekk

bare holde det

forsiktig

med myke

hender

〰️

selv

den minste

bevegelse

kan få alt

til å bevege

seg

〰️

livets rystelser

rister bort alt det

som ikke egentlig

er oss

så vi kan merke

det i oss

som aldri kan

ristes vekk

som aldri kan

briste

〰️

dette;

at livet mitt

ikke handler om

et mål jeg skal nå

men en tilstand

jeg gjerne vil være i

ikke hesblesende

og hektisk løpende

etter noe jeg tror

jeg skal rekke

men mykt

og åndfullt tilstede

med det som

〰️

jo dypere inn

i øyeblikket

jeg trenger

jo mindre

trenger jeg

da næres jeg

fullt og helt

av det

som allerede er

tilstede

〰️

NÅDE

at jeg kan

holde meg

selv

at jeg kan våkne

klokka fire

om natta

med uro

i hele

kroppen

med bankende

hjerte

og galopperende

tanker

at jeg kan legge

hånden

på mitt eget

bryst

puste dypt

og berolige

mitt opprørte

vesen

at jeg kan

legge armene

rundt meg

selv

og vugge

forsiktig

fra side

til side

riste kroppen

med ørsmå

bevegelser

så noe i mitt indre

som krampaktig

har holdt fast

kan løsne

grepet sitt

og gi slipp

at jeg kan

merke

varmen

bre seg

at jeg kan

merke

roen

strømme

fra et punkt

dypt inne i meg

og ut

i alle celler

at jeg kan

merke

kjærligheten

spre seg

omslutte meg

omfavne meg

at jeg kan

lene meg inn

i den

og kjenne

at jeg for evig

er støttet

og holdt

〰️

dette

og bare

dette:

møte allting

med nærvær

det finnes et sted i meg
hvor alt er stille
helt innerst inne
ligger det
dypt nede
under tanker
og bekymringer
og forventninger
om hvordan verden
og livet
og dagen
burde se ut
jeg glemmer ofte
at det finnes
men hver gang
jeg husker det
vet jeg
at det er her
jeg hører hjemme
så sødmefylt et hav
så salig en stillhet
på bunnen av oss alle

〰️

nærmere

og nærmere

noe

tettere på meg

enn min egen

pust

bor det

som rører meg

dypest

〰️

i det innerste

rommet

gir alt

mening

〰️

et bål

vil jeg være

så inderlig

vil jeg verne om

min egen flamme

så insisterende

vil jeg nære den

at den aldri

dør ut

men blir en blussende ild

i natten

hvor andre

kan finne

varme

〰️

øyeblikket er

grenseløst

uendelig dypt

og åpner seg

i alle retninger

〰️

alt jeg ønsker

er å lene meg så dypt inn

i øyeblikket

at det utvidet seg

i det uendelige

og åpner seg

i alle retninger

〰️

det eneste

som alltid holder

som aldri smuldrer

er nå

〰️

i det enkle

i det langsomme

i det ukompliserte

finner jeg

den intimiteten med livet

som jeg lengter etter

〰️

ordene

svikter meg

under dem

ligger et hav

av nærvær

og venter

〰️

alt det

jeg tillater meg

å motta

kan jeg gi videre

til andre

〰️

jeg vet

ingenting

men min væren

er nok

〰️

enkle sannheter

som at skjelvingen

i ospetreets løv

kan skape skjelvinger

i meg

som forløser det

som har vært stagnert

i mitt indre

〰️

hvile

i mitt eget

sentrum

la alt som

skal nå meg

få komme

når det vil

〰️

å gi meg selv

den tiden

den næringen

den stillheten

den bevegelsen

den plassen

den kjærligheten

den omsorgen

den kraften

jeg trenger

〰️

alt er hellig

〰️

å elske

er å se

〰️

å finne stille stunder. øyeblikk hvor skuldrene senker seg. pusten fordypes. langsomheten tillates. sjelen lander i kroppen. sansene våkner. nærværet ankommer. verden åpner seg.

〰️

det var dette jeg ville; å veve meg selv inn i livets stoff, å farge det med mine farger, å flette den tråden som er min inn blant de andre trådene, så vi sammen kan skape et glitrende, altomfattende bilde.

〰️

det sensuelle, det flytende, det nærværende, det levende, det sanselige, det rå, det upolerte, det åpenhjertige, det følsomme, det kraftfulle, det klarsynte, det årvåkne, det myke, det hengivne, det ærlige, det lengselsfulle, det lysende.

〰️

en dag satt jeg under et blomstrende epletre. jeg beundret de bugnende grenene, fulle av lyserosa blomster, så frodige, så struttende, og jeg spurte treet: hvordan kan jeg bli mer som deg? hvordan kan jeg folde meg ut som du gjør, med stolthet og overflod? åh, det er ingen sak, svarte treet. du skal bare la livet strømme igjennom deg. gi alt hva du har, uten å begrense deg, og uten tanke på om det er noen som tar i mot.

〰️