Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten en praksis.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten daglige øyeblikk med ro og dyp pust.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten små stunder med mykgjørende bevegelse.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten bøkene som åpner hjertet mitt igjen og igjen og menneskene som minner meg om hvem jeg er.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten tid i naturen.
〰️
Jeg skulle ønske at jeg alltid klarte å være nærværende.
At jeg alltid klarte å føle meg forbundet til meg selv, til andre mennesker, til den store helheten som vi alle er en del av.
Men virkeligheten er ikke sånn.
Jeg glemmer. Jeg mister kontakten med de dypere lagene mine. Jeg stresser. Og forsvinner opp i hodet.
Og det er her praksisen kommer inn.
De daglige møtene med stillheten, som åpner meg for et større nærvær. Som viser meg veien hjem til meg selv, og til kraften som bor i meg, når jeg har mistet den av syne.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten disse øyeblikkene.
De små glimtene av noe hellig, som gjennomtrenger dagen, og fyller den med lys.
Mange forbinder det å ha en praksis med å gjøre noe bestemt på en bestemt måte eller på et bestemt tidspunkt.
Men for meg er praksis noe langt løsere.
Det er ikke sånn at jeg gjør yoga hver morgen klokka sju, eller mediterer tjue minutter hver kveld før jeg skal i seng. For livet krever meg, og i den livsfasen jeg er i nå, blir jeg bare skuffet hvis jeg stiller alt for rigide krav til meg selv.
Men til gjengjeld har jeg forpliktet meg, fra det dypeste stedet i mitt indre, til å gjøre noe hver eneste dag, som nærer meg helt inn i sjelen.
Noe som setter meg i kontakt med kroppen min, og alt som rører seg der, og lar meg merke de dypereliggende lagene mine.
Noen ganger er praksisen min å legge meg rett ned på bakken og hvile brystet mot jorda.
Noen ganger er praksisen min å styrketrene.
Noen ganger er praksisen min å skrive dagbok og lytte til det hjertet mitt hvisker om.
Noen ganger er praksisen min å se solnedgangen, tilberede et måltid, ferdiggjøre en tekst, høre en guidet meditasjon eller ringe til en venn.
Eller noe helt annet!
Praksisen min kan se ut på utallige måter. For behovene mine, kapasiteten min og tiden jeg har til rådighet er flytende, og endrer seg fra dag til dag.
Det viktige er at jeg lytter.
At jeg tar meg tid til å stoppe opp.
At jeg forbinder meg med pusten min og merker føttene mine mot jorda. At jeg inviterer nærværet inn i det jeg gjør, og lytter til det som er levende i meg, så ofte jeg kan.
Hver dag spør jeg kroppen min hva den har bruk for. Og hver dag gjør jeg mitt beste for å gi den det den trenger.
Det er dette som er praksis for meg.
Enhver handling som bringer meg tettere på meg selv. Setter meg i forbindelse med kjernen. Lar meg merke min essens.
Og støtter meg i å leve derfra.
Min praksis er alt det jeg gjør for å finne veien tilbake til meg selv.
Alt det jeg gjør for å styrke kontakten til min egen kjerne, min inderlighet, min iboende essens.
Alt det jeg gjør for å finne tilbake til kraften min, nærværet mitt og sanseligheten min, når jeg har mistet forbindelsen til dem.
〰️
I tiden som kommer vil jeg gjerne invitere deg til å ha fokus på din egen praksis.
Og til å stille deg selv dette spørsmålet så ofte du kan:
Hva kan jeg gjøre i dag, som kan bringe meg tettere på meg selv?
Prøv å legg merke til øyeblikkene hvor du føler deg stresset, utilfreds eller frakoblet ~ og se om du har mulighet for å legge inn en pause, og skape et lite rom hvor du kan forbinde deg med ditt eget indre.
Kanskje ved å puste?
Kanskje ved å bevege deg?
Kanskje ved å gjøre noe helt annet som du kjenner at kroppen din trenger og har lyst til?
Vær nysgjerrig.
Utforsk.
Gi deg selv lov til å se hva som skjer når du øver deg i å lytte.
Og hva som åpner seg i livet ditt, når du handler på det du hører.
➰
«What I wish that someone had told me was that my first step, the first step we must all take in our life, needed to be inward. That the most important thing I could learn to do was to sit still and open - to open to what was inside of me - and that the rest would come more easily from there.
When I was lost and desperate for direction and support, I wish someone had told me that what I was really longing for was to meet myself. That nothing else would soothe me until I first came to touch my own divinity.»
/Sarah Blondin