KUNSTEN Å MØTE SEG SELV - Om å lytte innover i en utadvendt verden

En av de viktigste grunnsteinene i mitt liv og virke er lyttepraksisen min.  

De daglige stundene med ro og tilstedeværelse, hvor jeg trekker meg litt vekk fra verden der ute, og skaper forbindelse til mitt eget indre. Hvor jeg lander i kroppen, og gir meg tid til å merke alt det som er levende der.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten disse øyeblikkene.

De daglige møtene med meg selv, som åpner meg opp for et større nærvær. Som viser meg veien hjem til kjernen. Og minner meg om både stillheten og skaperkraften som bor i meg, uansett hvor mye verden stormer og støyer.

Jeg skulle ønske at jeg alltid klarte å være nærværende.

At jeg alltid klarte å føle meg forbundet til meg selv, til andre mennesker, til den store helheten som vi alle er en del av.

Men virkeligheten er ikke sånn.

Jeg glemmer. Jeg mister kontakten med de dypere lagene mine. Jeg stresser. Og forsvinner opp i hodet.

Og det er her praksisen kommer inn.

De små ritualene som henter meg hjem.

Den dype pusten.

De langsomme bevegelsene.

Dedikasjonen til å vende meg innover, når livet i det ytre føles kaotisk. Viljen til å møte meg selv, uansett hvordan jeg har det, puste inn i det stagnerte og skape mer plass i mitt indre. Lande i mitt eget sentrum, og merke hva som er levende i meg.

Kroppen min er så klok.

Igjen og igjen forteller den meg hva den trenger. Hva jeg trenger. Og jeg forundres daglig over hvor tydelig og spesifikk den kan være, når bare jeg tar meg tid til å lytte.

Noen ganger forteller kroppen meg at den har bruk for hvile.

Andre ganger at jeg har bruk for å handle.

Det er dager dager hvor hjertet hvisker om tårer som trenger å gråtes, omsorg jeg har bruk for å motta.

Og dager hvor alt jeg ønsker er å danse, hoppe, løpe, synge og le.

Hver dag lytter jeg innover, og gjør mitt beste for å handle på det jeg hører.

Det er dette som er praksis for meg.

All de små tingene jeg gjør, som bringer meg tettere på meg selv.

Alt det som setter meg i kontakt med øyeblikket, og som hjelper meg med å ta i mot det, akkurat som det er.

Det handler ikke om å gjøre yoga hver morgen klokken seks eller om å meditere hver kveld før jeg går i seng - selv det å ha faste rammer og en formell praksiser også kan være fantastisk.

Det handler om å finne små stunder, midt i hverdagens intensitet, hvor jeg kan merke forbindelse.

Hvor jeg tar meg tid til å stoppe opp og komme tilstede, istedenfor å hele tiden skynde meg videre.

Noen ganger er praksisen min å legge meg rett ned på bakken og hvile brystet og magen mot jorda.

Noen ganger er praksisen min å gå en tur i skogen, og la tankene falle til ro.

Noen ganger er praksisen min å skrive dagbok og skape forbindelse til det indre igjennom ordene.

Noen ganger er praksisen min å danse til musikk i stua, strekke ut på kjøkkengulvet eller høre en guidet meditasjon.

Det spiller ikke så stor rolle hva jeg gjør.

Det viktige er at jeg lytter. Og at jeg gjør det ofte.

At jeg tør å være tilstede med det som er levende i meg, og tillater meg selv å være i verden, akkurat som jeg er

Praksisen min sikrer at jeg ikke kommer for langt bort fra meg selv.

Den er mitt anker og mitt holdepunkt.

Og den kan se ut på utallige måter.

〰️

I tiden som kommer vil jeg gjerne invitere deg til å ha fokus på din egen praksis.

Og til å stille deg selv disse spørsmålene så ofte du kan:

Hva kan jeg gjøre i dag, som kan bringe meg tettere på meg selv?

Hva har kroppen min bruk for akkurat nå?

Prøv å legg merke til øyeblikkene hvor du føler deg stresset, utilfreds eller frakoblet ~ og se om du har mulighet for å legge inn en pause, og skape et lite rom hvor du kan forbinde deg med ditt eget indre.

Kanskje ved å puste?

Kanskje ved å bevege deg?

Kanskje ved å gjøre noe helt annet som du kjenner at kroppen din trenger og har lyst til?

Vær nysgjerrig.

Utforsk.

Gi deg selv lov til å se hva som skjer når du øver deg i å lytte.

Og hva som åpner seg i livet ditt, når du handler på det du hører.

➰

«What I wish that someone had told me was that my first step, the first step we must all take in our life, needed to be inward. That the most important thing I could learn to do was to sit still and open - to open to what was inside of me - and that the rest would come more easily from there.

When I was lost and desperate for direction and support, I wish someone had told me that what I was really longing for was to meet myself. That nothing else would soothe me until I first came to touch my own divinity.»

/Sarah Blondin

……….

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten en praksis.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten daglige øyeblikk med ro og dyp pust.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten små stunder med mykgjørende bevegelse.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten bøkene som åpner hjertet mitt igjen og igjen og menneskene som minner meg om hvem jeg er.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten tid i naturen.

Det er her jeg merker kontakten til min egen kjerne, og det er her jeg finner tilbake til kraften min, nærværet mitt og sanseligheten min, når jeg har mistet forbindelsen til dem.

De små glimtene av noe hellig, som gjennomtrenger dagen, og fyller den med lys.