OM Å NÆRE SEG SELV

Da jeg begynte arbeidet med denne boka, og skulle ta stilling til de forskjellige temaene jeg gjerne ville skrive om, og rekkefølgen på dem, var jeg ikke et sekund i tvil om hvor jeg ville starte.

Jeg ville starte med å skrive om næring. Og om hvor viktig det er at vi mennesker tar ansvar for å nære oss selv.

For jeg tror på at det er noe av det mest betydningsfulle vi kan gjøre her i livet. Å finne ut av hva som rent faktisk nærer oss. Og sørge for å gi oss selv det. For det er næringen vi mottar som er fundamentet for livet vårt her på jorda, og for alt det vi skaper og gjør mens vi er her.

For noen år siden støtte jeg på dette sitatet av Toko-Pa Turner.

”When our well is full, we feel well”

Det rørte meg dypt.

Det er så enkelt. Og allikevel føltes det som en enorm øyenåpner for meg den første gangen jeg leste det. Som om jeg plutselig forstod, på et virkelig dypt plan, at det er så simpelt: Når min indre brønn er fylt opp av næring, har jeg det bra. Og når den er tom, føles livet tungt og uinspirerende.

Det er så lett å bli sittende å vente på at andre skal nære oss.

Næring er ikke bare mat. Selv om det selvfølgelig også handler om det. Næring er alt det vi mennesker opptar. Det er maten vi spiser, musikken vi hører, bøkene vi leser, samtalene vi har, filmene vi ser, relasjonene våre, måten vi puster og beveger oss på, alt det vi fyller dagene våre med, omgivelsene vi befinner oss i.

Man skulle tro det var oplagt.

Vi mennesker er levende vesner. Og levende vesner trenger næring for å vokse og trives. Allikevel kan det være så vanskelig. Å vite hva vi trenger. Og å finne motet til å gi oss selv det.

Som barn er det foreldrene våre, eller andre omsorgspersoner, som har ansvar for å nære oss. Det er dem som skal gi oss mat og drikke, omsorg og kjærlighet. Og det er dem som står for å skape opplevelser i hverdagen som stimulerer oss og får oss til å vokse. Som voksne, er det oss selv som bærer ansvaret for at vi får nok næring. Det er vi som må sørge for mat som er god for kroppen, frisk luft, nok søvn, relasjoner som gir mening og aktiviteter som gir oss overskudd og energi.

Men mange av oss tar ikke fullt ut dette ansvaret. Kanskje venter vi fortsatt på at noen andre skal ta det for oss. At partneren eller vennene eller barna eller foreldrene våre (eller mobiltelefonen!) skal nære oss, og få oss til å føle oss fylt opp. Eller kanskje føler vi rett og slett ikke at vi er verdige til å motta den næringen vi så inderlig trenger? Kanskje har vi i en tidlig alder vent oss til at våre dypeste behov for næring ikke ble møtt, og forventer ikke en gang at det er mulig? Kanskje har vi det så travelt og er så opptatt av å fylle andres behov, at vi ikke aner hva vi selv lengter etter og hva som nærer oss helt inn i sjelen? 

For det tar tid å finne ut av hva vi trenger. Det krever at vi lytter til oss selv, og at vi er oppmerksomme på alle de små signalene som kroppene våre sender ut. For det er ikke sånn at det alltid er det samme som nærer oss, og at vi kan følge en bestemt formel for å føle oss glade og tilfredse. Noen ganger er det dyp hvile og alenetid som vil fylle lagrene våre. Andre ganger er det nærvær og samtale med andre. Det kan være dype yogastrekk som nærer oss aller mest. Eller å lekesloss med noen mens vi brøler og lager grimaser. Næring kan komme i form av en bok eller en film eller en farge, en særlig matrett som vekker sansene våre eller ved å oppsøke et sted som gir oss glede. Eller noe helt annet! Og som den ansvarlige for våre behov, må vi lytte til oss selv med nysgjerrighet og åpenhet. For det som nærer oss mest kan skifte fra dag til dag og fra øyeblikk til øyeblikk.

Og samtidig så er vi også vesener med visse preferanser. Og vi kan hjelpe oss selv på vei gjennom å finne frem til ting som har det med å nære oss igjen og igjen. Kanskje merker vi at det å gå en tur i naturen nesten alltid løfter energien vår, også når det regner? Eller kanskje observerer vi at dans og bevegelse ofte får oss i bedre humør, eller at en bestemt venn er god å ringe til når vi føler oss nede? 

For noen år siden skrev jeg en liste over alt det som ga meg næring, og hang den på oppslagstavla mi. Hver gang jeg følte at jeg var i underskudd, kikket jeg på lista, og kunne nesten alltid finne noe der som vekket begeistring. Det gjorde det lettere å prioritere næring. Og etter hvert fikk jeg øye på et mønster. De dagene som føltes tunge, var først og fremst dager hvor jeg ikke hadde gjort noe som fylte meg opp. Hvor jeg hadde vært oppslukt av arbeid og forpliktelser, uten å ta nærende pauser, eller travelt opptatt med å nære andre og ikke meg selv.

I flere år hang lista på veggen min. Og jeg tilføyde nye punkter i takt med at jeg ble bedre og bedre til å merke hva som ga meg næring. Og det føltes så styrkende å bli kjent med meg selv på denne måten. Og ha et helt arsenal av nærende aktiviteter som jeg kunne gi meg i kast med, når jeg kjente at jeg trengte påfyll.

Det lærte meg at jeg alltid, selv på de tyngste dagene, var i stand til å løfte min egen energi!

Lista henger ikke på oppslagstava mi lenger. Det er fortsatt dager hvor jeg glemmer, eller ikke har mulighet for å gjøre det som nærer meg, og hvor inspirasjonen og livsgleden faller. Men det tar ikke lenger så lang tid før jeg skjønner hva som er på ferde. Det er som om det å nære meg selv har blitt en praksis. En integrert del av livet mitt, som jeg verner om og prioriterer. Og jeg husker at det ikke er noe galt med meg når jeg kjenner meg sliten og energiforlatt. At jeg rett og slett bare trenger påfyll, og at det er mitt ansvar å skape tid og plass til at jeg igjen kan fylles opp av energi.

Jeg leste en gang at amerikanske soldater som skal i krig, blir opplært i en bestemt metode som de skal benytte hvis de blir tatt til fange. Hvis de blir fengslet, og kanskje bundet på hender og føtter, skal de sørge for å gjøre en bitteliten bevegelse med kroppen, noe som kan la seg gjøre selv om de er fratatt bevegelsfriheten. Det kan være å flytte den ene foten en centimeter for eksempel. Eller heve øyenbrynene og knipe munnen litt sammen. På den måten kan de gjenfinne en form for autonomi. Og merke en følelse av styrke og kraft, til tross for at de har mistet kontrollen over sitt eget liv.

Jeg opplever at denne strategien gir mening når det kommer til næring også. Hvem av oss kunne ikke drømme om uante mengder med tid til å nære oss selv,  endeløse dager med mulighet og økonomi til å gjøre det som gir oss aller mest glede. Men hverdagens realitet ser annerledes ut for de fleste. Og ofte er det midt i livets forpliktelser og kaos, og følelsen av ufrihet som det voksne livet innimellom kan medføre, at vi må finne tid til næring. Kanskje ved å finne et stjålent øyeblikk hvor vi kan nyte en kopp te. Kanskje ved å gå med bare føtter ut på gresset og stå der og puste dypt i to minutter. Kanskje ved å legge et mykt teppe og en haug med puter på gulvet der hvor vi leker med ungene våre, så vi kan hvile litt i mellom slagene.

Det er alltid noe vi kan gjøre for å nære oss selv! Også selv om vi ikke har mer enn et par minutter til rådighet. Et par dype pust kan gjøre underverker. Og som voksne mennesker er det vårt ansvar å gripe de næringsmulighetene vi har, og å insistere på at vi jevnlig blir fylt opp. For det kommer ingen til gavn at vi spiller martyrrollen eller trekker offerkortet, og ender med å bli sure, triste, bitre og energiforlatte utgaver av oss selv.

〰️

Skrivereflekjoner: 

Hva nærer deg aller mest i øyeblikket?

Hva lengter du etter å motta?

Hva ville du bruke den neste måneden på, hvis du hadde all tid og alle penger i verden? 

 〰️ 

REFLESJONSSPØRSMÅL VED MÅNEDENS SLUTT

Tenn et lys & brygg deg en kopp te eller noe annet nærende.

Finn frem notatboka di og undersøk de følgende spørsmålene:

Hva har det gjort ved deg å ha fokus på næring i en hel måned?

Er det særlige opplevelser eller innsikter du har lyst til å skrive ned, så du kan huske dem?

Hva har overrasket deg mest denne måneden?