BREV TIL NINA
Aller kjæreste Nina.
Igjen og igjen har jeg prøvd å samle mine ord til deg.
Jeg har forsøkt å nærme meg oppgaven fra mange forskjellige vinkler, for å få hull på hvordan jeg kunne formulere den.
Men intet har kommet til meg.
Uansett hva jeg har forsøkt å skrive ned, så har det føltes dødt og livløst.
Og er det noe jeg ikke vil by deg - og meg selv - så er det ord som ikke kommer fra kjernen!
Men for noen dager siden, da jeg lyttet til din guidede meditasjon under onlineundervisningen, landet en innsikt plutselig dypt i meg:
Jeg behøver ikke å gjøre noe som ikke føles sant.
Jeg behøver ikke å tvinge noe igjennom som føles uekte og energiforlatt.
Jeg er fri til å la ordene strømme fritt og uhemmet, fra det stedet i meg som føles aller mest levende!
Derfor kommer min oppgave til deg i form av et brev. En samling av notater og bruddstykker, som ikke umiddelbart henger sammen, men som samlet sett allikevel forteller en slags historie om min reise gjennom utdannelsen. Ord og bilder, som har til hensikt å formidle en flik av alt det dyrebare jeg har fått oppleve, lære og erfare i løpet av året.
Jeg håper av hele mitt hjerte at min fortelling vil gi mening.
Og at du vil næres mens du leser, så jeg kan få gi bare en bittelille smule tilbake av alt det verdifulle du har gitt meg ved å invitere meg med.
Den kjærligste hilsen,
Hanne
〰️
NOTATER & BRUDDSTYKKER FRA ET ÅR I NATURENS FAVN
1.
Et minne.
Det er utdannelsens aller første dag. Jeg har tatt feil av tiden, og ser at jeg kommer til å ankomme litt senere enn de andre. Med gråten i halsen legger jeg en beskjed til deg. Og svaret du gir meg, får tårene til å strømme. Jeg er velkommen. Med hele meg, fullstendig som jeg er. Også selv om jeg kommer for sent! En transformasjon skjer inne i meg i møte med din respons. Den omklamrende følelsen av skam går i oppløsning. Smelter og glir ut i ingenting. Tyngden i hjertet erstattes med letthet. Du rommer meg! Jeg har tillatelse til å være som jeg er. I ditt nærvær, og på denne utdannelsen som jeg er i ferd med å tre inn i, har jeg lov til å være et menneske, med alt hva det innebærer av feil og mangler.
Allerede her slås tonen for utdannelsen an for meg. Jeg har blitt gitt en gave, som gjennom resten av året skal åpne seg for meg i dypere og dypere lag. En gave i form av aksept. Et bittelite ord med stor kraft, som skal bære meg igjennom året.
2.
Å ha bind for øynene. Å bli ført igjennom skogen av et menneske jeg ikke kjenner. Å merke hvordan alle de andre sansene åpner seg, når synssansen er lukket, og hvor dyp kontakt jeg får til underlaget jeg trår på, til vinden som stryker meg på kinnet, til duftene jeg merker. Arm i arm går vi igjennom skogen, opp og ned av bakkene, noen ganger på stien og andre ganger utenfor den, igjennom knehøye busker og kratt. Plutselig stopper vi opp, og jeg merker den glitrende sola i ansiktet. Selv om jeg har bind for øynene, er det som om alt lyser opp, både inne i og omkring meg. Som om hele verden funkler av strålende gull, selv om jeg ikke kan se den. Vi blir stående en god stund, og jeg merker hvordan hjertet nærmest sprenges av takknemlighet.
Så dyp en følelse av å gi slipp.
Så dyp en følelse av glede.
Så dyp en følelse av å være støttet og holdt, av dette mennesket jeg ikke kjenner, og av naturen.
3.
Når vi skal slå opp teltene våre, kjenner jeg at det er viktig at jeg slår opp mitt litt vekk fra de andres. Jeg trenger å være alene i naturen. Trenger å la mørket og stillheten omslutte meg i natten. Kjenne på frykten - og være i stand til å overvinne den. Jeg går på oppdagelse i området, og finner et sted som føles helt perfekt. Ved inngangen til skogen, i en liten lysning, med bålplass og store trær omkring. Jeg slår opp teltet, tilbereder maten min - og kjenner på en følelse av selvstendighet og mestring som jeg har lengtet etter lenge.
Om natten sover jeg som et barn, trygg og varm, mens regnet trommer lett på den grønne teltduken.
4.
I skumringen danser jeg med et bjørketre. Jeg ser hvordan vinden griper fatt i bladene og får dem til å rasle. Og kjenner lettelse i hele kroppen når jeg forstår at vinden mer enn gjerne gjør det samme med meg, hvis bare jeg gir den lov.
Etterpå legger jeg meg rett ned på bakken, mens mørket gror tettere rundt meg. Jeg lukker øynene og lytter til skogens lyder. Smelter ned i underlaget, gir slipp på alle tanker, og det kjennes som om jeg kunne ligge her for evig.
Tenker at det må være sånn det er å dø. Bare gi slipp. La seg omfavne av naturen og gå i oppløsning, nytelsesfullt og naturlig. Langsomt bli til muld, helt udramatisk. Bare puste ut og skifte form.
5.
Sekken er alt for stor og alt for tung. Det gjør vondt i nakken å bære den, og jeg føler meg klosset og ufri med den alt for store oppakningen. Får ikke med meg landskapet. Er så langt fra nærværende som man kan bli. Irriterer meg bare grønn over de dårlige valgene jeg har tatt, og hvordan de preger dagen min.
Det er frykten som har styrt meg i pakke-prosessen. Frykten for å fryse. Frykten for å ikke ha nok mat. Frykten for å mangle noe jeg ikke kan få tak i der ute i skogen.
Det er vildt egentlig. Hvor dypt dette overlevelsesinstinktet sitter. At jeg selv her, i det komplett ufarlige danske terrenget, på et dypt og ubevisst plan er redd for å dø!
Men noe endrer seg i løpet av året. Opplevelsen med sekken lærer meg noe, og langsomt tør jeg gi slipp og pakke lettere. Tilliten vokser i takt med erfaringen. Og jeg lærer at jeg egentlig ikke trenger så mye mat der ute i skogen. At jeg kan gjøre meg selv varm igjen når jeg fryser. At jeg føler meg mer tilstede jo mindre jeg har med meg, og lett om hjertet når ryggen er rank og hendene fri.
6.
Vi fordeles i grupper, og skal guide hverandre. Jeg føler meg på toppen. Dette er mitt domene. Dette kan jeg. Jeg har guidet før, og vet at jeg er ganske god til det. Føler meg inspirert og begeistret og har lyst til å vise hva jeg kan! Blir selv tilfreds med øvelsen jeg skaper, og gleder meg til å ha de andre i gruppen med. Men under selve øvelsen blir jeg litt usikker. Føler at jeg ikke får deltagerene helt med meg, at jeg som instruktør er litt for “ivrig” og er mer opptatt av å vise frem min egen øvelse enn å møte deltagerne der hvor de er. Dette skaper tvil i meg. Og mange tanker som jeg bærer med meg igjennom dagen.
Senere er det jeg som skal guides, av den av deltagerne i gruppen som jeg vurderer til å ha minst erfaring. Hun lager en helt fantastisk guidet avspenning, som rører meg dypt. Som får meg til å gi fullstendig slipp ned i skogbunnen, og som inviterer meg til å merke deler av meg selv som har vært lukkede hele dagen. Øvelsen er så enkel. I motsetning til min, som hadde flere deler, og hvor vi skulle bevege oss et godt stykke igjennom landskapet, skal vi nå bare ligge stille i skogen mens hun guider. Ikke noe fancy. Bare kropp, stillhet, natur, væren, pust.
Denne opplevelsen gjør noe med meg. Viser meg noe vesentlig. Lar meg se hvordan jeg ofte gir for mye, i frykt for å gi for lite. Hvordan jeg fortsatt beveger meg på overflaten, selv om jeg lengter etter dybde. Viser meg at det helt enkle kan være mer enn nok.
Og at jeg, til tross for min erfaring, fortsatt har mye å lære.
7.
Vi blir bedt om å gå ut i landskapet og gå i lære hos elementene. Mitt element er jord. Og jeg merker med det samme en lengsel etter å gå i kontakt. Legge meg på bakken, rulle meg rundt, gni kroppen opp mot trestammer og bark. Merker hvordan kontakten med det fysiske får nervesystemet mitt til å slappe av, som om jordelementet støttet meg i en form for avspenning. Her kan jeg legge fra meg all overflødig energi, alt det som får meg til å sitre av uro, og omsider finne fred. Det er som om bakken jorder og nullstiller meg, bokstavelig talt.
Når jeg har rullet og kravlet rundt en stund, inntreffer det en ro i meg som jeg ikke har kjent på lenge. En lyttende stillhet, som fyller hele mitt indre. Og derfra kommer sangen, spontant og levende: dype, myke toner som strømmer ut av hals og munn. En sang fra jorden. Medisin som får alle celler til å vibrere. Toner som fyller mitt indre, for deretter å spre seg ut til landskapet som næring til alt som lever.
8.
Visjon for mitt bidrag og min tilstedeværelse (notater før Natursirkel på Røsnæs):
Jeg ønsker å holde et rom hvor det er mulig å skape forbindelse. Til oss selv, og til alt det som rører seg i vårt indre. Til naturen omkring oss. Og til hverandre.
Jeg ønsker å legge til rette for at denne forbindelsen kan oppstå. Jeg kan ikke kontrollere eller styre at det skjer for deltagerne. Men jeg kan skape vilkår som gir grobunn for at det kan skje.
Jeg ønsker å tørre å være så langsom at jeg til enhver tid kan merke hva det er bruk for i rommet.
Jeg ønsker å skape et rituale hvor magi kan skje. Hvor innsikter kan oppstå. Hvor noe kan settes i bevegelse. Jeg har ingen overordnet agenda med ritualet. Bare et dypt og ektefølt ønske om at hver kvinne må få plass til å merke seg selv og sin plass i den store helheten, i fellesskapet.
Jeg ønsker å aktivere urkraften, villkvinnen i oss alle. Henne som sanser og merker og føler og snuser og værer og danser - og uler mot månen hvis det trengs. Jeg ønsker å aktivere de dypere lagene i psyken. Å skape et rom hvor vi hver især kan komme til å huske det vi har glemt, få øye på det som har ligget gjemt, høre hva hjertet hvisker.
9.
“Naturen er min største læremester. Den store Moder som holder meg, alltid. Som vugger meg i sin favn, som viser meg vei, og som minner meg om hvem jeg er, igjen og igjen og igjen” (dagboknotat 23/5- 2022).
10.
Jeg går til stranden for å planlegge min første Natursirkel.
Jeg har lenge visst at det er her vi skal være, blant nyperoser og høye furutrær. Og nå som jeg er her føler jeg meg så støttet. Som om naturen tar i mot meg med åpne armer, og viser meg at jeg er velkommen.
Jeg setter meg ned i sanden. Lar fingrene gli igjennom de myke sandkornene. Lar solstrålene varme meg, lar vinden røre meg. Lytter og tar i mot. Og herfra er det som om sirkelen jeg skal holde skaper seg selv. Som om naturen går i samskapelse med meg og viser meg hva som skal skje. Hvor vi skal være, hvilke øvelser vi skal gjøre, hvilken rekkefølge vi skal gjøre tingene i. Det føles så lett og nytelsesfullt å skape på denne måten!
Og på et dypt og inderlig plan forstår jeg at det er slik planlegningen av mine sirkler og sesjoner alltid skal foregå. I samskapelse med naturen. Midt i landskapet. Så mye blir gitt meg her ute. Intet av det som oppstår naturlig her, ville jeg kunne ha tenkt meg til hjemme ved skrivebordet.
11.
Under planlegningen av sirkelen lander det også en sang i meg (du kan høre den HER). Jeg vurderer å synge den i sirkelen, men tør ikke. Kanskje neste gang. Det er som om dette skjer oftere og oftere når jeg er lenge nok i naturen. At en sang lander i meg, og strømmer ut i verden. Koblingen mellom jord og stemme, mellom natur og skaperkraft interesserer meg. Jeg vil utforske dette mere!
Jeg er her for å lære
å forbinde meg
Jeg er her for å ære
det som nærer meg
Jeg er her for å skape
livet med min hånd
Og la meg gjennomstrømme
av liv og kraft og ånd
12.
Feedback - næring til kropp og sjel:
«Kære Hanne. Det var et smukt rum du skabte for os. Jeg følte mig så mødt og fik mulighed for at være i og med mig selv, med cirklen og med naturen præcist på den måde jeg elsker det. At udtrykke glæde, leg og kraft. At danse det og at sætte ord på.
Og kære Hanne Det du kan er særligt. Tak fra hjertet. Glæder mig til næste gang.»
«Jeg føler meg fuldstændig næret langt ind i sjelen, havde det seriøst som om jeg var på det dyreste spa-hotel!»
«Af hjertet tak for nogle fantastiske timer i din og naturens favn. Det var præcis hvad jeg havde brug for. Hanne du skal vide at din måde at skabe et ceremonielt rum på, med så meget skønhed, lethed og naturlighed er helt unik - det er en stor gave at få lov til at være en del af. Tak for den respekt du møder mennesker og natur med! Og så skal du vide at din øvelse med ordene til sidst var fantastisk, indsigterne summer stadig i mig. Den satte tusind tankebobler i gang hos mig, fordi den måde at udforske temaer på - som et samspil mellem krop og natur - var fantastisk.”
13.
Hvorfor er jeg så redd for de individuelle sesjonene? Det er noe ved dette formatet som skremmer meg. Det er så nakent. Så sårbart. Å stå 1:1 ovenfor et annet menneske. Å invitere en annen ut i naturen og inn i følsomheten på denne måten. Det er noe her som jeg både lengter etter og skubber vekk. Kanskje handler det om at jeg selv foretrekker å være alene i naturen. Med stillheten, med alt som lever, med Gud. Ofte føler jeg at andre menneskers tilstedeværelse er forstyrrende når jeg oppholder meg i naturens rom. Kanskje er jeg redd for at min tilstedeværelse også vil virke forstyrrende på andre? At min guidning og spaceholding aldri vil kunne måle seg med den tilstedeværelsen som den rene naturen kan gi?
Jeg merker motstand. Men vet at det ligger gaver og læring til meg her. Ting jeg skal mestre, erfaringer som vil åpne nye rom i meg. Opplevelser som jeg må finne motet til å kaste meg ut i!
En mulighet for å gi slipp på det mønsteret som forteller meg at det er tryggest å være alene, og åpne meg for en dypere samhørighet og intimitet med andre mennesker.
For alt det som kun kan folde seg ut når vi er SAMMEN!
14.
Dagen etter min andre Natursirkel. Jeg er tung og treig i kroppen. Har vanskelig for å merke meg selv. Føler frustrasjon og irritasjon, og en velkjent følelse av å ha lyst til å flykte. Men jeg vet bedre. Har etterhvert lært at også tilstander som dette må utforskes, tillates. Og langsomt nærmer jeg meg følelsen, gjennom bevegelse, pust, lyd, selvomsorg, dans.
Det går opp for meg at det er skam jeg føler. At det dypt i mitt indre sitter en klistret og nærmest ubærlig følelse av at jeg ikke gjorde det godt nok i går. At jeg ikke var forbundet nok da jeg møtte opp. At jeg hadde valgt feil sted, feil ord, feil øvelser. At jeg ikke holdt rommet godt nok og ikke var profesjonell nok i min tilstedeværelse. At jeg er et dårlig menneske. Uverdig til å holde rommet for andre. Tanker om at deltagerne sikkert gikk skuffede hjem, dukker opp. Kvelden burde vært perfekt - og det var den ikke!
Jeg puster med det. Jeg gråter. Jeg holder om hjertet mitt, og gir meg selv lov til å merke følelsene helt dypt. Og så inviterer jeg aksepten inn. Den som jeg igjen og igjen i løpet av utdannelsen har fått stifte bekjentskap med og øve meg i å integrere. Det var som det var i går! Jeg er som jeg er! Noen dager dypt forbundet, andre dager litt ved siden av meg selv. Fordi livet skjer. Fordi jeg ikke kan kontrollere alt, og ikke skal det heller.
Jeg merker at jeg er i stand til å romme de vonde følelsene - og faktisk også gi slipp på dem. At det er mulig for meg å behandle meg selv vennlig, tilgivende og med aksept. At jeg allerede nå kan se hvor mye læring denne kvelden har gitt meg. At den har gitt meg dyrebare erfaringer som jeg kan ta med meg neste gang jeg holder sirkel. At det er nettopp disse opplevelsene, både av det som fungerer og det som ikke fungerer, som skal til for å mestre det håndverket som dette arbeidet er.
15.
Tross alle følelsene, all tvilen - jeg skapte dette:
