jeg kan ikke få nok, vil sluke alt, holde det fast, ta alt helt inn over meg, sikre meg at det lagrer seg et sted dypt inne i meg og aldri blir borte.

den rødbrune jorda. fuglesangen. blomstenes syrliggule og lyserosa kronblader, fjellets rundhet, furutrærnes rankhet. stiene som snor seg gjennom landskapet. og havet der fremme.

cecilias hus. de vevede teppene og putene, den marokkanske håndvasken, speilene, hyllene fulle av bøker om ayurveda, japansk kokekunst, middelhavshager og fotografi. jeg blar i dem om kvelden, når barnet sover, og finner setninger som åpner nye rom i meg, deler av meg selv jeg hadde glemt, ukjente byer som kaller på meg, bilder som får meg til å huske hvordan jeg vil fotografere.

den særlige tilstanden som oppstår når klokka ikke betyr noe og dagen får folde seg ut i sitt eget tempo. vi skal ingenting, og rekker alt. og allikevel oppstår det mønstre. hver morgen: vannmelon, egg, avocado og hvitt brød. hver kveld: sort te med melk og honning. menneskets trang til å skape ritualer, gjentagelse, noe velkjent midt i alt det fremmede.

strendene er fulle av runde, hvite steiner. bølgene skyller opp over steinene, og hver gang vannet trekker seg tilbake ruller steinene mot hverandre og skaper en knitrende lyd. det er som en slags rislen, bare høyere, mer metallisk. som om noe krakelerer. det får noe i meg til å gå i oppløsning, som om alt det i meg som har størknet sprekker opp og glir vekk, skylles ut i havet, i takt med bølgene.

vi kjører helt ut til kanten av landskapet, parkerer ved et fyrtårn og ser landet forsvinne i vannet. innbiller meg at jeg kan se så langt at jeg kan se jorda bue. husker plutselig at vi bor på en planet.

å reise er å løfte blikket. å få øye på at verden kan ses fra tusen vinkler.

i vinduskarmen ligger en hvit konkylie.

barnet løfter den mot øret og lytter etter havet.