Huset ligger midt i lyngen. Med havet på den ene siden og furuskogen på den andre. I ti dager skal vi bo her, og jeg føler meg hjemme med det samme. Her; blant havtornbusker og maurtuer; med jord under neglene og saltvann på kroppen; husker jeg hvem jeg er.

Jeg går med bare føtter gjennom gresset for å hente krydderurter i kjøkkenhagen. Jeg setter en gammel stol ut i lyngen bak huset, og skriver dagbok der, med himmel på alle kanter. Jeg går igjennom landskapet i høye gummistøvler, med barnet på magen, og kjenner at bakken bærer meg. Sånn henger tingene sammen; jeg vugger barnet og jorden vugger meg.

Nettene her er mørkere enn vi kjenner dem. Her er ingen gatelys, ingen blinkende reklamer, ingen glimt fra blå TV-skjermer. Mørket bedøver oss og får oss til å sove bedre enn vi pleier. Selv barnet sover lengre og dypere. Når det våkner fra en drøm og vil ha melk, har blesten jagd skyene vekk, og himmelen svømmer i stjerner. Da våkner hjertet også. Det buldrer og romsterer, synger; først stille, så kraftigere; alt dette er deg.

Vinden river tankene løs fra gamle mønstre.

Regnet skyller alt det overflødige vekk.

Havet utenfor får havet inne i til å bruse.

Her, i det hvitkalkede huset midt i lyngen, blir alt enkelt. Vi har alt vi trenger: tak over hodet, frisk mat og rent vann, nok søvn, uberørt natur, menneskelig fellesskap og tid til å lese, tenke, skrive. Byens grunntone: noe mangler; det finnes huller i oss som vi må fylle med stadig nye ting. Naturens grunntone: alt er som det skal være. Å løsrive seg fra byen, om enn bare for et øyeblikk, er å huske at et menneske er mer enn en forbruker. Å løsrive seg fra byen, om enn bare i ti dager, er å huske dette; naturens krefter bor i oss, alt er mystisk og gåtefullt.

Og allikevel reiser vi tilbake. Til brosteinsgater og betong, til biografer og butikker og biblioteker. Tilbake til menneskene, for dem kan vi ikke leve uten. Å savne landet når man er i byen. Å savne byen når man er på landet. Splittelsen er så fundamental at vi nesten har blitt vant til den; å elske stillheten i naturen, men også menneskevrimmelens støy.

Om natten drømmer jeg om en by som sprenger byens grenser.

En by som tar himmelen og havet opp i seg, som bærer gresset og trærnes farger. En by vi kan gå med bare tær i og se stjernehimmelen i. En by som trekker pusten langsomt; en by som har plass til det storslagne i oss; som lar oss vokse vilt.

På et skilt utenfor en café på Holmbladsgate har noen skrevet dette:

Et samfund kan være så stenet/at alt er en eneste blok/og indbyggermassen så benet/at livet er gået i chok/og hjertet er helt i skygge/og hjertet er næsten hørt op/til nogen begynder at bygge/en by der er blød som en krop

Det er Inger Christensen som har sagt det.

Nå roper jeg det, her.

Mens rytmen fra Vesterhavet løper som et blått ekko i blodet.