Den dagen barnet kommer til verden springer allting ut. Tidlig om morgenen kommer barnet, og den dagen åpner allting seg; knoppene brister, grenene eksploderer i grønt; alt kvitrer og knitrer og sprenges åpent og sildrer og strekker seg mot en himmel som strekker seg ut i det uendelige, som et stille blått hav.

Barnet kommer, og allting springer ut. Barnet og kirsebærtrærne. Barnet og magnoliatrærne. Barnet og bjørketrærne. Vi triller igjennom byen, og hver gang jeg ser et blomstrende tre åpner allting seg i meg. Jeg lepjer trærne i meg, slik barnet lepjer melken i seg; ivrig, grådig, som om hver slurk kunne være den siste, som om hvert tre kunne være det siste, på samme tid lykkelig og redd for at det hele skal ta slutt.

Jeg klipper håret igjen, helt kort, fordi det er en ny begynnelse, fordi jeg vil merke alt så tett på som mulig; vinden mot hodebunnen, solens grep om huden; alt åpner seg og jeg suger det til meg; barnet er her og alt brister og strekker seg og utvides og svulmer opp og synger om alt det som er på vei.

Alt er nytt. Og alt er ved det gamle. Jeg går igjennom byen, enda et forår, men denne gangen er det meg og barnet. Meg og trærne og barnet; det melkehvite barnet med kirsebærblomstfargede kinn; med hav- og himmelblå øyne; med bittesmå fingre som griper ut etter mine, igjen og igjen, mens verden åpner seg.