En skisse. Jeg vil si noe om alt det vi ikke kan se.
Dette; at alt bærer på noe.

I en bruktbutikk i Næstved finner jeg en kasse med brukte sølvgafler i alle mulige former og fasonger, og jeg klarer ikke å la være med undre meg over hvor alle disse gaflene har vært hen, hvem som har brukt dem til å spise med, hvilke bord de har ligget ved – i hvilke deler av landet – og hvem som har designet dem. Tenk om man på en eller annen måte kunne scanne disse gaflene, og få frem informasjonen om deres reise gjennom verden; hvilke hender som har holdt dem, og hvor mange munner de har mettet. Hvordan de har flyttet seg i tid og rom og endt opp i denne kassa, med alle disse andre gaflene, akkurat her.

Tingene er ikke bare ting.
Alt vi omgir oss med har en historie.

En scene i en kunstfilm fra 60-tallet jeg så en gang; en eldre kvinne sitter i en kurvstol i en hage og strikker på et stort teppe. Hun forklarer hvordan teppet er et bilde på verdens tilstand, fordi hun alltid hører radio mens hun strikker. Humøret hennes påvirkes av nyhetene i radioen, hvilket har innflytelse på hvilke farger hun velger og hvor brede striper hun velger å strikke. Når radioen forteller om krig strikker hun mørke tykke striper. Når hun hører om et land langt borte slår hun det opp i leksikonet og strikker fargene på landets flagg inn i teppet. Hver gang radiostemmen snakker om Kennedy, strikker hun en rød og en blå og en hvit stripe etter hverandre. Slik blir teppet ikke bare et teppe, men også et bilde på verdens gang.

Jeg liker denne historien.

Jeg liker tanken om at alt det vi ser, alt det vi rører ved, alt det vi hører – er større enn vi aner. Ingenting er det det ser ut til å være, bare. Det finnes så mange lag over alt som vi ikke vet noe om.

Har tingene en hukommelse? Bærer de historiene sine i seg, møtene med menneskene, stedene, tiden?

En gang kjente jeg en mann som het Stefan. Han eide en bruktbutikk, og en gang jeg besøkte ham i butikken, fortalte han meg om en teori han hadde utviklet etter mange år i bransjen. Stefan var overbevist at tingene bærer menneskenes avtrykk med seg. At et menneske er i stand til å lade tilsynelatende døde ting med energi. ”En gjenstand kan stå i butikken i uker og måneder uten at noen så mye som rører ved den”, fortalte Stefan. ”Men hvis én kunde en dag løfter tingen opp og kikker på den, kan du være sikker på at resten av kundene som kommer inn den dagen vil være nysgjerrige på akkurat den tingen. Det slår aldri feil”.

Det er til å bli litt svimmel av.
Jeg vil skrive noe om dette. At alt bærer på noe.
Og at verden blir større, langt større, hvis vi tør å åpne oss for litt mer av den informasjonen vi ikke kan bruke de fem opplagte sansene til å ”se”.