klarsynet som oppstår når du vender tilbake til et sted du ikke har besøkt på lenge, og oppdager at alt ligner seg selv, men at du ikke lenger er den samme – som om du er et barn som etter en lang sommer henter vintertøyet ned fra loftet, og oppdager at buksebeina er blitt for korte - først da får du øye på at du har vokst; at du er blitt en annen; at tiden, uten at du har lagt merke til det, har fått alt i deg til å utvide seg.
øyeblikket der handlekraften plutselig går til bakholdsangrep på tvilen, og skubber deg utfor en kant du har unngått i årevis - og dér, hengende i løsa lufta, uten å vite hva som er opp og hva som er ned, kjenner du at noe løsner – som om du har nådd smeltepunktet, og alt det som var frosset fast i deg så lenge, endelig kan løpe fritt.
den murrende melankolien som etterfølger en samtale der ingenting egentlig blir sagt, fordi høfligheten legger seg som et vått håndkle rundt ordene og kveler alt det som er ekte - som om dere begge vet at det finnes hvite perler på havbunnen under dere, men allikevel velger å plaske rundt på overflaten; fristet til å dykke, men engstelige for å ikke ha luft nok.
en uventet opplevelse av at uroen som vanligvis ligger som en dunkel tyngde i brystet ditt, brått går i oppløsning - som når en hel side av et isfjell plutselig løsner og sklir ut i havet med et brak ingen hører - og blottlegger et hulrom i deg; en lysning; en stillhet som tusen muligheter kretser rundt.
splittelsen som oppstår når du kaster deg ut i noe ukjent – som om du står alene midt i et fremmed landskap, omgitt av fjellsider og tettvokst skog, og innser at du er på vei inn i et område som ikke finnes på kartet; noe i deg vil snu og gå tilbake den veien du kom - men det finnes også noe i deg som vil fortsette; som ikke er til å stoppe; som vet at det er her, i hjertet av det ufremkommelige, at alt det du lengter etter vil ta form.
å ustanselig utsette det du innerst inne drømmer om å gjøre, i frykt for å mislykkes – og på den måten opprettholde en situasjon der det livet du lever og det livet du lengter etter å leve, aldri møtes. Som om du har satt deg på feil tog, og ser det riktige toget passere utenfor vinduet, helt tett på, men utenfor rekkevidde; den du er og den du kunne ha vært - begge i bevegelse, men i to parallelle spor.
tilbakevendende fornemmelse av at det må være noe mer; at det er noe du har oversett; at en usynlig verden ligger og lengter etter å bli avdekket - rett under det du ser. Som den gang du var barn, og ved en tilfeldighet oppdaget at du kunne løfte på det glatte, brune papiret i bunnen av konfektesken - og der, som om ingenting var umulig, ventet et uspist lag av virkelighet.